---
4
TEATER
«John Gabriel Borkman»
Av Henrik Ibsen, bearbeidet av Lucia Bihler og Hege Randi Tørresen
Regi: Lucia Bihler
Scenografi: Pia Maria Mackert
Kostymer: Victoria Behr
Med: Kai Remlov, Olav Waastad, Trine Wiggen, Petronella Barker, Marte Engebrigtsen, Maria Lingfors, Per Christian Ellefsen
Nationaltheatret
---
Det er ikke til å komme fra at det hviler en slags mystikk over enkelte av Henrik Ibsens sene dramaer. Jeg tenker da særlig på «Rosmersholm», «John Gabriel Borkman» og «Når vi døde vågner». Som oftest blir det bare liggende som et slør rundt oppsetningene av disse stykkene. Det er i alle fall sjelden vi ser at det mystiske og spøkelsesaktige er tatt helt ut i svingene, slik den tyske regissøren Lucia Bihler nå har gjort det i sin oppsetning av «John Gabriel Borkman» på Nationaltheatrets hovedscene. For er det familien Borkman vi treffer der, eller er dette en slags variant av The Addams Family?
På Nationaltheatret utspiller nemlig Ibsens drama seg nå som en gotisk skrekkfilm. Det er et slående og fascinerende konsept, men det forløser ikke særlig mye i stykket, og utviklingen og dramaturgien i forestillingen som helhet blir for uthalende og vekker etter hvert mer utålmodighet enn fascinasjon.
[ De fleste får det som de vil i Oslo Nye Teaters Shakespeare-oppsetning «Hva du Will» (+) ]
Et gotisk spøkelseshus, nesten som et plast-lekehus i ekstra stor utgave, troner bak på midten av hovedscenen, som foran er dekket av et røykteppe og skogbunn. Inni dette huset skal det meste av handlingen foregå i denne forestillingen, som vi får se på to skjermer som er plassert på hver side av scenen. Mens karakterene befinner seg inni huset, filmes det hele av kameraer, sånn passelig godt skjult i to trær som snurrer rundt huset. Det vi får se på skjermene, er en live-filmet stumfilm – og stumfilmen er jo ikke noe fjerntliggende valg, med tanke på at «John Gabriel Borkman» (fra 1896) kom ut i tiden da de første kinoene åpnet. Scenelyset er passe uggent, rommene i huset er farget ubehagelig grønt og ubehagelig rødt, og karakterene er kledd i svarte kostymer som eimer av alt fra middelalder til sent 1800-tall. Er de levende eller er de døde? Kanskje er de alle sammen gjengangere? Hvem vet.
Det er i alle fall ingen tvil om hvem sin skrekkfilm dette er; det er Johan Gabriels sønn Erhart Borkman (Olav Waastad) som er denne forestillingens hovedperson, og sånn sett virker det denne gangen nesten misvisende å kalle stykket «John Gabriel Borkman». John Gabriel selv (Kai Remlov) kommer nemlig ikke ordentlig på banen før stykket nærmer seg slutten. Dermed oppleves også denne sluttdelen som et slags merkelig vedheng, der den foregår utenfor både huset og filmen. Men før det er det altså Erhart og hans historie som får plass. For dette er blitt et løsrivelsesdrama, der Erharts behov for et eget liv, der han skal leve for lykken, er det sentrale.
Skrekken er de to søstrene Gunhild Borkman (Trine Wiggen) og Ella Rentheim (Petronella Barker) som begge gjør krav på ham som sin sønn. Men Erhart vil være sin egen – og han vil være den forføreriske Fanny Wiltons (Marte Engebrigsten). Spørsmålet er bare om Erhart virkelig kan løsrive seg fra sine foreldre og fra sin slekt. Ser man nøye etter, ser man at Fanny Wilton og Ella Rentheim begge bærer fargen rosa, mens Frida Foldal (Maria Lingfors), som Erhart senere nok skal gifte seg med, og hans mor Gunhild Borkman begge er preget av fargen gul. Så kanskje er den virkelige skrekken i Erharts liv at han aldri vi slippe ut av slektens grep, at slekt skal følge slekters gang, at gjengangerne skal forfølge ham resten av livet.
Dette er jo snedig tenkt av regissør Lucia Bihler, men det er også det eneste som er mulig å få ut av denne forestillingen, som, til tross for lite tekst og tale, forholder seg ganske strengt til Ibsens tekstlige forelegg når det gjelder handlingsgangen. Det blir litt flatt og overfladisk, mye av stykkets kompleksitet forsvinner, og dette er en skrekkfilm ingen i salen blir særlig redde av. Til det går den altfor sakte, og effektene blir altfor mye liggende utenpå stoffet og klarer aldri å trenge helt inn i det. Karakterenes psykologi oppleves også som noe enkelt tegnet, og som sagt blir John Gabriel selv like fraværende for oss i salen som han har vært for sine slektninger, der han har gått i åtte år alene og tråkket i overetasjen sitt eget hus.
[ «Matilda» på Folketeatret kunne vært litt mer ulydig (+) ]
Det er så mye av tematikken i dette Ibsendramaet som ikke får plass, og det er synd. Dette handler jo ikke bare om hva Erhart vil i livet, men om oppofrelser, feilskjær, og livets ubønnhørlige sammenhenger. Alle karakterene har ulike drivkrefter som smelter sammen i skjebnesvangre avgjørelser og handlinger. Og til tross for det hviler det en forsoningens fred over det hele. Men alt dette forsvinner i denne oppsetningen, som tidvis også kan oppleves som noe overtydelig i sin symbolikk. Det er ikke tilfeldig at Borkman-familiens gullfisk forsvinner ut av den lille bollen sin samtidig som Erhart treffer Fanny Wilton. For eksempel.
Ibsens tekster tåler mye, og selv om dette stykket ikke er blitt helt forløst denne gangen, gir Lucia Bihlers tolkning av det god mening og er et annerledes og særegent bidrag i den lange rekken av Ibsen-tolkninger vi hittil har sett på 2000-tallet.
