Kultur

«Kristin Lavransdatter» er et teatermirakel i emning

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret kan ta pusten fra noen hver. Et større og mer halsbrekkende prosjekt enn dette får du ikke se denne høsten, men sett av godt med tid.

Dagsavisen anmelder

---

6

TEATER

«Kristin Lavransdatter»

Av Sigrid Undset

Regi: Kjersti Horn

Med Sara Khorami, Preben Hodneland, Ane Dahl Torp, Kristoffer Olsen, Jon Bleiklie Devik, Joachim Rafaelsen, Heidi Gjermundsen Broch, Frode Winther, Kaia Varjord, Ina Svenningdal

Det Norske Teatret

---

Det er bare å bøye seg, om ikke i støvet, så i jord, blod og øl over Sara Khorami og resten av ensemblet i Kristin Lavransdatter på Det Norske Teatret. I regissør Kjersti Horns maraton som på premieren klokket inn på like under ti timer inkludert lapskaus og tre pauser, en av dem utilsiktet, blir Khoramis kraftprestasjon i tittelrollen både det emosjonelle og handlingsdrivende navet hele veien gjennom. Hun støttes opp av strålende medspillere og Mads Sjøgård Pettersens video og kameraføring, som sømløst utvider horisonten i fortellingen. Sigrid Undsets viljesterke Kristin Lavransdatter løftes ikke minst opp fra 1300-tallets skuggeheim og inn i vår egen samtid av en renskåren, sylskarp regi og nydelig tekstbearbeiding, hvor utfordringer rundt kjærlighet, samliv, makt og ære klinger med tidløs relevans.

«Kristin Lavransdatter» er på alle vis teaterhøstens største satsing. Å dramatisere og oppføre alle tre delene av Sigrid Undsets romansyklus «Kransen», «Husfrue» og «Korset» er halsbrekkende i seg selv. Å gjøre det «bok for bok», med en svært teksttro tilnærming og med visuelle grep som strekker seg langt utover teatrets hovedscene, gjør prosjektet unikt også utover selve «volumet». Verket skal også spilles som tre enkeltforestillinger på kveldstid. Som helhet var det vi så på premieren fortsatt i prosess, også på skuespillersiden, men «Kransen» er noe av det sterkeste og mest enestående vi har opplevd. Kjersti Horns visjon innbyr til et så indirekte samspill med publikum at vi kjøper det hele, inkludert det uferdige. Det fysiske manuset, som også ligger på bordet skuespillerne sitter rundt, og som de tyr til noen ganger underveis, blir også en påminnelse om ordet i seg selv og opprinnelsen til det hele.

Svært mange har et forhold til Undsets romansyklus. De som ikke har det, og innbiller seg at «Kristin Lavransdatter» er tørr som en neverbunt, kan få seg en overraskelse over hvor vital teksten fra 1920–22 er, hvordan skjønnhet og menneskelig brutalitet brytes og hvor fritt og direkte Undset skildrer de store opplevelsene, det strie båndet mellom en far og en datter, men også forelskelsen, intimiteten, erotikken og det medrivende hovmodet og raseriet som også teaterversjonen balanserer på fint vis. Undsets ord er kledd i en vakker, poetisk og høvisk språkdrakt, og det er eksplosivt.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

Man kan si at dette prosjektet hadde sin opprinnelse for tre år siden, da Kjersti Horn satte opp «Kristin Lavransdatter» på Trøndelag Teater, men da bare «Kransen». Dramatiseringen den gang som nå er ved Horn og Kristian Lykkeslet Strømskag, og består av dels fortelling, dels dialog og utagerende handling. Det vi nå ser kan oppleves som en språklig perfeksjonering og videreføring av den oppsettingen, som visuelt var mer nøktern. Men «Kransen»-delen på Det Norske Teatret er nesten to timer kortere enn den var den gangen. Det sier noe om komprimeringen.

Blant det som er kuttet er skildringer av natur og omstendigheter, men også passasjer rundt religion og gudstro. Det er et bevisst valg, selv om Kristins livslange søken etter forsoning med Gud etter sitt opprør i ungdommen hele tiden dirrer under overflaten. Fra hun får korset rundt halsen som barn og møter munken Edvin i Hamar domkirke i «Kransen», til de sterke sluttscenene i «Korset» da sotten tar Kristin og hun ser de store sammenhengene. At Horn toner ned kristendom og i stedet setter et skarp søkelys mot kjærlighet og erotikk, æresbegrep, samliv og forhold mellom barn og foreldre, blir dette prosjektets sterke nerve.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

Historien kjenner de fleste. I korte trekk handler «Kransen» om Kristins ungdom på gården Jørungård i Gudbrandsdalen, hvor hun av faren Lavrans blir lovet bort til Simon Darre. Hun sendes på nonneskole i Oslo, og under oppholdet møter hun Erlend som har barn fra før. Kristin kaster seg ut i et intens og forbudt forhold som knuser farens hjerte da hun dumper Simon og Lavrans må gå med på at de gifter seg. Det skamfulle i det hele får også Lavrans og Kristins mor Ragnfrid til å reflektere over sine egne valg.

«Husfrue» foregår på Erlends gård Husaby i Trøndelag. Ekteparet Kristin og Erlend er to ulike personligheter som dras mot hverandre, men som også sårer hverandre. Kristin skal føde sju barn, det er hverdag og slit, og Erlend blir involvert i et farlig politisk spill rundt Norges trone, alt mens Kristins bånd til Simon og faren Lavrans avklares. I «Korset» støtes Kristin og Erlend fra hverandre, men de forsones i lykke og elskov før mørket senker seg over både dem og landet. Kristin går igjen i kloster etter at Erlend er borte. Året er 1349, og pesten legger bygdene øde.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

Kristin Lavransdatter er blant norsk litteraturhistories mest sanselige figurer, og det er nettopp sanseligheten, den nesten altoppslukende fascinasjonen av det å oppleve, enten det er av det gode eller det vonde, som Sara Khorami på rått og overbevisende, nesten sultent og storøyd vis får fram. Det er en modig, mesterlig og blottleggende skuespillerprestasjon, enten ved å spille ut nyansene foran et kamera som i sanntid blåser opp nærbildene av henne på videolerretene over scenen, eller helt ned til det mest intime, som elskov, opprivende fødsler og det å vaske av seg blodet etterpå. Fødsler blir det som kjent mange av, og etter hvert skal de bli en del av den underliggende humoren i framføringen. For ikke snakke om øyeblikket da Khorami opphever skillet mellom scene og publikum, og mellom Kristin og Sara, og framfører den iranske skuespilleren og popstjernen Leila Forouhars sang «Shamim» som en feiring av kjærligheten til Erlend. Det er denne høstens «Tid for glede»-øyeblikk.

«Kristin Lavransdatter del 1: Kransen» så finstemt, leken, lett og likevel tyngende i sin tematikk at man knapt kan tenke seg noe mer perfekt. Historien fortelles/leses av skuespillerne sittende rundt «leseprøvebordet», for så umerkelig gli over i vakre og nesten rytmisk pulserende kombinasjoner av fortelling og dialog. Her er blikk, lynne, skuespillernes åpenbare yre forventning og individuelle innfallsvinkler med på å viske ut skillet mellom datid og nåtid, skuespillere og rollefigurer.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

I enkle klær, i en minimal scenografi, stiger middelalderens «Kristin Lavransdatter» illusorisk opp fra et dagligdags 2022-utgangspunkt og brer seg utover mens tid og rom oppheves. Dette blir ikke en fortelling om et Norge i middelalderen, men om en jente og en kvinne og hennes plass i det hele, som individ, kjæreste, datter og mor, men også i forhold til det hun tror på og til et patriarkalsk normsamfunns dyder.

Del 2, «Husfrue» er nær fire timer lang, tyngre og mer kompleks på grunn av det politiske bakteppet. Den sitter ikke regimessig like godt som den første, i hvert fall ikke ennå. Kanskje bør det tas noen gode jafs i dialogene rundt kongemakten, så lenge det ikke går på bekostning av de scenene som er romansyklusens mest dramatiske. I «Husfrue» utvides dessuten spillesonen, teatrets trapper og bakrom tas i bruk. I enda større grad skal dette prege «Korset», den korteste og mørkeste av de tre delene, på premieren den minst ferdige, men også med noen av stykkets fineste og mest underfundige scener mellom to elskende som har et levd liv bak seg. Preben Hodneland som Erlend er intens og leken, og skal gjennom de tre delene spenne opp så vel begjær som unnvikelse, svik, såret stolthet og isende hovmod. De dramatiske scenene i «Husfrue» hvor han spiller Erlend med hudløst mot, og slutten av «Korset» med Khorami, er alene er verdt ni timers teater.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

Kjersti Horn bruker også denne gangen video i kombinasjon med «lukkede» rom. En duk er spent opp mellom sal og scene, glassklar og gjennomsiktig. Skuespillet foregår i hovedsak på scenen, men også i rom publikum ikke har innsyn til annet enn gjennom liveoverføring til lerret. Videogrepet ble benyttet kompromissløst i «Raskolnikov», som simultanoverført «kino» fra skuespillerne i teatrets bakganger. I «Blikktrommen» på Nationaltheatret, aktuell også i høst, foregår alt bak en duk. «Kristin Lavransdatter» blir en kombinasjon av de disse to, hvor handlingen i tillegg til det du ser blir filmet direkte på tre store lerreter over scenen, oppstilt slik at de former en boks med tre kanter. Når stykket begynner er det med et fjerde lerret foran skuespillerne. Når Kristin Lavransdatter blir var Erlend, brytes den fjerde veggen ut mot publikum.

Kjersti Horns faste scenograf Sven Haraldsson gjør ikke noe forsøk på å illudere middelalder i sine valg. Mye i hans skitne, jordnære estetikk handler om elementene. I «Kransen» er scenen tom bortsett fra bord og stoler og en plastduk over det hele som både skjuler og avslører den brennende kjærligheten. I «Husfrue» strør skuespillerne en pall med jord utover hele scenen. Vi skal ned i slitet, i møkka og svetten. I «Korset» er det vannet som fyller scenen. Det farges rødt av blod, som bilder på tro, liv og renselse, men også smitte og død. I rekvisittvalgene ligger videre store doser intrikat humor. Det drikkes mye øl, eller er det mjød i middelalderen. Dahls uansett, med tanke på hvor de er. Pizzaen er fra Peppes. Et par klesplagg blir markører blant en ellers helt dagligdags masse, men Erlends sønn Orm i en T-skjorte påskrevet «I Am A Ray Of Fucking Sunshine» er ironi på sitt beste, mens «Michael»-T-skjorten på presten Sira Eirik muligens plasserer han blant erkeenglene.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

Skuespillerne lar prosjektets uvirkelige ambisjoner smitte over i måten de løfter hele stykket på. Joachim Rafaelsen er nydelig i flere større biroller, som Broder Edvin, Orm og Erlands væpner og etter hvert Kristins støttespiller Ulv. Frode Winther, Heidi Gjermundsen Broch og Kaia Varjord har fint nærvær i flere roller, de to siste særlig som henholdsvis Åshild og Eline. Kristoffer Olsen, som spiller Simon Darre, er i «Kransen» morsom selv når han beretter om de mest alvorlige ting.

«Kristin Lavransdatter» på Det Norske Teatret

I de to siste delene skal Darre bli mer sentral, etter hvert som ektemann for Kristins lillesøster Ramborg. Olsen fanger Simons tvil rundt både ekteskapet og omsorgen for Erlend, hans «nemesis» i hans livslange kjærlighet til Kristin, i et sårt spill som dirrer helt til ytterkantene og hvor Ina Svenningdal supplerer med en tvers gjennom gripende skjebneframstilling av Ramborg. Kristin er trassig i sin kjærlighet til Erlend. Det blir andres bane. Jon Bleiklie Devik er i sammenhengen en lun og klok, men også knuget Lavrans, og Ane Dahl Torp spiller Ragnfrid med inderlighet og savn. Lengden er utmattende både for dem og oss i salen, men underveis er det akkurat som om det hele fortoner seg som en felles anstrengelse mellom scene og sal som bringer i havn en forestilling vi ikke har sett maken til.