En god og varm start på Øyafestivalen

---

5

KONSERT

Kings Of Convenience

Øyafestivalen

---

Eirik Glambek Bøe og Erlend Øye kommer på scenen og sier at de er glade for å ha fått æren av å være det første bandet ut på en ordentlig Øyafestival på tre år. Kings Of Convenience spilte også på Øya i år 2000, da festivalen fortsatt var på Kalvøya, og det ikke kom flere for å høre på enn 1.000 mennesker fordelt på to dager. Og her er de igjen, med tusener på tusener til stede i Tøyenparken.

De forteller om den gangen for 22 år siden, da festivalen tok sjansen på å presentere et takknemlig «totalt ukjent band». Om møtet med Kalle Gustaffson, bassisten i det den gangen noe mer kjente svenske orkesteret Soundtrack Of Our Lives, som likte det han hørte, og inviterte dem med i hans studio. Som sagt så gjort: Dette ble omsider realisert da de begynte på innspillingen av deres nye album «Peace And Love», som kom ut i fjor. Deres første på 12 år.

[ Tropevær på Øyefestivalen: − Det er veldig, veldig varmt å være her ]

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her

Åpningssangene «Comb My Hair» er fra dette albumet. Oppmøtet på Vindfruen, den mellomste Øya-scenen, er veldig stort til å være klokka fem på to. Gruppa gir umiddelbart den gode følelsen av å være på festival igjen, selv om dette også kunne vært visefestivalen i Newport i USA i 1965, med Simon and Garfunkel på scenen. De, Bøe and Øye altså, fortsetter på Øya med stemningsfulle «Rocky Trail», også fra deres nye album.

Musikken til Kings Of Convenience høres ut som en sommer i seg selv. Stemmer i fin harmoni, gitarstrenger som klinger vakkert sammen. De ber folk komme nærmere scenen, med et nytt påskudd: Området rett foran dem ligger i skyggen, ute i sola er det brennende hett.

Kings Of Convenience ble verdensberømte i årene som fulgte etter den første Øya-opptredenen. Debutalbumet «Quiet Is The New Loud» ble et slagord for århundrets nye akustiske visepop. Bøe og Øye har ikke slitt ut sitt store publikum, men har likevel beholdt den gode kontakt med dem. I vår solgte de ut den tradisjonsrike storsalen i Chateau Neuf, fortsatt uten stor ståhei. Men stillheten er gull i denne forbindelsen. Rapporter fra deres tur til Roskilde for en måned siden tyder på at det var fullt i festivalens største telt (kapasitet: 17.000), og mye folk utenfor i solskinnet i tillegg.

[ Kings Of Convenience: Atter to konger  ]

Erlend Øye foretar en rask håndsopprekning som viser at det på Øyafestivalen er omtrent like mange i publikum som er fra Oslo som de som ikke er fra Oslo. Dette er en definisjonssak. Jeg er ikke sikker selv etter å ha bodd her i 37 år. Selv snakker han østlandsdialekt siden han bodde i Asker fra han var fire til sju år gammel. Men siden de nå er i Oslo synger de «Homesick» for Lillebjørn Nilsen, siden de innrømmer å ha tatt mye av gitarspillet i denne sangen fra ham, og dessuten lærte seg å spille sammen med «Lillebjørns gitarbok».

[ Lillebjørn Nilsen blir 70  ]

Alle disse visene høres ut som en fin og forsiktig start på en lang festival. Dessverre blander de liflige tonene seg med fortellingen til en fyr bak meg som har vært hos tannlegen. Sånn er det også å være på festival. Men nå henter Øye og Bøe inn bassist Davide Bertolini og fiolinist Tobias Hett, som kan være med og øke volumet deres litt. «Boat Behind» høres ut som lett string swing, og sangene videre får et mer eksotisk sydlandsk preg, som kanskje kan forklare mer om gruppas store appell i søreuropa og latinamerika.

Kings Of Convenience nærmer seg en time effektiv spilletid nå, og tida er knapp. Til slutt kommer selvfølgelig «I’d Rather Dance With You», der Erlend Øye viser at han mener alvor, og lar hoftene snakke for seg selv. Det er 26 offisielle varmegrader i skyggen for dem som har funnet en plass under et tre, 40 grader i sola, og sikkert 50 effektive for alle de som danser med. Nå er Øya 2022 godt i gang.

[ Disse artistene må du få med deg på Øyafestivalen onsdag ]