En kruttønnes bekjennelser

---

5

«Jane Eyre»

av Charlotte Brontë, oversatt av Eline Arbo og Njål Helge Mjøs

Regi: Eline Arbo

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostymer: Alva W. Brosten

Koreografi: Ida Wigdel

Med: Kjersti Tveterås, Thorbjørn Harr, Heidi Goldmann, Anders Mordal, Mattis Herman Nyquist, Hanne Skille Reitan, Helene Naustdal Bergsholm

Nationaltheatret

---

Vi skjønner det allerede i forestillingens åpningsbilde: Kjersti Tveterås entrer Nationaltheatrets hovedscene gjennom døren til bakscenen. Utenfor den åpne døren ser vi helt vanlige mennesker som venter på buss og trikk i Stortingsgata en kveld i 2022, og som nysgjerrig titter inn på den hvitkledde skikkelsen som skrider inn i det mørke teatret. Det er Jane Eyre. En kvinne fra vår egen tid. Kanskje enda mer enn hun er fra viktoriatidens England, får vi følelsen av, etter hvert som Eline Arbos lekne iscenesettelse av Charlotte Brontës viden kjente roman folder seg ut foran oss. Og dette er blitt en oppsetning med virkelig rause lag av glede og sorg, romantikk og raseri, lyn og torden, samt metaperspektiver man kan tygge på en hel teatersesong.

Like mye som dette er Kjersti Tveterås’ forestilling (for det er det absolutt!), så er det en oppsetning der selv de mindre rollene får skinne, og der alt som skjer på scenen fungerer som et nesten perfekt maskineri. Det begynner å bli en klisjé å kalle noe en teaterfest, men etter å ha sett «Jane Eyre», er det nettopp den klisjeen jeg trenger. En tre timer lang teaterfest!

Charlotte Brontës roman «Jane Eyre» er et banebrytende verk i vår vestlige litteraturhistorie. Boken ble skrevet av en kvinne på en tid kvinner ikke skrev bøker, og ble utgitt under mannlig psevdonym. Lenge kunne man ikke tro at det faktisk var en kvinnelig forfatter bak dette mesterverket. Denne romanen fra viktoriatidens England er en sjangermessig kompleks sak, som tar opp i seg både selvbiografien/dagboksformen og den gotiske romanen – og ikke minst er den en viktig feministisk tekst som nærmest har fått fast plass på litteraturpensumet ved universitetene. Fortellingen om den fattige, stygge og uelskede Jane som klorer seg fast til tilværelsen og ender opp med både formue og kjærlighet, er da også en type fortelling vi elsker å se og høre, med en hovedperson som er lett å heie på.

[ Sigrid i Oslo Spektrum - se bildene her ]

Den Jane Eyre vi møter i Tveterås’ tolkning på Nationaltheatret, er en skikkelig kruttønne, en sjarmbombe og en intelligent og svært selvbevisst ung dame. Fra hun kommer inn på scenen, direkte fra vår egen tid, og begynner sin festlige lek med publikum (vi tror vi skal få lage en aldri så liten lydkulisse), har hun oss i sin hule hånd. Hun minner oss om at dette er bare teater, og at det er Jane Eyre som styrer showet. Det er jo hennes selvbiografi som skal fortelles! Men samtidig får hun oss på sitt lag; sal og scene blir en enhet der alle tider og alles fortellinger møtes. Og når hun treffer sitt hjertes utkårede, mr. Rochester (spilt med stor varme av Thorbjørn Harr), skal man ha et hjerte av stein for ikke å heie på akkurat deres kjærlighet.

[ Susie Wangs «The Look»: Blodig voldsomt, makabert og fryktelig morsomt (+) ]

Romanen «Jane Eyre» er ikke først og fremst noen morsom bok, men forestillingen «Jane Eyre» er helt klart blitt det. Kostymedesigner Alva Brosten, som har samarbeidet med regissør Arbo ved flere anledninger, har laget noen høyst personlige tolkninger av viktoriatidens mote. Dette er kostymer som roper på oppmerksomhet og roper komikk. Karakterene som er inni dem, er også skrudd et par hakk ut av realismen i spillestil, og kommunikasjonen mellom kostymer og karakterer oppleves som svært god. Særlig Helene Naustdal Bergsholm i rollen som mr. Rochesters forhutlede datter, må fremheves for sin evne til å fylle et grønt volangtelt av en kjole med så mye undertrykt raseri og sorg at vi ikke kan annet enn å elske henne.

[ «Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke (+) ]

Denne oppsetningen ved Nationaltheatret spiller på både intellekt og følelser, og følelsene er særlig representert gjennom musikken, som skuespillerne fremfører selv. Ulike hits fra 1980-,90- og 2000-tall får fargelegge og beskrive Janes indre liv, og sette publikum i ulike stemninger. Hanne Skille Reitans nydelige sopran fungerer like godt i triste ballader som i diskolåten «Tell it to my heart» fra 1988. Den intellektuelle delen av oss får kjørt seg aller mest i Janes avsluttende monolog, der hun virkelig får vist seg som den selvbevisste karakteren hun er, og der patriarkatet får passet påskrevet i en heidundrende rant. Ja da, vi har hørt alt dette før, men dette er feminisme på sitt mest humørfylte (mer av det, takk) og raseri på sitt mest fortryllende. Og intensiteten er så sterk at man føler seg filleristet etterpå.

«Jane Eyre» på Nationaltheatret er en stor munnfull – og selv om den rent tematisk kanskje bare slår inn allerede åpne dører, gjør den det i alle fall på sin helt egne måte.