Embla & The Karidotters
I den lovpriste romanen «Fiskehuset» av Stein Torleif Bjella filosoferer hovedpersonen over god musikk. «Eg kjem oftare og oftare attende til det eg tenkjer er perfekt uperfekt, slurv og menneskelegheit, lotus og søle, upretensiøst, sprekkar i mørkeret. No om dagen finn eg det i dei få songane til Embla & The Karidotters …», skriver han. Med albumet «Hello I’m Embla» er endelig ikke sangene så få lenger.
Embla Karidotter var trommeslager i Razika, men nå synger hun og spiller gitar. Hun har med seg Marie Moe fra Razika, samt Tor-Arne Vikingstad (gitar), Simen Følstad Nilsen (pedal steel) og Nils Jørgen Nilsen (trommer), som har bakgrunn fra band som Sløtface, Aiming For Enrike og Honningbarna. Ingen av alle disse avslører noe som helst om hva som kommer her. Embla finner seg godt til rette i det utvidede americana-begrepet, med musikk som har mer enn en antydning av klassisk country, og western attpåtil. Hun skriver gode sanger, fine melodier og ikke minst morsomme tekster med en uhøytidelig tilnærming til kunsten. Denne fortellergleden kommer spesielt godt fram i «Sunday Kind Of Love».
Sangene sies å handle om søken etter tilhørighet, identitet, kjærlighet og egenverdi. Eller, «Why Fall Asleep When You Can Fall In Love» som det heter i en av de fineste av dem. Albumet er strøkent produsert av Mattias Tellez, men som romanhelten til Bjella antydet høres ikke dette ut som noe som kommer fra Nashvilles fineste studioer. Embla & The Karidotters er desto mer perfekt uperfekt.
[ Røyksopps mysterier: 30 sanger på tre plater - og kassetter ]
BangBang Watergun
Gruppa BangBang Watergun kommer med sitt første album, «Colors», på plateselskapet Jazzland. Dette kan forvirre de som foretrekker musikk i bestemte kategorier, for jazz der det i hvert fall ikke. Her er sangeren Ragnhild Moan fra elektronikatrioen Han Gaiden, og gitaristen Ask Vatn Strøm fra Kanaan, spellemannvinnere i rock for 2021. Dessuten David Andreas Emhjellen Paulsen (tangenter), Erlend Tredal (bass) og Sigmund Vestrheim (trommer). Sammen gjør de BangBang Watergun til et spenstig, lekent og ambisiøst band, som kan appellere til alle med åpne forventninger til ny popmusikk. Litt som vi har begynt å forvente fra band der medlemmene er godt utdannet innen musikk, og fordomsfritt vil vise litt av hvert av alt de kan. Hør for eksempel «Wine», som også kom på singel tidligere i år. Gruppa har produsert albumet selv, med et lydbilde som er beundringsverdig spenstig og dynamisk.
[ Alt om Øyafestivalen 2022 fra Dagsavisen ]
Soft City
Soft City er et annet nytt band med unge musikere som høres ut som de er flinke nok til å kunne gjøre hva som helst. I dette tilfellet funky bluesrock med mange fikse påfunn i tillegg. Her er jammen Ask Vatn Strøm på gitar igjen, med Thea Paulsrud (sang), Håvard Ersland (tangenter) Kim André Tønnesen (bass) og Bård Berg (trommer). De ble utnevnt til Norsk Bluesunions turnéband for 2021, og får derved spille en rekke konserter på landets bluesklubber i år. Noe som høres ut som er festlig opplevelse for alle som får sjansen. I studio er de i alle fall livlige nok på debutalbumet «Settle For The Moon».
Er Soft City inspirert av Pushwagners bybilder av samme navn? Dette sies det ingenting om, men de har et urbant lydbilde, fullt av byen puls og mange fristelser. Bandet har produsert albumet selv, med en klarhet og som får fram alle lekre detaljer i spillet. Knut Reiersrud dukker opp i «Let’s Make It Right» og er med på å gjøre dette til en ekstra begivenhetsrik affære.
[ Pop i uke 26: Kjærlighet på godt og vondt ]
Spielbergs
I 2018 var trioen Spielbergs med på Dagsavisens utvalgte 14 av 140 før Bylarm, med begrunnelsen at «i den grad det er mer igjen å gjøre med spenstig, massiv gitarrock peker oslogruppa Spielbergs seg ut fra den store massen». Dette bekreftet de med debutalbumet året etter. Dette ble nominert til Spellemannprisen i rock i 2019, men måtte se seg slått av Brenn. Neste gang kan rollene godt være byttet om.
Det nye albumet «Vestli» er oppkalt etter endestoppet på en av Oslos-T-banelinjer, som man merkelig nok kan komme til både ved å reise vestover og østover fra sentrum. På samme måte er Spielbergs et band flere burde finne fram til. De lager fengende sanger med sterk melodisk teft, framført med et skurrende pågangsmot som gjør dem til arvtakere etter 90-tallets rockemestre i Kung Fu Girls. Spielbergs består av Mads Baklien, Stian Nettum Brennskag og Christian Løvhaug. De to førstnevnte kommer fra Vestli, og sangene skal være preget av oppveksten der, – Låtene på «Vestli» handler alle på en måte om følelsen av at det ikke finnes noen utvei. Du sliter kanskje med ting i livet. Anger, skam, frykt, følelser av at du gjør feil valg. Kanskje du ikke liker hvem du er i det hele tatt. Men du er alt du har, sier de selv. Dette er det riktignok ikke så lett å høre hele tiden. Kanskje er jeg konservativ nå, men jeg hadde nok foretrukket sangen høyere i miksen. Ellers er det ingenting å si på kraften i produksjonen, igjen av Tord Øverland Knutsen, som ellers er internasjonal popstjerne i The Wombats.
Michael Krohn
Når det kommer til å dundre løs med gitarrock er vel Raga Rockers et forbilde for de fleste band som har kommet etter dem. Michael Krohn har gjort det til et livsverk å spille inn sine gamle sanger om igjen. Han og Taylor Swift, uten sammenligning for øvrig. Turen er kommet til albumet som bare het «Raga Rockers», som fikk en blandet mottakelse da det kom ut i 2001. Tittelen er nå «Normal industri», etter enda en av de mange sangene til Krohn som ikke har fått oppmerksomheten den fortjente. – Jeg håper nå at alle med interesse for hva jeg driver med får ørene opp for hvilken eminent samling av suverene låter dette er! Hadde det ikke vært for at jeg er så beskjeden hadde jeg uten å blunke utropt denne skiva til en klassiker i norsk rock, sier han selv.
Også Krohn legger stemmen sin langt ned i miksen i mange av sangene, og gjør sånn sett ikke seg selv noen tjenester på innholdssiden. Men han bråker som et helt Raga Rockers, selv om han har gjort det meste helt selv. Arrangementene i sangene er for det meste beholdt, men lydbildet har fått langt større slagkraft. Nå hadde det bare vært bra med noen helt nye sanger igjen fra denne kanten snart.
Eigil Berg
Eigil Berg en av landets store rockeveteraner, ikke minst etter suksessen med New Jordal Swingers i mange år. Som soloartist lager han sanger som er mer ettertenksomme, preget av hans store respekt for sangerne og låtskriverne som kom som en kontrast til den utagerende musikken i overgangen fra 60- til 70-tallet. For ikke å snakke om Erik Bye, som åpningssangen «Da jeg møtte deg», og senere «Ikke tro jeg vil glemme» bærer preg av. Albumtittelen «Skygge og sol» er en fin beskrivelse av et variert innhold, både tekstmessig og musikalsk.
Berg har med seg rutinerte Geir Sundstøl (gitar), Jørun Bøgeberg (bass) og Rune Arnesen (trommer). Her er også gjesteopptredener fra Tom S. Lund (nylonstrenger) og Lasse Hafreager (orgel). Det er noe procolharum’sk over å høre Bergs piano sammen med orgelet i «I deg selv». Var det ikke også slik Berg hørtes ut i sangen jeg alltid kommer tilbake til, den smellvakre «Eilas» med hans første gruppe Morgans i 1968? Jeg antar at det Lund som gjør sitt når «Hymne til vinen» kommer om igjen til slutt, strippet ned til «Hyme til vinen – og gitaren».
Berg er en hedersmann som aldri legger skjul på hva pophistorien har gitt ham, og konkretiserer dette i «Beatles og oss», med en into som er lånt fra «Twist And Shout», og minnes Dylan, Kinks og Stones i samme slengen. I lokal sammenheng føyer han seg inn i denne historien selv, og er alltid en glede å høre igjen.
Paf.no til to millioner
Lørdag går den siste konserten i serien «Karpe SAS Spektrum X 10» av stabelen. Den største konsertsuksessen i lokal historie, etter ti fullsatte hus i Oslos storstue. Konsertene begynte og sluttet med «Paf.no». Den største publikumsfavoritten, som fortsatt ligger godt plassert på lister over landets mest spilte, over et halvt år etter utgivelsen på albumet «Omar Sheriff», som er tilbake som nr. 1 på den offisielle norske Topplista for album.
[ Karpe i Spektrum: Dette er ikke en konsert. Det er et samfunn! ]
«Paf.no» har fått tittel etter nettstedet til Patel & Abdelmaguid Foundation, fondet der Karpe gir bort alle masterinntektene sine til bistand for flyktninger, asylsøkere og/eller innvandrere. Dette er litt forenklet inntektene fra de innspilte sporene deres – ikke sangene som komposisjoner. Da fondet ble opprettet for et år siden antok vi at dette kunne beløpe seg til to millioner kroner i året – et tall som ble passert midt i serien av konserter i Oslo Spektrum. Den første millionen ble delt ut i mars i år. Hva inntektene av konsertene til Karpe beløper seg til orker vi ikke å spekulere på.
