TV-serie om The Rolling Stones: Fire fine fyrer forteller

---

TV-serie

The Rolling Stones

«Mitt liv som en Rolling Stone»

NRK TV

---

Rock’n’roll-sirkuset som kaller seg The Rolling Stones har vært på veien i 60 år. Vi fikk ikke oppleve jubileumsturneen deres i Norge i sommer, deres første runde i Europa etter at Charlie Watts døde. Den kan ha vært deres siste, men det trodde vi også da de kom tilbake til Norge i 1990. Siden har de vært her fem ganger til. Som et plaster på såret kommer den nye TV-serien «Mitt liv som en Rolling Stone», der medlemmene ser tilbake på årene som har gått, én etter én, i fire timer til sammen. Også Charlie Watts, som bare så vidt rakk å være med på dette før det ble for sent.

– De fleste dokumentarer repeterer de samme gamle tingene, alle mytene om og om igjen, til de blir sannheter, sier Mick Jagger til å begynne med. Han legger til at han vil forsøke å utvide folks oppfatning av The Rolling Stones. Dette kommer nok an på hvor mye folk flest vet om gruppa fra før. Det er neppe lenge de har satt seg ned og snakket her. De som har vært interesserte fra før får ingen ny forståelse for fenomenet, men det er likevel mye her det er godt å se og høre en gang til.

Mick Jagger

Serien begynner ikke uventet med Mick Jagger. Den flamboyante frontmannen er paradoksalt nok den minst interessante av dem som person. Vi aner et slags hierarki i rekkefølgen de fire er presentert i, men serien blir mer og mer interessant etter hvert som de andre slipper til. Hvorfor har de holdt på så lenge? – Fordi vi holder sammen, svarer Jagger. Denne første episoden fungerer også som en fortelling om bandet som helhet.

[ Jimmy Cliff: Reggaelegende i levende live ]

Jagger forteller om 60-årene. Det store gjennombruddet, og hysteriet som fulgte. Dødsfallet til Brian Jones, med påfølgende minnestund i Hyde Park. Der gruppa for øvrig var tilbake i sommer, for enda en spektakulær oppvisning. Det rippes også opp i den beryktede razziaen på Keith Richards’ landsted Redlands, der han og Jagger ble arrestert for besittelse av narkotika, og utløste en debatt om hvor langt politiet kunne gå i kampen mot narkotika. Litt forenklet kan vi si at debatten om rusreformen startet her.

Jagger snakker stolt om sine feminine sider. Om hvor mange av hans fakter på scenen som var inspirert av Little Richard, den selvoppnevnte «king and queen of rock’n’roll», og ikke minst av Tina Turner, som Stones tidlig turnerte sammen med.

For Jagger handler The Rolling Stones også om showbusiness og økonomi. Han er blitt kalt en kontrollfrik, og angrer på at han ikke tok kontroll tidigere. Før den katastrofale konserten i Altamont i 1969, før de nærmest gikk konkurs og måtte flytte til Frankrike av skattemessige grunner i 1971. Utover på 70-tallet kom The Rolling Stones til å handle mer om å være størst enn å være de mest spennende.

Keith Richards

– Jeg ville ikke bli gitarist. Jeg ville lage bråk, og hvis jeg trengte en gitar til det, så brukte jeg den. Jeg ble ganske god til det også, på en måte, sier Keith Richards. I episoden hans er det kjærligheten til den svarte amerikanske musikken som står i sentrum. – Vi var en gjeng som elsket denne musikken og var besatt av den. I våre fantasier om Amerika ropte musikken på oss, sier han, der han sitter i strikkelua si og minner litt om Olav Thon.

Han forteller om påvirkningen fra bestefaren, som han har beskrevet så fint i barneboka «Gus & meg». Aller mest om seg selv har han skrevet i selvbiografien «Life», som mildt sagt er langt mer innholdsrikt enn denne timen. Igjen får vi høre om forbildene, fra country og blues og den første rocken med Chuck Berry i spissen, som virkelig fikk ham til å sperre ørene opp: – Der har vi det! Dit er det vi skal! Bestill et rom til meg!

Richards kommer igjen med historien om da han ble ordentlig kjent med Mick Jagger, da de tidligere skolekameratene møttes igjen i en togkupé, og Jagger bar på «Rockin’ At The Hops» med Chuck Berry og «The Best Of Muddy Waters». Dette var begynnelsen på The Stones, sier han. I programmet om Jagger blir Brian Jones kalt grunnleggeren. Dette er også riktig på sitt vis, men vi får ikke en fullstendig forståelse av kjemien i gruppa i starten.

Keith Richards beskriver gruppa som arrogante 18-åringer som ble det beste bluesbandet i London. Så kom The Beatles med «Love Me Do», og alt forandret seg. Stones måtte komme seg videre. De var misunnelige. De måtte lage poplåter selv. – Uten The Beatles ville ikke The Rolling Stones ha klart seg, innrømmer Richards. Men han er skeptisk til at gruppa deres ble markedsført som et skitnere alternativ til The Beatles. – De var like skitne som oss. Skitne svin, ler Richards.

[ Beatles mot Rolling Stones igjen ]

Keith Richards husker stoltheten over å se The Rolling Stones på samme plakat som Muddy Waters. Plyndret de den svarte kulturen? Kanskje, men de fikk utvilsomt en hel generasjon, ikke minst amerikanere, til å høre på de gamle originale mesterne.

Ron Wood

Ron Wood er fortsatt «den nye» i The Rolling Stones, etter bare 47 år i rekkene. Før dette var han gitarist i The Faces, og kjøpte seg et hus som ble et slags hovedkvarter for rockeliten i London. Vi hører om hvordan Mick Jagger og Wood på en av festene der kom fram til sangen som skulle bli «It’s Only Rock’n’Roll« og spilte den rett inn, med David Bowie i koret. Da det ble bestemt å bruke den som tittelsang på det neste albumet insisterte Keith Richards på å slette gitarsporene til Wood, for å spille inn nye selv – bortsett fra en akustisk gitar som ble beholdt. Dette ble derfor Woods første innspilling med Stones. – Han har alltid visst at han skulle bli gitarist i The Rolling Stones, mener Keith Richards.

[ Ronnie Lane etter The Faces: Gøy på landet med det nye bandet ]

Ron Wood kom fra hurraguttene The Faces, som ellers var sangeren Rod Stewart og restene av Small Faces. I The Rolling Stones møtte han et mer profesjonelt nivå – men også «orkanen, tornadoen, drikkingen, dopet, føttene rørte ikke bakken på mange år», som han sier. Ron Wood var en showman og humorist. Den nye gitaristen ga gruppa en litt mindre høytidelig holdning. Han får også æren for å være en megler mellom Jagger og Richards i vanskelige tider.

Keith Richards snakker ikke mye om sitt beryktede narkotikaproblem. Han forteller at han hadde vært lykkelig med et liv i skyggen, og at narkotikaen ble flukten fra oppstusset. Det skal bli Ron Wood som avslører mest om denne siden av livet i Stones. Mens Richard tok seg sammen i 1978 holdt Wood i 80-årene på å gå helt nedenom med crackpipa. – Jeg skal ikke kaste stein i glasshus, men av og til syntes jeg han var litt uforsiktig, sier Richards, som gjorde så godt han kunne for å ordne opp for sin svirebror. Problemene til Wood fortsatte i 30 år til, men der han sitter i dag ser det ut til at alt har endt godt.

Charlie Watts

Da står bare den nydelige avslutningen igjen: Den siste timen i denne serien er en minnestund for Charlie Watts. Trommeslageren som var hjertet i The Rolling Stones. Vi ser det gode smilet hans mens han mottar hyllesten på det som ble hans siste konsert med The Stones, 30. august 2019. Men episoden begynner med de første konsertene gruppa gjorde uten ham i fjor høst, mens han ennå bare var sykemeldt. Det var tydeligvis en svært følelsesladet kveld for de andre tre.

[ Charlie Watts var hjertet i The Rolling Stones ]

Charlie Watts var en jazzmann. Dette førte til et trommespill som var med på å gjøre gruppa spesiell. Mens de andre i The Rolling Stones dro til Amerika for å være popstjerner ble disse turene er kjærkommen anledning for unge Watts til å oppsøke klubbene Village Vanguard og Birdland, for å se musikere som Charles Mingus og Sonny Rollins. – Jeg brydde meg ikke om resten, sier han.

Vi får være med inn på et helt spesielt lager. For Watts samlet på trommer. Han hadde trommesettene til Art Blakey, Gene Krupa, Tony Williams og en lang rekke andre forbilder fra jazzen. Han hadde saksofonkofferten til Charlie Parker også. Han snakket om å lage et museum. Men Watts fordypet seg også i dubreggae tidlig på 70-tallet, den nye discomusikken noen år senere. – Det har med dans å gjøre. Charlie var god til å danse, avslører Jagger.

Charlie Watts syntes nok at rocken var litt sjaskete. Han hadde et eget skilt utenfor garderoben sin, «The Cotton Club», fra den legendariske jazzklubben i Harlem. Vi får se turné-tekoppene med tilhørende asjetter i sin egen koffert. Han tegnet alle sengene han sov i, alle hotellrommene på veien med The Stones. Der brettet han sokkene sine, før han la dem i skapet med silkepapir mellom. Vi møter selvfølgelig skredderen hans. Men også Charlie Watts fikk narkotikaproblemer. Og, som det sies så dramatisk fra fortellerstemmen, redningen kom fra den mest usannsynlige kanten. Keith Richards steppet inn, tok en alvorsprat, og Watts klarte å slutte.

Og sånn fortsatte det. Turneene til The Rolling Stones ble større og større, sceneoppsettet stadig mer fantasifullt, men en ting forble det samme: Charlie Watts bak det lille trommesettet, som alltid var hjertet i denne store forestillingen. Den fjerde episoden i TV-serien om livet i The Rolling Stones er et eventyr i seg selv.