Hårete, rørete og småmorsom «Hårfagre»

---

4

MUSIKAL

«Hårfagre – En skrønike»

Av Matilde Holdhus og Mathias Luppichini

Regi: Jostein Kirkeby-Garstad

Komponist og sangtekster: Mathias Luppichini

Scenograf/kostymer: Dagny Drage Kleiva

Med: Glenn Erik Kaada, Nina Ellen Ødegård, Even Stormoen, Mareike Wang, Ragnhild Arnestadd Mønnes, Helga Guren, Svein Solenes, Ragnhild Jørgensen Tysse, Bhike Male, m.fl., samt Barne- og ungdomsteatret.

Rogaland Teater/Stavanger Konserthus

Stavanger Konserthus, Zetlitz-salen.

---

Dels musikal, dels buskis, dels «Trolls» og hundre prosent skrøne. Eller «Skrønike», som undertittelen sier. Det er på godt og vondt «Hårfagre» i et rægeskall, en forestilling som skal samle rogalendinger og tilreisende til ett folk, og Stavangers etablerte kulturliv til ett rike. Resultatet er som det pleier å være når alle ingredienser ukritisk hives i blenderen. Blandet.

Høstens storsatsing fra 75-årsjubilanten Rogaland Teater i samarbeid med 10 år gamle Stavanger konserthus er «Hårfagre – en skrønike». Men nei, her sneier Harald Hårfagres langskip knapt innom Hafrsfjord på sin vei for å erobre Rogaland og Stavanger, den siste biten som mangler i Haralds store brageplan: å samle Norge til ett rike. På veien har han tatt livet av mange, blant andre alle innbyggerne i Orkdal. Meteorologene på Jan Mayen fikk heller ikke være statsmeteorologer særlig lenge Haralds «statsbygging». Hårfagres ustyrlige og trolske blodtørst er i det hele tatt stor, og det skal vise seg at det er en grunn til det.

Vi møter en framtidig kong Harald I (Glenn Erik Kaada) som en hærfører og kommende hersker med identitetskrise, flisete hårvekst og dårlig impulskontroll. Faren gikk gjennom isen på Randsfjorden, moren Ragnhild (Kim Fairchild) har trolig ikke fortalt han hele sannheten. Også stykket i seg selv preges av litt identitetsvegring. Her skal alle med.

[ Shakespeares underjordiske eventyr «En midtsommernattsdrøm» er omgjort til et midtsommernatts raveparty (+) ]

Utgangspunktet er morsomt nok. Ideen med at Stavanger er Norges frisørhovedstad var gjeldende selv på 800-tallet. Her klipper alle håret til alle, og de klipper hverandre. Det er en næring i vekst. Så langt er stavangerregionen kommet i hårvitenskapen, at de til og med har et eget analysesenter for hår – etablert på Forus – drevet av småkongen Sulke (Even Stormoen) og den lumske Therese (Nina Ellen Ødegaard). Det er bare en hake. Populariteten til den fremadstormende kong Harald Hårfagre er voksende. Han blir en influencer, og snart vil ingen klippe håret lenger fordi Harald ikke klipper håret. Det går mot nød, sult og død i Stavanger, alt mens Harald selv møter uventede hindringer underveis.

Rogaland Teater har satt inn førsteelleveren av skuespillere og noen til, ikke minst et vitalt lag fra Barne- og ungdomsteatret. Musikerlaget under Tove Kragsets ledelse er en fryd å høre. De beste stemmene er svært gode, mens komposisjonene og låtene dessverre er preget av gjenkjennelige ekko fra den vante rekka av musikals. Her savner vi komposisjoner som streber etter originalitet, tekster som gjør noe mer enn å fungere i situasjonen og transportere oss videre. «Hårfagre» mangler en tydeligere kunstneriske retning for å fullt ut fungere på dette nivået.

[ Protest og politikk er tilbake i Høstutstillingen (+) ]

Om tittelen «Hårfagre – en skrønike» klinger kjent, er det fordi man bakerst og nederst i alt av materiale rundt denne forestillingen leser at den er basert på en historie av Mads Bones, Kyrre Havdal, Olve Løseth og Matilde Holdhus. De tre første står bak en rekke suksesser på Trøndelag Teater, som nettopp «skrøniken» de kalte «Tordenskjold – alle tiders trønder», samt det legendariske spelet «Slaget på Testikelstad». Når det gjelder «Hårfagre – en skrønike» ser det ut til at Holdhus alene har tatt historien videre som både manusforfatter, dramaturg og sangtekstforfatter, sammen med komponist/tekstforfatter Mathias Luppichini og regissør Jostein Kirkeby-Garstad. Alle er drevne på sitt felt, Holdhus som dramaturg på Rogaland Teater, Kirkeby-Garstad som regissør for familieoppsetninger og spel. Men «Hårfagre» er i en langt større skala.

Som skrønike er den historisk løst heftet til kongesagaene, til mytene om Harald Hårfagre, om Dovre og troll og de underjordiske. Hvorfor skulle nå Halvdan Svarte ta snarveien over den islagte Randsfjorden en vinternatt? Manuset vever sagaer, eventyr, myter og skrøner sammen, men vel så framtredende er nåtidens utfordringer knyttet til utbytting av naturen, implementering av nye framtidsvisjoner, populærkultur og den hersens etterveksten når det går for lang tid mellom hver gang Harald kommer seg til frisøren. Eller Gyda som hun heter.

[ Kristoffer Joner om rollen i «Krigsseileren»: - Han er ingen helt ]

Gyda (Mareike Wang) har en av byens beste frisørsalonger, og det sier ikke så rent lite. Hun møter Harald i smug. Gyda Eiriksdotter var ifølge sagaene den som sa at hun ikke ville ham før han hadde samlet Norge til ett rike. Harald tok ikke bare utfordringen, han lovte også å ikke klippe håret før det var gjort. At Gydas far ble drept i slaget mot Harald ved Hafrsfjord, sier ikke «Hårfagre» noe om. Derimot Sulke, konge på Rogaland og en av Harald Hårfagres motstandere, er sentral i «Hårfagre», og i slaget ved Hafrsfjord sammen med sin hær av frisører.

Men før det bærer det lukt fra erobringstoktet med Sørlandsporten som utgangspunkt, til Trollpikken der større åpenbaringer skal finne sted. Dessverre er det altfor mange sekvenser underveis som tværes ut til det brister og vel så det. På den satiriske plussiden er bitte litt Oslo-hat og trønderforakt, og ikke minst jysla store rægeposer med humor på bekostning av sørlendingene. Det er løye og det er kjekt. Et av de mer vellykkede spikertreffene er sekvensen om at på Sørlandet kan Harald Hårfagre drepe hvem han vil, så lenge han sparer det ufødte liv. Her er de mer opptatt av de ufødte enn de som lever. Koret av fromme sørlendinger har satirestinget mange andre sekvenser mangler, og Kim Fairchild synger så vi skulle ønske hun fortsatte derfra og ut.

Utfordringen med «Hårfagre» er at historien ikke får være det fundamentet den kunne vært. Det er en stor satsing, med Konserthuset som arena, men det føles litt smått, som om scenograf Dagny Drage Kleiva ikke har fått nok ressurser til å fylle hele den store scenen. Det blir for distansert, tross et digert fjell og selve Trollpikken erigert på scenen med lykketroll dansende rundt.

[ Mektig oljefabel om Gud og grådighet (+) ]

Det er akkurat som om noen har tenkt at en god historie ikke er nok. At her må vi legge inn noen regelrette revynumre av det enkleste og plumpeste slaget for å lokke til oss de som vanligvis ikke går i teatret. Et eksempel er en historisk forelesning over Haralds opprinnelse (skal ikke røpes her). Den er en god stand up, levert med komisk punch av Ragnhild Jørgensen Tysse, men selve sekvensen faller flatt i sammenhengen. Det samme gjør scenene med et lite «protesttog» med «La saksa leve»-paroler som til stadighet gjentas.

Så er selvsagt spørsmålet hvorvidt det er morsomt eller ikke? Det lokale er best, og måten de bruker dialektene på gir forestillingen et ekstra energispark, selv om det kanskje ikke når helt opp til de beste musikalene til Bones eller stykker som «En julenattsdrøm» og «Alice i Vidunderland» på Nationaltheatret. Mathilde Holdhus har humoren innabords, men har det til felles med regissør Jostein Kirkeby-Garstad at hun ikke helt greier å dimensjonere de enkelte bestanddelene.

Glenn Erik Kaada spiller Harald selv, og han gjør det med fin timing og komisk bravur. Nina Ellen Ødegård er passe utspekulert infam i sitt renkespill for å ta herredømme over hele Rogaland gjennom utpressing og hårprøver, og kort sagt er hele stjernelaget på Rogaland Teater – Ragnhild Arnestadd Mønnes, Helga Guren, Svein Solenes, Ragnhild Jørgensen Tysse, Bhike Male og andre – i komisk storslag når scenen ligger til rette for det. Når den ikke gjør det, kaver de som alle oss andre inni dette litt forvirrende kapitlet av vår felles norgeshistorie.