---
6
Konsert
Suede
Øyafestivalen
---
Midt i konserten med Suede på Øya kommer sangeren Brett Anderson helt ned til publikum mens han synger «The Drowners». Deres aller første singel fra 1992. - Det er 30 år siden! Får det dere til å føle dere gamle, spør han etterpå. Nei, må jeg svare selv, ikke så øredøvene flott og foryngende som denne kvelden er i ferd med å bli.
Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her
Suede ble fort et av 90-tallets store britiske band. Gruppa sto fram med en selvsikker arroganse som bare fungerer for de aller beste rockegruppene. Å høre det første albumet igjen er en sjelden opplevelse av essensen i rocken: Hvor lett det høres ut, hvor få som får det til. Suede var dekadente, seksuelt tvetydige, pågående, selvopptatte, veldig engelske, veldig sex and drugs. Hva mer kunne man forlange av undergravende rock’n’roll?
[ Rått av Girl In Red på Øya ]
Debutplata kom året etter. Fullt av sanger om det søte livets store opp- og nedturer. «So Young» heter åpningslåten, «so gone» var den neste linja i refrenget, og Suede hadde allerede begynt å merke presset. Men overgangen til et nytt århundre ble brutal. Plutselig ville nesten ingen høre på dem lenger. I 2003 var de i Oslo for å snakke om samleplata «Singles», og de kommende konsertene som de mente var en god anledning til å framføre nye sanger for deres neste album. Uka etter ble «Singles» bare nr. 31 i Storbritannia. Enda ei uke etter kunngjorde de at de kommende konsertene ble en avskjedsturné.
I 2013 kom Suede tilbake med et nytt album. Siden har det kommet to til, og i oktober blir det enda ett. På konserter nå er de ikke overdrevet opptatt av fortida. Kvelden begynner med relativt nye «She Still Leads Me On». Det høres så tøft ut at det nesten ikke går an. Det er rart å se at Sirkus-lokalet på Øya langt fra er fullt, men de som er kommet vet å vise at de setter pris på det de er i ferd med å oppleve.
Både Brett Anderson og bassisten Matt Osman ut som helt alminnelig kledde voksne menn på jobb. Men utstrålingen, overbevisningen og energien er det ingenting å si på. Heller ikke den karakteristiske gamle posituren til Anderson som minner om et godt telemarknedslag. Men han slipper ut urovekkende mye ledning når han slenger mikrofonen rundt som ei slegge. De to gitaristene holder et herlig ulende leven. Suede kan fortsatt virke faretruende.
Konserten fortsetter med «The Killing Of A Flashboy». «Trash» kommer som den første publikumsfavoritten. Brett Anderson snakker seg gjennom versene, og får teksten får det til å høres enda mer poetisk ut. Men refrenget synges så høyt som går an, alle stemmer i med «we’re tra-a-ash», vi mener det vel egentlig ikke, men det hørtes så fint ut i denne sammenhengen.
«Animal Nitrate», en annen av de tidligste sangene, kommer noe helt voldsomt aggressivt og konfronterende over oss. Det samme med «We Are The Pigs». Kan de holde oppe dette trykket hele tida? Det første tegnet til å roe ned stemningen kommer med «It Starts And Ends With You». «Cant Get Enough» tar den opp til 11 igjen.
[ Florence + The Machine: En perlerad av magiske øyeblikk ]
«Everything Will Flow» blir derimot en påminnelse om det melodiøse, mer melankolske Suede. Etter denne blir det til og med akustiske gitarer og plystring i «She’s In Fashion», med vakker allsang attpåtil. Men nå får det være nok kos. Nå begynner innspurten. Tilbake til den fjerneste fortida med «So Young» og «Metal Mickey», med full tenning på alle pluggene igjen.
– Kan vi komme tilbake, vær så snill, spør Brett Anderson til slutt, før de gjør «The Beautiful Ones» som en stor og sterk fanesang. De er nødt til å komme tilbake for et ekstranummer, med «New Generation», og selv om Suede tilhører den forrige generasjonen nå høres de skammelig unge og spreke ut. Jeg kan ikke tro hva vi har hørt. På veien ut går jeg forbi to jenter som står og kliner, som selv om de neppe har planlagt dette gjenskaper omslaget av det første albumet til Suede fra 1993.
Konserten med Suede begynte til oppsatt tid, med bare én time og et kvarter igjen før alt må være slutt for kvelden på Øya. Dette kunne i utgangspunktet virke snaut for et band av et sånt format, med så mange sanger for dem å velge mellom, så mange sanger vi gjerne vil høre igjen. Nå viste det seg å være helt perfekt for en kontant kraftutfoldelse. Ikke for å skryte altså, men jo, jeg så Suede for 30 år siden mens de fortsatt spilte på de små klubbene og ble kalt Det beste nye bandet i Storbritannia. Jeg kan ikke huske at de var så bra som dette da.
[ Dagny på Øya: Livlig og rørende ]
