Tilværelsens uutholdelige letthet

---

5

TEATER

«Ved målet»

Av Thomas Bernhard

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med: Anne Krigsvoll, Josefine Frida, Karl-Vidar Lende

Riksteatret

---

Riksteatret legger ut på veien med «Ved målet» av østerrikske Thomas Bernhard, et stykke som ikke har vært spilt i Norge tidligere. Det kan ha noe å gjøre med den enorme tekstmengden som veier et tonn på enhver skuespillers skuldre, og som ikke intuitivt lar seg dramatisere. I de usunne mellommenneskelige forholdene Bernhard trekker opp, tyter det betente ut som puss både mellom linjene og i respons som sjelden artikuleres høyt. Dynamikken mellom skuespillerne er med andre ord avgjørende, samt en regissørs evne til å fullt og helt la ordet være det bærende elementet. Og den evnen har Johannes Holmen Dahl også i denne sammenhengen, på samme måte som han gjorde «Tid for glede» på Det Norske Teatret til en stor opplevelse ved forrige korsvei. «Ved målet» er et stykke i en langt mindre skala om man regner medvirkende, men noen av de samme temaene, rundt foreldre og barn, om forventninger og press, finner man her også.

«Ved målet» er et drama om en mor og hennes selvsentrerte verden, noe som i høy grad preger forholdet hun har til datteren. Det er en mor som ikke slipper taket, som tenker for to og ikke enser den voksne datterens egne behov og frihetstanker. Regissør Johannes Holmen Dahl løser det fint med en variant av den lukkede «boksen», ikke ulikt det han gjorde med Bergmans «Persona» og Fosse-oppsetningen «Sterk vind», begge på Det Norske Teatret. Oppskriften er en ideell løsning for et turnerende teater som Riksteatret.

[ Grusomhetens Teater med sorgsang i «Lament III» (+) ]

Scenen er en slags boks, hvor scenograf Nia Damerell har skapt et sentrum som det løper to smale og lave utganger fra. I dette sentrumet av det som fortoner seg som en enkel labyrint, står moren, spilt av Anne Krigsvoll. Herfra dikterer hun og forakter hun, herfra dirigerer og krever hun, og herfra drypper det beskt når hun formaner, klager, forteller og forlyster omgivelsene, alt etter humøret. Og omgivelsene består i hovedsak av datteren, som beveger seg gjennom de smale og lave gangene, hvor det knugende understrekes av Norunn Standals fine lys. Forestillingens overordnede musikalske lynne finner også utløp i så vel tekstframlegging som i bevegelser gjennom Erik Hedins musikk.

Josefine Frida i rollen som datteren må gå inn og ut av denne labyrinten for å tilfredsstille morens ønsker, og hun må stå der inne i gangen, bøyd så det knaker. Hvordan Josefine Frida spiller med et intens nærvær mens hun står tvikroket under «taket», sier noe om hvilken kapasitet den tidligere «Skam»-skuespilleren har. Hun tar eierskap over sin del av scenen mens en av Norges skarpeste skuespillere har rundt nittisju prosent av dialogen. Det er mye tekst, og likevel er stykket skåret ned fra fire til tre roller da tjeneren er skrevet ut. Det kan ligge praktiske hensyn bak den avgjørelsen, men også et ønske om gjøre stykket mindre arkaisk ved å forsøksvis løsrive det fra den borgerlige klassetilhørigheten som fortellingen i utgangspunktet har.

Det er sommer. Vi vet ikke hvor vi er, men en mor og datter som åpenbart lever økonomisk ubekymret pakker for å dra til sommerhuset ved havet. Hvert år på den samme dagen pakker de (det vil sin datteren pakker og lemper mens mor drikker konjakk) og gleder seg til turen, og hvert år er helt sikkert ritualet det samme, litt småkjeklende dem imellom rundt kofferter og hva de skal gjøre når de kommer fram. Men dette året er annerledes. De har overvært en teaterpremiere kvelden i forveien, hvor de kom i snakk med regissøren, en ung debutant som fikk jublende applaus. De, det vil si moren, har invitert regissøren som de ikke kjenner til å bli med dem noen dager i sommerhuset. Han har overraskende nok takket ja, eller kanskje er det ikke så overraskende. Datteren har kanskje møtt ham en gang tidligere.

[ «Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver (+) ]

Thomas Bernhard regnes blant Østerrikes mest sentrale forfattere og dramatikere, og «Ved målet» kjennetegnes av hans sublime giftighet, selvsentrerte monologer og misantropiske understrekinger av særlig maktmenneskets ofte ubevisste undertrykking av sine omgivelser. Legg til hans forakt for det forenklende og deler av kunstens uttrykk som særlig gikk ut over det samme teatret som han skrev for. Moren i dette stykket har klare oppfatninger om det meste, og hun er på ingen måte mottakelig for motargumenter. I tekstens mange lag ligger en intellektuell raljering over teatret og særlig dets publikum, løst ved innlemmelsen av «regissøren» og hans stykke som fikk ovasjoner fra publikums anmeldelsene fortsatt lar vente på seg.

Morens overbærende og hånlige tone som rammer datteren i korsryggen som støtene fra en stansemaskin, er ikke vennligere mot regissøren når han dukker opp, spilt med komisk snert av Karl-Vidar Lende. Humoren er i det hele tatt aldri langt unna, og lik pianoet som åpenbarer seg som et troll i eske på scenen er også humoren gjemt mellom de mange lagene av smarte tvinninger som føyer det hele sammen.

[ Nationaltheatret presenterer «John Gabriel Borkman» som en avart av The Addams Family (+) ]

Hos Josefine Frida ligger humoren i det herlig antydende kroppsspråket, som spiller mot morens stikk lik strenger som dirrer under umerkelige berøringer. Hos Krigsvoll ligger det slående og makabert morsomme ikke bare i Bernhards tekst, men også i måten hun legemliggjør ordenes bevisst rammende kraft. Dette understreker figurens livsmette holdning og nesten desperate tak i datteren, det eneste som gir mening. Datterens eksistens er en kime til både irritasjon og glede, begge deler rasjonalisert gjennom en viss oppgitthet. Datteren blir også en påminnelse om ektemannen som ikke er der lenger, men som i morens fordømming av fortiden aldri kan finne hvile. Han var støperieieren, men det var hun som i det minste i egne øyne drev støperiet med de mange ansatte som sin familiebedrift. Bitterheten over mye og mangt går nå utover datteren og det eller de som måtte komme innenfor tosomhetens rekkevidde.

Regissøren og datteren er i ferd med å finne hverandre i en blyg og dulgt forelskelse, men kan det i det hele tatt være livsgrunnlag for noe slikt i giftskyen som moren blåser gjennom den trekkfulle labyrinten? Anne Krigsvoll ruver med utvungen letthet i rollen som en verbal dirigent som med presisjon og gehør gjør seg umulig gjennom like deler vennlighet og livshat. Det er en nydelig prestasjon, med en tekst som tåler å bli formidlet til et bredt publikum.

Turnéstart i Molde 21. september. Spiller 40 forestillinger landet rundt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen