s---
5
KONSERT
Metteson
Øyafestivalen, Sirkus
---
Det kom ikke som noen direkte overraskelse, men Metteson ble lørdagens første virkelige sensasjon, en konsert som viser hvorfor Sverre Breivik i rollen som Metteson er i ferd med å bli en av Norges største artister og med et internasjonalt rykte som løper som en brennende ild gjennom tørre hjerter. Og dem er det åpenbart svært mange av. Metteson treffer nettopp der, i smerterommene, men i motsetning til mange andre artister som synger om den vanskelige kommunikasjonen mellom to mennesker, fysisk eller ikke, eller kommunikasjonen med seg selv for den saks skyld. Det menneskelige aspektet i Mettesons musikk er både personlig, privat og allment på en og samme tid.
Metteson er enda en av de artistene som vi for alvor la merke til da han spilte på Bylarm, og det så sent som i fjor høst. Siden har han spilt stadig større konserter, varmet opp for Aurora på Europa-turné og blant annet fått en helside i den britiske avisa The Guardian som hyllet Metteson som «lyden av framtida». Og gjestet hjemlige festivaler som Slottsfjell tidligere i sommer. Vi tipper Sirkusteltet på Øya, med gud vet hvor mange tusen som presset seg inn og satt slukøret utenfor, er hans største noensinne. Hvorfor han ikke fikk Amfiet på bekostning av den britiske rapperen AJ Tracey (hvem sa du?), er en gåte og en aldri så liten feilkalkulering. Men det skal Metteson ha, både personligheten og showet hans kler mørket innendørs.
[ Svært godt da Sondre Lerche åpnet siste Øya-dagen (+) ]
Det er et svartkledd og stort band, lær, tyll, lateks og eyelinere som lyser i takt med bare skuldre. Ikke lang kjole denne gangen, men fortsatt opphever han kjønnsnormene og leker seg med det androgyne lik en ung Brett Anderson i Suede eller en David Bowie. Som skuespiller fast i ensemblet på Den Nationale Scene i Bergen, suger Metteson erfaring fra alle strengene han kan spille på, og han kjører dramatikken i løpet fullt ut, vakker i framtoningen, som en skogens svartkledd Pan som har forvillet seg inn i en eksklusiv kjellerklubb inspirert av trettitallets Berlin. Her står han i spissen for et nøye koreografert show som er timet til fingerspissene. I starten ligger, sitter og åler han seg sensuelt og nesten seksuelt opphevet på et podium midt på scenen, før han inviterer rekka av fire korister som følger hans miste bevegelsesvink.
Dagsavisen er på Øya. Og sakene finner du her
[ Suede - det herligste bråket på hele Øyafestivalen (+) ]
Den harde, lett kontante beaten med det fløyelsmyke teppet av elektroniske impulser og organiske instrumenter står perfekt til hans nesten falsettbetonte stemme. Med framtoning og en vokal overlegenhet nagler han seg selv til publikum med fraseringer og refrenger som aldri treffer feil, og gjør den det er det i kalkulert samsvar med rollen. Hvor Sverre Breivik slutter og Metteson begynner er ikke alltid like godt å si, men lykken som stråler ut når han takker for varmen og hengivenheten fra publikum, greier i hvert fall ikke Breivik å skjule.
[ Florence + The Machine: En perlerad av magiske øyeblikk ]
Han åpner med «Hold Me», stilisert og poserende alene på podiet, og derfra skal det bare bli enda morsommere og enda mer intenst. «Further Away» og «Grounded» fortsetter med samme «sceneanvisninger», men så kommer «Put It To Sleep» som alt annet enn en sovepute mens «Convince Me» virkelig sveiser oss sammen i heten under Sirkus-taket. Ja, overbevisende er bare fornavnet når han så fortsetter med «80 Miles», Mettesons absolutte separasjonslåt som får fansen helt foran til å synge med av full hals før «Come Cry», en av hans nyere og sterkeste singler tar all plassen.
[ Helt rått av Girl in Red på Øya (+) ]
I «Second Heart» kommer han ut på scenen i sjøstjernehatt og bærer den med største selvfølge gjennom en låt hvor allsangen på refrenget løfter Sirkus, og nå er vi inne i den mest feststemte delen av konserten på Øya, hvor de vokale harmoniseringene er til å dø av. Som på «Never Let Me Go», hans nyeste singel som lenge har vært en livefavoritt gjennom turneen med Aurora, og som kalkulert utgitt til kjærlighetssommeren 2022. Den gløder fortsatt under Metteson på Øya. Han synger, poserer, danser, løper svaier uten trekke pusten, når han på «Devotion» får alt til å smelte sammen, og det et til tider vanskelig å høre når publikum går av skaftet. Det er en perfekt poplåt av det mørke og mektige slaget, som etterfølges av «Harder», en åttitallspastisj med klasketrommer, harde beats og lettantennelig refreng om den vanskelige kjærligheten. Det blir en popfest på slutten av konserten som bokstavelig talt kickstarter resten av kvelden. Der og da skjønner vi det. Neste gang Metteson er på Øya avslutter han som siste artist ut på Amfiet.
«Håper dere holder ut en liten stund til med oss» sier han og introduserer «Naturally». Svaret gir seg selv. Fem stykker samlet på det øverste lille podiet svimler sammen med samstemte vokalharmonier over en – bortsett fra den dype beaten – ABBA-drømmende ballade av det svulmende slaget. Låten avsluttes rent femstemt som en strålende kilde til lys og melankoli. Men det hele skal selvsagt avsluttes med et hjerteslag «Under Your Shirt» som banker høyere enn de tusener av hjertene som strekker armene i været i Sirkus og hyller en konsert og en artist som bokstavelig talt glitrer i all sin melankolske prakt.
