Kultur

Jeanne d’Arc er et lite, men hele tiden sterkt skinnende lys

Jeanne d’Arc er en kvinne i herreklær, men blir aldri en av gutta i en forenklende og noe grunn forestilling på Riksteatret.

---

4

TEATER

«Jeanne d’Arc»

Av Lucas Svensson

Regi: Eline Arbo

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymer: Alva Brosten

Med: Monica Dybwad, Mats Moe, Eirik Langås Jørgensen, Oscar Jean, Elias M. Anseth, Gorm Grømer

Riksteatret

---

Regissør Eline Arbo kunne i mai glede hovedstadens teaterpublikum med sin overskuddsfylte sceneversjon av den feministiske litteraturklassikeren «Jane Eyre». Tidligere i vår satte hun opp Schillers «Maria Stuart» ved Rogaland Teater, og nå er det en ny sterk kvinne som skal portretteres på teaterscenen; Jeanne d’Arc. Men dette er en forestilling som er overraskende tam til Eline Arbos verk å være.

De fleste av oss kjenner allerede historien om Jeanne d’Arc. Ungjenta som bidro på fransk side i den såkalte hundreårskrigen mellom England og Frankrike på 1300- og 1400-tallet, etter å ha hatt en religiøs åpenbaring som trettenåring. Kledd i herreklær bidro hun til å vende franskmennenes hell i kampen mot englenderne, men ble allikevel satt i engelsk fangenskap, og ble som kjent brent på bålet for kjetteri og trolldom. Slik var jo gjerne radikale kvinners skjebne på den tiden. Men i motsetning til mange andre brente kvinner, har Jeanne d’Arc blitt frank nasjonalhelt og helgen. Hun er en mytisk skikkelse som på mange måter har formet deler av den europeiske kulturforståelsen og bidratt til å dekke vårt aldri mettede behov for helteskikkelser.

På Riksteatrets scene er det ingen tvil om at vi befinner oss i den mørkeste middelalderen. Det er gjennomgående mørkt på scenen, de fem mennene som omgir Monica Dybwads Jeanne d’Arc er høye, mørkkledde og iblant nesten uten ansiktstrekk. Det er bare Jeanne selv, som er et lite, men hele tiden sterkt skinnende lys i denne scenefortellingen. Hun er kledd i hvitt både når forestillingen starter og når den slutter, som et klassisk symbol på helgenens renhet, men også som et brudd med alt det dystre omgivelsene hennes står for. Mens samfunnet rundt henne er preget av en slags nummenhet og gryende oppgitthet over krigen, er hun den rene viljen og en kvinne sendt av Gud.

«Jeanne d’Arc»

Ikke overraskende benytter Arbo fortellingen om Jeanne d’Arc til å ytre seg om feministiske saker. Om hvordan kvinner aldri blir en av gutta samme hvor mye de jobber, hvordan de aldri blir kreditert for sine egne ideer og også hvordan seksualitet og makt henger sammen på en måte som alltid er til menns fordel. Som i «Jane Eyre» er det lite nytt under solen, og man kan jo også diskutere hvilken gyldighet disse påstandene har i dagens samfunn. At denne sceneteksten, skrevet av svenske Lucas Svensson, brukes til å si noe om kvinners kår som visjonærer og foregangspersoner er dessuten ikke noe nytt. Oppsetninger i både Sverige og Danmark har også hatt den enslige, kjempende kvinnen i sentrum. Kanskje hadde det vært mer givende å hente ut noe annet av denne teksten – hvis det i det hele tatt er mulig å finne så mye mer i den.

Lucas Svenssons tekst ble av en dansk teaterkritiker beskyldt for å mangle «poesi og ånd og dialektik», og det er ikke vanskelig å si seg enig i nettopp det. Den oppleves i grunn ikke som mer informativ enn om man slår opp «Jeanne d’Arc» på Wikipedia. Nå er det riktignok ikke mye vi vet sikkert om denne jomfruen fra Orléans, men dette, tenker jeg, må jo være gull for en dramatiker, som har språket og fantasien som sine to viktigste virkemidler. Dramatikeren kan si noe mer og annet enn det forskning og oppslagsverk kan. Men Lucas Svenssons tekst er mistenkelig forenklende, fantasiløs og livløs. Og ikke engang en regissør som Eline Arbo, som kan vri en teatertekst i mest overraskende retninger, klarer å sparke et ordentlig og komplekst liv i teksten på scenen.

«Jeanne d’Arc»

Til henne å være er dette en oppsetning som holder seg godt innenfor tekstens rammer. Det mest positive jeg kan si om denne forestillingen, er at den antagelig kan appellere til ungdom fordi den gjør et ganske komplekst saksforhold noenlunde forståelig. Men aldri spesielt interessant. Og aldri spesielt dyptloddende på det menneskelige plan.

Monica Dybwad skal allikevel ha ros for sin prestasjon som Jeanne. Hun fyller den noe grunne teksten med mye energi, og hun evner å være akkurat det lyset vi gjerne vil at Jeanne skal være. Hun er en kvinne som går fra å være bare en kropp til å være ett med sin oppgave, og alle fiber i den lille skikkelsen er mettet med motstand og kraft mot den uretten hun vil til livs. Hun gjør en kraftprestasjon, og hun hadde nok fint greid å matche et større lag av mannlige motspillere. På Riksteatret har hun fem mannlige motspillere (Mats Moe, Eirik Langås Jørgensen, Oscar Jean, Elias M. Anseth, Gorm Grømer) som går inn og ut av ulike roller. De er alt fra griser til konger, hoffmenn og menn i Jeannes egen hær. Regissør Arbo ser sitt snitt til å gi dem opptil flere komiske scener, og det gir forestillingen et løft.

Som sagt virker det vanskelig å ordentlig puste liv i teaterteksten som ligger til grunn for denne forestillingen, og jeg stiller meg spørsmålet om hva denne fortellingen om Jeanne d’Arc har å bidra med utover å fortsette den heltedyrkelsen av en skikkelse vi allerede kjenner. Kanskje ikke så mye.