---
4
TEATER
«Olje og vatn»
Av Mina Salehpour, Siri Løkholm Ramberg og ensemblet
Regi: Mina Salehpour
Med: Gina Bernhoft Gørvell, Thea Lambrechts Vaulen, Marianne Krogh, Pål Christian Eggen, Andreas Koschinski Kvisgaard
Det Norske Teatret, Scene 2
---
Det første Gud skapte var lys. Det siste mennesket vil lete etter er vann. I spennet mellom begynnelsen og det som vil være slutten finner vi tiden av i dag. Ikke engang et brøkdel av et sekund i tidsregningen på en klode som akkurat nå går fra det grønne og uskyldsrene til en overflate preget av utbytting, rovdrift og ekstremvær, og uvilkårlig før eller siden en utarming av alt bestående. Forestillingen «Olje og vatn» på Det Norske Teatret favner ikke noe mindre enn det, de store og essensielle spørsmålene. Det er fascinerende, visuelt enestående og så ambisiøst at det knaker i sammenføyningene.
Mikroplast er en trussel mot naturen og svært mange levende organismer. Granulat kalles det når for eksempel kunstgressbaner fylles av ulike former for gummi- og oljebaserte små mikropartikler som er stadig gjenstand for en pågående diskusjon om konsekvenser og miljøforurensning. Når vi kommer inn på Det Norske Teatret ligger scenen øde med unntak av et stort og gråsvart berg som det stikker et lite og enslig blodrødt tre opp av, som en tredimensjonal blodrød replika av et arteriekart fra et gammelt anatomisk leksikon. Som en siste vissen kvast i en uttørket ørken.
Alt det gråsvarte er bygd opp av granulat, florlette partikler som har egenvekt, selv om de lar seg virvle opp som i kaskader av masse eller som skyer og for den saks skyld skygger i vinden. Her fødes det, her graves og begraves og krypes det, alt mens mennesket former verden etter sine behov. Og selvsagt stormer det, både på jorden og i oljebransjen. For det er oljen det handler om, og grådigheten og kynismen den symboliserer i likhet med alt det andre mennesket har gravd etter på jakt etter rikdom.
[ Jeanne d’Arc er et lite, men hele tiden sterkt skinnende lys på Riksteatret (+) ]
«Olje og vatn» begynner i mørke, og med begynnelsen. Skapelsesberetningen fortalt med innstendig intensitet i en tynn lysstråle av Gina Bernhoft Gørvell, en av fem skuespillere som bærer ord og handling i det som tar form som en fabel. Det er mørke og lys, dag og natt, jordens tilblivelse og menneskets komme. Mannen og så kvinnen i Edens hage. Det bibelske premisset ligger til grunn for forestillingen om hvordan mennesket etter syndefallet bokstavelig talt har bedrevet tiden med å grave sin egen grav i jakten på lykke, velstand og en bedre framtid.
Og historien tar oss med til et spesifikt tidspunkt i denne prosessen. Vel å merke ikke til oljenasjonen Norge, eller Iran som regissør Mina Salehpours foreldre flyktet til Tyskland fra på grunn av Golfkrigen og dermed indirekte oljen. Vi stanser heller ved den euforiske følelsen av håp som oljeboomen i USA på 1920-tallet førte med seg. Hvordan blant annet California ble en ny Edens hage, et paradis klargjort for nye syndefall.
I et teaterstykke som verbalt er dominert av lange monologer og dialoger, er det åpningen på romanen «Oil!» av Upton Sinclair som målbærer selve euforien, fortalt av sønnen i passasjersetet i bilen som faren kjører som et prosjektil skutt ut av en sekstommers kanon. Fart, håp og action i retning Paradise, den lille plankebyen som faren snart skal forvandle når han kjøper opp land billig og henter opp det svarte gullet som er så rikt at det pipler opp av bakken.
[ Teatersjef Bjarte Hjelmeland går for promille i arbeidstida (+) ]
Thea Lambrechts Vaulen spiller både sønnen og i likhet med de andre skuespillerne også andre skikkelser. Med energi og sønnens arrogante iver åpner hun opp fortellingen som i store passasjer bygger på «Oil!», romanen fra 1927 som Sinclair skrev femten år før han fikk Pulitzer-prisen. I Sinclairs vide forfatterskap er den med årene blitt mer og mer sentral, og blant annet forelegg for Paul Thomas Andersons film «There Will Be Blood». Også den finner vi ekko av i «Olje og vatn».
Pål Christian Eggen er faren, oljemagnaten, utbytteren, maktmennesket som ikke tar hensyn til noe. På den annen side Andreas Koschinski Kvisgaard som blant andre Paul/Eli, sønnen til den fattige gårdbrukeren som spilles av Marianne Krogh. De to, og særlig sønnen, representerer Gud og fordømmelsen, og som i romanen er verdslig hig etter rikdom og forkynnelsens gudsfrykt like uforenelige som olje og vann. Og ja, det skal bli blod her også, i hvert fall i overført betydning.
Mina Salehpour er en regissør og scenekunstner som igjen lar scenografien og rommet i seg selv bli et premiss for handlingen, som i våres på Trøndelag Teater da hun satte opp «Parsifal». Også på Det Norske Teatret jobber hun med sin faste stab av kunstnere, og fra første stund er det derfor Sandro Tajouri som bokstavelig talt definerer stemningen med den gjennomgripende musikken som borer dypt gjennom det hele og gir både tyngde og atmosfære veien gjennom. Salehpours utgangspunktet er en personlig refleksjon rundt olje som symbol på menneskets jag etter overlevelse, tilfeldighetene rundt dette, migrasjon, vekst, flukt og fall. Dette satt opp mot ødeleggelsene som truer vår fortsatte eksistens. Helheten er så utarbeidet i samarbeid med dramaturg Siri Løkholm Ramberg og skuespillerne.
[ Alle faller for Ingrid Arvolas barske kjærlighetshistorie ]
«Olje og vatn» er inspirert av de bibelske forestillingene og av Sinclairs roman, men er også en større fortelling på et allegorisk og eksistensielt nivå, der menneskets forhold til naturen og naturens egen gang spennes opp i Andrea Wagners imponerende scenebilde, bastant og flyktig på en og samme tid. Kyrre Heldal Karlsens lysdesign i samspill med granulatets stofflige letthet og gjennomskinnelighet, enten den kastes og blåses veggimellom, eller formes av skuespillernes kropper, er virkningsfull og vakker, men også mørk og truende. Vekten av mineraler og bruken av lys og lykter og Maria Anderskis nærmest middelalderske kostymer, store pelser og glitrende gullstoffer opp mot det bibelske og det historisk amerikanske, gjør at forestillingen til tider gir assosiasjoner til noe nær en blanding av Odd Nerdrums desperate mennesker i øde landskaper, og Espen Kloumann Høiners fine forestilling «Den skinnende byen». Granulatet blir både masse og metafor på jord og rikdom, på vekst og undergang og de store følelsene som følge av dette, ikke minst håp og overlevelse som instinkt. Og da må mennesket grave, både fysisk og mentalt.
Siste del av stykket fraviker den lineære fortellingen som den første delen av fabelen preges av. Det hele utarter som en metamorfose hvor scenografien og rommet endres i takt med menneskenes graving, skuffing, leting og sanking, mens smarte illusjoner av klimakollaps, tørke og stormvær legger jorden gold og øde. Som virkemiddel blir disse sekvensene på den ene siden overtydelige og langdryge, selv om de illuderer menneskets ukuelighet, mens bruken av bakdøren på scenen bryter illusjonen den ellers fabelaktige scenedekorasjonen innbyr til. Det sterke nærværet av vesentlighet som preger første delen av stykket blekner noe i denne delen, og mister noe av sitt momentum. Men konklusjonen er likevel klar som vann: Det hjelper ikke hvor mye vi skuffer unna, hvor mye vi lagrer av olje eller andre verdier når vi til sjuende og sist ikke kan ta det med oss dit vi alle en gang skal.
