Kultur

Det spøker for kjærligheten

Nasjonalballetten starter dansehøsten med den viden kjente og høyt elskede balletten «Giselle». Men det spørs om ikke tiden har løpt fra en av ballettens største klassikere.

Dagsavisen anmelder

---

4

DANS

«Giselle»

Koreografi: Jean Coralli og Jules Perrot

Musikk: Adolphe Adam

Scenografi og kostymer: David Walker

Iscenesettelse: Cynthia Harvey

Musikalsk ledelse: Nathan Brook

Med: Whitney Jensen, Xander Parish, Douwe Dekkers, Celine Kraal, Haruka Sassa, Natasha Dale, Lucas Lima m.fl.

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

---

Den unge, fattige jenta Giselle danser seg til døde når hun får vite at hennes forlovede Albrecht er forlovet med en annen jente, Bathilde. Etter sin død får Giselle kontakt med williene, hvitkledde, kvinnelige ånder som vil ta hevn over både Albrecht og andre unge menn som forlater sine kvinner før de skal gifte seg. Williene prøver å drepe Albrecht, men Giselle redder ham. Hennes kjærlighet overvinner altså både svik og død, og hun betegnes som en av de store kvinnelige heltene i den klassiske balletten. Et renere hjerte finnes vel verken på eller utenfor ballettscenen. Men hva kan en slik kvinnelig helt egentlig si oss i dag? Er det plass til den klassiske Giselle nå etter at karakterer som Anna Karenina, fru Alving og Hedda Gabler også har inntatt ballettscenen?

Da Nasjonalballetten satte opp «Onegin» i 2021, var det i en sårt tiltrengt oppusset versjon. Det spørs om ikke det samme kunne vært gjort med ballettklassikeren «Giselle», som denne høsten danses på Operaens hovedscene. Koreografi, kostymer, scenografi og iscenesettelse er den samme som til oppsetningen i 2016, og vil man se en helt tradisjonell, vakker klassisk forestilling, må man gjerne gå og se denne versjonen av «Giselle». Spørsmålet er bare hva denne balletten gir oss, utover å være vakker underholdning fra et univers som er som klippet ut av et Grimm-eventyr.

«Giselle»

Balletten har, slik romantiske balletter skal ha, et markant visuelt skille mellom første og andre akt. Første akt foregår i et landlig landskap med påmalte kulisser og små trehytter, der de kvinnelige danserne er kledd i kjoler som kan minne om det tyrolske nasjonalplagget dirndl. Snittet i disse kjolene gjør at linjene i det danseriske uttrykket brytes og forkortes. Kostymene tjener ikke det klassiske danseuttrykket på noen måte, selv om det er slik de skal se ut ifølge «Giselle»-tradisjonen. Kanskje skulle Nasjonalballetten ha sett til en fortsatt aktuell oppsetning ved Det Kongelige Teater i København, der bondekjolene er langt enklere, renskåret og mer moderne, noe som gjør at selve dansen i ballettens første akt ikke drukner i puffermer og flere lag med skjørt.

Første akt, der Giselle (på premieren danset av Whitney Jensen) drives mellom sine to beilere Hilarion (Douwe Dekkers) og Albrecht (Xander Parish), er også preget av en veldig stilisert form for skuespill, som virker mer parodisk enn godt er. Den eneste som klarer å fylle denne gammeldagse spillestilen med liv, er Douwe Dekkers. Han er, som vanlig, en av de mest strålende aktørene vi får se på scenen, både når det gjelder dans, tilstedeværelse og utstråling. Øyeblikket da Hilarion dør i andre akt, er det eneste som virkelig når igjennom og berører i denne forestillingen.

«Giselle»

Whitney Jensen og Xander Parish har en fin kjemi som Giselle og Albrecht, og sammen representerer de den lyse, lette ungdommelige kjærligheten på drømmerisk vis, særlig i første akt. Parish, som på grunn av Russlands krigføring er kommet fra den russiske Marinskij-balletten til Norge, danser en Albrecht som er noe glatt, og særlig i andre akt, der han nesten dør, savnes mer pasjon og stormende følelser.

Andre akt, den hvite akten, er slik den pleier, en helt annen opplevelse enn den første. Her befinner vi oss hos williene, ledet av den mørke og mystiske Myrta (Haruka Sassa). Sassa er et godt castingvalg for denne rollen. Hun er kjølig og hemmelighetsfull og står som en merkbar kontrast til den unge, sarte Giselle, som nå er en del av de hvitkledde åndeskikkelsene. De andre williene består av atten kvinnelige dansere, og selv om det er noen uryddige føtter og noe uorden i rekkene, skaper de den rette spøkelsesaktige stemningen som hører til i denne akten. Her kan man i grunn bare lene seg tilbake og nyte alt som er hvitt og vakkert, men også ørlite uhyggelig.

«Giselle»

Som sagt, «Giselle» er et eventyr, og vi trenger eventyr for å drømme oss bort, koble av, åpne oss for nye ting. Spørsmålet er bare hva «Giselle» kan få oss til å åpne oss for. Er det et ideal å elske dem som svikter oss? Er det et ideal å dø for kjærligheten, og blir man i så fall et spøkelse? Det er vanskelig å se den klassiske Giselle-karakteren som en meningsfull størrelse når man ser henne med 2022-øyne. Og det er også vanskelig å ta skjebnen hennes innover seg etter så mye gammelmodig gestikulering som første akt byr på.

«Giselle» får nok et godt liv for et stort publikum i hovedstaden denne høsten, men da helst for dem som er fornøyd med en oppsetning som lever på litt gamle premisser.