Kultur

Pop uke 35: – Nå er det personlig

Matilda laget sin første sang med norsk tekst etter Pride-drapene i sommer. Dette er popmusikk med mening.

Matilda

På den andre siden av sommeren kom Matilda Gressberg med singelen «DNA», en sang som fortalte at kjærligheten ikke springer ut av ideologiske veivalg, men følelsesmessige forhold som man ikke velger selv. Tilfeldigvis kom denne ut uka etter drapene under Pride-feiringen i Oslo. Den kunne vært laget spesielt for de tunge dagene etter angrepet, men det var den ikke. Denne nye sangen er laget spesielt etter dette. Den begynte som et refreng som hun la ut i sine egne kanaler, som fikk så god respons at hun laget ferdig hele sangen.

«Fri» er dessuten den første sangen Matilda Gressberg har laget på norsk, etter en ti år lang karriere. – Når terroren i Norge skjedde rundt Pride så føltes det høyst nødvendig, og det føltes rart å gjøre det på et annet språk enn norsk. Det føltes personlig, det var personlig, og musikk er det mest personlige jeg har, sier hun selv.

«Fri» er en poplåt som i seg selv hadde vært blant ukas fineste, med alt som skal til for å sette følelsene i sving. En sang om å få leve sitt eget liv, med det eksplisitte utfallet «Jeg har holdt meg litt i skyggen/ aldri snakket i kronikk/men nå har glasset mitt rent over/Og jeg er lei av å forsvare livet mitt». Hun går sterkt ut mot haterne, de som lever som om de var i riktig gamle dager, og ber disse om å la andre få være i fred. Popmusikk kan være like effektiv som kronikker, og langt mer fengende.

Siv Jakobsen

Siv Jakobsen gir ut halvparten av sitt nye album, som høres helt fint ut.

I vår skrev vi om singelen «Most Of The Time» fra Siv Jakobsen. Nå kommer den igjen på den første halvdelen av hennes neste album, «Gardening Pt. 1». En nyere praksis som jeg egentlig er litt skeptisk til, men som kanskje likevel er en strategisk god måte for å få folk til å høre etter, litt etter litt, i ei tid der det kan være vanskelig nok å få oss til høre en hel sang ferdig. Den andre delen av albumet kommer ikke før neste år, og det ville være synd å vente så lenge med å fortelle om de fem sporene som nå er klare.

For Siv Jakobsen lager fortsatt noen av de fineste sangene som finnes. Hun begynner stort med «Small», med plukking på gitaren, et delikat strykerarrangement og stemmen som ikke står tilbake for fuglesangen i bakgrunnen. Sangene er flott produsert med Hans Olav Settem og Simen Mitlid.

Den nye singelen «Roman’s Place» er behagelig pastoral pop, men langt mer urovekkende når vi høres om overgrepene som beskrives i teksten. Flere av sangene skal handle om det hun kaller «en vanskelig relasjon fra min fortid, og effekten denne relasjonen fortsatt har på meg, mange år etter dens slutt». Hagearbeidet i tittelen er både en metafor for å stelle pent med sine egne tanker, samtidig som sangene ble laget med ordentlig hagearbeid som avveksling. Fortsettelse følger …

Roy Lønhøiden

Sju år etter forrige album er Roy Lønhøiden tilbake, like fint som før.

Roy Lønhøiden har i mange år vært en av landets beste artister i området rundt visesang og countrymusikk. Seks album er det blitt, med julealbum og samlealbum i tillegg. Men det er sju år siden «Du spør meg om sannhet», om vi ser bort fra en engelskspråklig utgave av dette som kom i 2020.

Slik Lønhøiden selv beskriver innholdet på nye «Fra hånd til munn» er det igjen «historier om den lille mannen, som møter motgang, men som kjemper seg videre i livet». Ettertenksomt, nært og vakkert fortalt med bandet som kaller seg Strenger av stål. Sånt kan ikke bli finere enn «På drift», «Billy» eller «Vinden fra Varalden» her. «Over elva» er en ny gjendiktning av «Across The Borderline» av Ry Cooder og John Hiatt, i en duett med Elin Moen Rusten. Lønhøiden har skrevet de fleste sangene selv, uten å bli stående i skyggen av de fire som er oversatt fra amerikanske artister.

Hva er det som spiser meg om natten

Erling Ramskjell og Klish (Jon-Are Masternes), duo med det lange navnet gruppenavnet Hva er det som spiser meg om natta.

Bak det lange gruppenavnet Hva er det som spiser meg om natten finner vi rapperen Klish (Jon-Are Masternes) og Erling Ramskjell, kjent fra gruppene Likholmen og Schtimm. Dessuten er sistnevnte også artisten som før var kjent som Æ. De hadde vurdert å jobbe sammen i fem år før de satte seg ned og skrev sanger til to album på tre dager. Jeg mistenker dem for å kokettere litt her, for det er ikke noe halvgjort over dette.

«Radikal merkelighet 2» (de har ikke gitt ut eneren ennå) har en rekke gode sanger, og er godt produsert med fullt band. Sangene handler ifølge dem selv om «livet», innbefattet melankoli, mentale sammenbrudd, rusreformen og mye annet. Dette har blitt raprock et stykke utenfor den alminnelige normen, men slett ikke sånn at det er rart å høre på. H.E.D.S.S.M.O.N. ender også som popmusikk som kan være spennende å høre på for mange.

Dagny

Dagny, Øya 2022. Dagny Norvoll Sandvik

Den såkalte Gramo-statistikken for 2021 er lagt fram. Gramo er vederlagsbyrået for innspilt musikk, som Tono er for komponistene. Her kommer det fram at Dagnys «Somebody» var den mest spilte norske sangen på radio for andre år på rad. «Virkelig en av de fineste popsangene i Norge i moderne tid», som vi meldte fra Øyafestivalen for tre uker siden. To utenlandske sanger ble mer spilt enn Dagnys, «Save Your Tears» med The Weeknd og «Bad Habits» med Ed Sheeran.

Mest spilte norske sang på radio de siste ti årene er «It Ain’t Me» med Kygo, riktignok i samarbeid med Selena Gomez. Mest spilte helnorske sang siden 2011 er «Am I Wrong», registrert på Envy, som senere ble kjente som Nico & Vinz.

Kygo ble også mest spilte norske utøver i 2021, med Alan Walker på 2. plass og Astrid S som nr. 3. På den neste to plassene kommer produsentene Cato og Ken Sundberg, kjent som både Donkeyboy og Rat City, som i tillegg til å være med 41 utgivelser tilsammen også produserte «Somebody» for Dagny.

Det er NRK P3 som spiller mest norsk musikk på radio, med en andel på 51,5 prosent. P1 har 51,1, P4 bare 27,1 prosent.

The Monkees

The Monkees i et av sine TV-programmer i 1966:  Michel Nesmith, Micky Dolenz, Davy og Peter Tork.

Ukas morsomste popnytt: I en episode av The Simpsons forteller moder Marge psykologen sin at hun ble ertet for å like The Monkees, gruppa som ikke spilte selv på platene sine. – Barn kan være så grusomme, sier psykologen. – Men det var jo sant. De spilte ikke selv, sier Marge. – Nei, men The Monkees handlet ikke om å spille. De handlet om opprør og sosial omveltning, svarte psykologen. Dette var ironisk ment fra serieskaperne. Men nå viser det seg at psykologen hadde rett:

Mickey Dolenz, det eneste gjenlevende medlemmet av The Monkees, saksøker FBI for å få innsyn i overvåkningen av gruppa i 1967. Nettstedet Pitchfork melder at det allerede i 2011 ble frigjort et dokument som viser at FBI var spesielt interessert i filmene som ble projisert på scenen bak gruppa på konsertene, med bilder av studentopptøyer og raseuroligheter. Disse inneholdt ifølge FBI «underbevisste meldinger med venstrevridd påvirkning av politisk art».

Muse

Matt Bellamy (tror vi det er) og gruppa Muse selger "digitale pressinger" av sitt nye album for kryptovaluta.

Ukas kjedeligste popnytt: Gruppa Muse kom i forrige uke med et nytt album, som ikke nådde fram til omtale her i avisa. Dette er likevel på vei mot førsteplass på albumlista hjemme i Storbritannia. De er også bestselgere i et nytt format, som skal være digitale formaters fysiske format, altså at man betaler ekstra for å få en digital utgave som kalles en digital pressing. Et kryptoeksemplar av albumet.

Følg med nå! Med eksklusivt innhold som etter hva vi forstår ikke er noe å samle på egentlig, men som man til gjengjeld ikke tar all verdens plass i heimen, slik som alt det andre vi har samlet på i årenes løp, til store ergrelser for omgivelsene. Vi har ikke plass til å forklare dette fenomenet i nærmere detaljer, og ikke hadde vi klart det heller.

Musselwhite

Det er snart 20 år siden vi kalte Muzzlewhite det beste bandet fra Aurskog, i en anmeldelse av albumet «Our Caravan». De ble også favoritter for Pål Angelskår i Minor Majority, som covret en av sangene deres, og tok dem inn som oppvarmingsband. Etter dette har de bare vist seg sporadisk, men er nå omsider tilbake med et nytt album. Det vil si, Muzzlewhite er nå enmannsprosjektet til Tore Aurstad, med litt hjelp fra Øyvind Thune, som en gang spilte med St. Thomas. Aurstad fortsetter der Muzzlewhite slapp, med atmosfærisk, elektrisk americana, full av gitarspill med klangen som kan kalles urban twang. Albumtittelen «Misery Square» avslører mye om hvordan sangene høres ut. Hyggelig å høre igjen, selv om vi står ved den gamle oppfatningen om at det fortsatt kan finnes et litt større særpreg her.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!