---
5
MUSIKK
Janove
«Fullmånehymner»
Soirée Records
---
«Du skal ikkje heim før du får tegn fra oven», synger Janove på albumet «Fullmånehymner», et fint komponert ord for natten fra en artist som har tatt mesterbrev i faget gotikk møter romantikk. De sju sangene på albumet er en ny topptur og et ledd i den usedvanlig kreative soloreisen Janove Ottesen la ut på etter at Kaizer’s Orchestra la hatten og gassmaska på hylla. Pandemien stagget på ingen måte denne reisen, som inkluderer flere soloplater og blant annet stumteatersymfonien «The Mute», men på ett tidspunkt ble nok solotilværelsen litt mer ensom enn planlagt.
Tiden under nedstengningen hadde like stor innvirkning på Janove som på norsk musikkliv for øvrig, men samtidig fant noen av hans fineste solokonserter sted i dette tidsrommet, og endelig i fjor høst kunne han og bandet valse ut albumet «Det sorte karneval» og den påfølgende turneen i sin fulle bredde. Derfor kommer «Fullmånehymner» som en overraskende refleksjon over nettopp stillheten og jeget. Det er en funderende plate, en indre samtale hvor fullmånen henger tungt over tilværelsen, men hvor han på en av albumets vakreste og mest «allmektige» og sfæriske sanger går «Forbi månen og stjernene bak/Gjennom mørket og inn i lyset».
Månens både mytiske, mystiske og fysisk tiltrekningskraft er et stadig gjentakende tema i kunsten og kanskje spesielt innen musikken. Ozzy Osbourne bjeffet mot den, Van Morrison danset under den, Pink Floyd så baksiden og Radka Toneffs «Moon Is A Harsh Mistress» er noe av det vakreste som er innspilt. Det er lov å si at Janove har lagt inn et verdig bud på månen han også, og de beste sangene på «Fullmånehymner» er blant det ypperste han har skrevet, i likhet med at tittelen i seg selv er en nydelig poengtering av hva musikken består i.
[ Janove spinner mørke lykkehjul med stort hell på «Det sorte karneval» (+) ]
Månen skaper undring og lengsel, men også konsolidering, og musikalsk behandler han disse følelsene med komposisjoner som har mye av hymnens kraft i seg, stille og vare på sitt eget vis, men også så breddfulle av følelser og iboende storhet at vi bare venter på beskjeden om at dette som prosjekt utvides med for eksempel KORK og/eller Operakoret. Det finnes ekko av musikken han komponerte til nevnte «Mute» her også, arrangert for sang snarere enn for et filharmonisk orkester stumme aktører på en scene. Særlig på avsluttende og instrumentale «Homage».
«Fullmånehymner» er i all hovedsak bare Janove selv, han og pianoet med vokalen i front. Men med utdypende stemninger skapt av Bjarte Mo, Benedicte Kyllingstad, Wouter Raubenheimer og Ilmari Hopkins, en sammensatt kvartett strykere som til daglig er hjemmehørende i Stavanger Symfoniorkester. De løfter det i utgangspunktet forsiktige og florlette opp i de sterkere gravitasjonsfeltene sammen med koret Taretausene. Utfyllende perkusjon fra hans faste trommeslaget Børge Fjordheim gjør teppene av detaljer rikere, og Fjordheim trakterer også blant annet vibrafon og autoharpe og skaper på det viset ornamenter i Janoves univers av titteskap, valsetakter og småburleske løft mot mørket.
[ TV-serie om The Rolling Stones: Fire fine fyrer forteller (+) ]
«Lev seint, lev sant» er åpningssporet og første singel, en sang som fanger lys, puls og pust i et arrangement som svever soulstemt over det man kan tenke seg er det åpne Jæren-landskapet og minner faktisk litt om Van Morrison på hans beste. Så blir kreftene sterkere med tittelkuttet, sammen med «Gjennom mørket og inn i lyset» og nattefallet som senker seg i den besnærende enkle «Profeti Lunar», en sang som har noe av den franske chansonen i seg.
Månen varsler mørke, men også lys. Og lyset står sentralt på «Fullmånehymner», som en Prøysensk lovnad om håp: «For i morgen skal du få en ny dag/Om du tørr sleppe verden inn til deg». Ottesen er en intuitiv tekstforfatter som lar ordene danne melodier i seg selv, og også det som finnes mellom linjene hviler i vissheten om at i framføringen lades de med stemninger og store bilder. Janove minner i så måte om en annen som er mer enn snittet opptatt av det som kommer fra oven, Nick Cave når han er på sitt mest intense og narrative uten bandet The Bad Seeds i ryggen.
Eller en Tom Waits uten det eksentriske tilslaget, for øvrig nok en artist som har bidratt til å forme Janoves musikalske kretsløp. Men mest av alt former han seg selv, også når han legger seg helt nedpå som i «Fullmånehymner» hvor storheten ligger i viljen til å lage enkle og berørende bilder inspirert av det å stirre opp mot himmelen og som ulven nynne en fullmånehymne.
[ Nick Cave omfavnet oss alle med en monumental konsert på Øya ]
