Legender med paljetter og punk

---

4

KONSERT

Bikini Kill

Tittel

Øyafestivalen, Vindfruen

---

Noen tøffere enn Bikini Kill finner du ikke på Øya, et «gjør det selv»-band fra Washington, den kanskje mest omtalte rockestaten i USA som har fostret flere innflytelsesrike band enn størrelsen skulle tilsi. Når vokalist Kathleen Hanna kommer ut i spissen for kvartetten, med grimaser og et glis som viser alt under det grånende håret, både ser og høres hun ut som den legenden hun er. Og det du ser er det du får. Fire musikere som står fjellstøtt i sin egen sfære, som bruker mellomstikkene til å hylle medsøstre og takke av alle drittsekkene, og de er det mange av. Som når Hanna utbasunerer at kvinnelige artister ikke har «lov» til å snakke dritt om gutter som stjeler ideene deres, med klar adresse til en viss «Smells Like Teen Spirit»-tittel som Bikini Kill hadde ideen til, men som et annet Washington-band ble verdensberømte med.

Bikini Kill har stått på Øya-plakaten fra siden før pandemien, og heldigvis er de her fortsatt. De panegyriske kritikkene de fikk da de kom sammen igjen i 2019 var sikkert berettiget. Siden da har de kanskje mistet noe av energien, og det går mye tid med til instrumentsirkulering og snakk mellom låtene, men de skaper likevel en konsert som i sine beste stunder byr på skittengylne blaff fra et av 90-tallets hardeste vugger, byen Olympia i Washington. Tekstene bygger på sinne, feministisk polemisering, seksuell frihet og ren lyst. Mens Hanna og bassist Kathi Wilcox bytter på vokalen kommer den ene klassikeren etter den andre, og til et band som kun ga ut to album og et knippe singler i løpet av eksistensperioden 1990-1996, har de svært mye på lager. «This Is Not A Test» og «Don’t Need You» er blant låtene som fyker unna i konsertens første del, korte, konsise kruttønner fylt med like mye harme nå som den gang.

[ Kler seg for å bli lagt merke til på øya ]

Innflytelsen Bikini Kill har hatt på mer enn en generasjon punkband er betydelig. De var helt essensielle i den såkalte Riot Grrrl-bevegelsen, betegnelsen på en samling punk- og hardcoreband med hovedsakelig kvinnelige medlemmer som utfordret den sterkt mannsdominerte punkscenen i en tid da den nye amerikanske musikkbølgen ikke minst ble definert av den bredbeinte grunge-bølgen med band som Nirvana, Soundgarden, Melvins og Alice In Chains. Bikini Kill-medlemmene utgjorde en motkultur innen motkulturen, med musikk og aktivistiske fanziner som våpen. Kathleen Hannas på alle vis skarpe stemme og karismatiske framtoning var sammen med Kathi Wilcox og Toby Vails brennende feministiske engasjement og opprørstrang med på å gjøre dem til en spydspiss blant andre viktige grupper som blant andre Sleater-Kinney, Babes In Toyland og Bratmobile, som alle i likhet med Bikini Kill kom fra Olympia, Washington.

Også britiske Huggy Bear og Los Angeles-rockerne L7 er en del av bevegelsen som skulle sette spor etter seg i likestillingskampen blant USAs barn av 68-erne og danne en motvekt til den framvoksende nymoralismen og hyperkonservatismen.

Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker her

Når de nå har kommet sammen igjen, er det først og fremst kjernen bestående av Hanna, trommis Tobi Vail og bassist Wilcox. Bikini Kills originale gitarist er byttet ut med Erica Dawn Lyle på gitar, en litt yngre åndsfrende på østkysten som fyller rollen, verken mer eller mindre. Det er på siden av kjernen er det kanskje ikke så ubetydelig at Bikini Kill-medlemmene, etter at de ble oppløst i 1997, i stor grad har utgjort en aldri så liten adelsklikk innen amerikansk punk og agitatorisk politisk, aktivistisk og feministisk musikk som har bidratt til å sette dagsorden.

Ikke bare gjennom nye band som The Julie Ruin og Le Tigre, men også gjennom punkselskaper som Kill Rock Stars hvor Toby Vail ble tungt involvert, festivalprosjekter som Ladyfest og utadrettet virksomhet i tråd med de feministiske punkfanzinene som bandet i utgangspunktet sprang ut av. Kathi Wilcox jobbet for The Washington Post en periode og fikk en datter med Fugazi-vokalist Guy Picciotto, før hun startet The Julie Ruin sammen med Kathleen Hanna, som har hatt flere prosjekter på gang sammen med ektemannen Adam Horowitz, bedre kjent som Beastie Boys’ Ad Rock. Dokumentarfilmen «The Punk Singer» forteller hennes historie.

[ Disse artistene bør du får med deg på Øya 2022. Dagsavisens anbefalinger fra dag til dag ]

Hun forteller den selv også, i det minste bruddstykker av den, fra scenen. Hun poengterer hvordan hun som ung jente lot seg inspirere av de hun så opp til, og elsker nå hvordan hun som 53-åring selv er en inspirasjon for andre. Beskjeden er hun ikke, Kathleen Hanna, og legger da også til – med adresse til mennene i bransjen – at «Imotherfucking rapistband» ikke skal få komme unna med mord. Så gyver hun løs på sangen til den «virkelige prinsessen» som hun sier, «For Tammy Rae». Det fortsetter med «Distinct Complicity» med Vail på vokal, som også håndterer «I hate You». Det lugger og går i stans innimellom, når Hanna og Toby Vails bytter vokal og bass, eller når Wilcox setter seg bak trommene. Dette er selvlærte folk, og innimellom høres det slik ut selv etter tre tiår. Men når alt går som det skal er det gull innimellom, og når de avslutter med låtrekka «Suck My Left One», «Double Dare You» og selvsagt bandets egen «nasjonalsang» «Rebel Girl» helt til slutt, er alt bare fryd og gammen og pogingen fortsetter sikkert ennå.