---
KUNST
Nasjonalmuseets samlingsutstilling + The Fredriksen collection
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
Åpner 11. juni 2022
---
Det er grunn til å juble når Nasjonalmuseet endelig åpner. Nesten seks år etter at Kunstindustrimuseet ble stengt, og over tre år etter at Nasjonalgalleriet lukket dørene, er det nesten som å komme hjem å vandre gjennom det nye museet på Vestbanetomten. Arkitekt Klaus Schuwerk har gitt utstillingsrommene en klassisk innramming med moderne detaljer. Lange siktlinjer og variert fargebruk gir en ro som bygger opp under den estetiske og reflekterende opplevelsen. Interiørarkitekturen minner om Nasjonalgalleriet, men detaljeringen og romforløpene er vesentlig bedre.
Museet er bygd for evigheten. Her er det høy kvalitet hele veien. Foajeens store volum med den glitrende skiferen i veggene gir en høytidsstemning som du tar med deg i den videre vandringen. Du må stoppe opp og orientere deg. Da får du tid til å se på og tenke over betydningen av samiske Maret Anne Saras «Pile o’Sápmi». De rundt 400 reinskallene som utgjør det eneste kunstverket i foajeen, er en påminning om at Nasjonalmuseet jobber for å rette opp historisk urett som reflekteres i skjevheter i samlingen. Det vil du også merke ved at det er flere kvinner representert enn du fant i de tidligere museene som ble sammenslått ved tvang i 2003.
Fra foajeen kan du enten gå rett inn i den klassiske delen innenfor foajeen, inn i design- og kunsthåndverksrommene i fløyen mot Aker Brygge, eller opp de monumentale trappene til billedkunstetasjen og videre til åpningsutstillingen i lyshallen. Flere har allerede hevdet at design kommer best ut av det hele. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det har naturlig nok vært en kamp mellom de ulike retningene som danner den historien Nasjonalmuseet skal fortelle, og vurdert etter antall kvadratmeter har det som tidligere het Kunstindustrimuseet kommet godt ut.
[ Nye Nasjonalmuseet åpner dørene - her er oversikten over hva innsiden rommer ]
Det synes spesielt godt i presentasjonen av kunsthåndverk og klesdesign. Rommet med nyere, norsk klesdesign holder verdensklasse. Med to store videovegger og fem antrekk av designlegenden Per Spook som ryggrad, presenterer dette rommet en ny generasjon designere som holder topp standard i en internasjonal sammenheng.
Peter Dundas’ gallakjole til Kim Kardashian har fått mye oppmerksomhet, men designere som Edda Gimnes og Admir Batlak fortjener like stor oppmerksomhet. Rommet ved siden av, der to dronninger møtes, er også nydelig. Mauds klassiske antrekk står som en glitrende kontrast til Sonjas elegante kjoler designet av danske Erik Mortensen – inkludert samme designers frodige, blomstrete antrekk for Balmain. Rommene med kunsthåndverk tilbyr visuell og materialmessig variasjon, og viser at norske kunsthåndverkere står i frontlinjen med hensyn til innovasjon og estetikk.
I resten av designetasjen fortelles historien om utviklingen av vår hverdags omgivelser. Et eget rom er viet til broderi, et annet viser verkstedet til den nyskapende møbeldesigneren Terje Ekstrøm. Et tredje rom rekonstruerer ballsalen fra Solliløkken, som mange vil huske fra kafeen i det gamle kunstindustrimuseet. Grafisk design og interaktiv kommunikasjonsdesign blir også godt presentert.
Designavdelingen tilbyr en interessant, historisk vandring som ender i de nyeste innovasjoner. Her er det masse objekter folk vil nikke gjenkjennende til. Det skaper identifikasjon, men det er også et problem: Alt for mye skal med. Hvorfor skal vi se opp på understellene av stoler? Spesielt de siste rommene fremstår som overlesset. Først presenteres mellomkrigstidens fremskritt, inkludert en nyinnkjøpt, autentisk utgave av Frankfurterkjøkkenet, som revolusjonerte husarbeidet. Her er det masse, men det neste rommet er fylt til randen. Rundt 20 båser presenterer etterkrigstidens designutvikling. Her er det så trangt om plassen at tingene slår hverandre i hjel. Det er beundringsverdig at denne historien er så rik at det krever et meget stort mangfold av gjenstander. Men denne presentasjonen burde hatt veldig mye større plass.
[ Kunstnerne leverer i Nasjonalmuseets åpningsutstilling (+) ]
Selv om dette er et nasjonalt museum, trekkes de historiske linjene til kulturer som har påvirket oss og ledet utviklingen gjennom århundrene. Rommet med greske og romerske hoder på pidestaller er utmerket formgitt. Nasjonalgalleriets gipssamling med avstøpninger av klassiske skulpturer er en estetisk nytelse – selv om rommet kan virke litt trangt. Når vi kommer inn i middelalderrommet dukker de første norske gjenstandene opp. Mange vil glede seg over gjensynet med Baldisholteppet, som kan være så gammelt som fra 1040. Men det er like stor grunn til å stoppe opp ved Høylandteppet fra 1200-tallet, som er det viktigste eksemplet på tidlig norsk broderi.
Vandringen i den historiske delen av museet ender opp i et utsøkt vakkert rom med kinesisk og japansk kunsthåndverk og design. Høydepunktet her er en vakker Ming-vase fra 1400-tallet. Den kuriøse historien er at vasen i en årrekke var lånt ut til Utenriksdepartementet, der den stod i en nisje. Da en svensk ekspert ba om å få se den, viste den seg å være mye mer verdifull enn museets folk ante. Da de hentet den tilbake til museet var vasen full av sigarettsneiper.
Den historien fortelles ikke i museets informasjon. Praksisen rundt hva, hvor mye og hvordan ting fortelles varierer gjennom museet. Veggtekstene i de rundt 90 rommene er knapp og konsentrert, men den suppleres med tekstplakater ved flere sentrale verk. Video- og lydpresentasjoner innbyr til fordypelse, men innholdet varierer i kvalitet og relevans. Det er også verdt å merke seg at holdningen til hva som skal formidles varierer avhengig av hvilken avdeling du er i. Samtidskunsten presenteres med større grad av god, gammeldags folkeopplysning. Den holdningen liker jeg, fordi vi vet at den nyeste kunsten har størst problemer med å nå frem til folk,
[ Tracey Emin om «Moren»: – Jeg var redd den skulle se ut som et monster (+) ]
Etasjen med 1800-tallskunsten er en vandring gjennom høydepunkter – og noen feilgrep. De folkekjære kunstverkene fra Nasjonalgalleriet suppleres av overraskende kunstverk, inkludert flere kvinner som lenge har befunnet seg på historiens sidelinje. Rommene varierer i størrelse og stemning, og de internasjonale innslagene gir den norske kunsthistorien perspektiver som understreker samhandlingen med Europa.
Edvard Munch bygget sin karriere i utlandet. Som vår mest berømte kunstner har han fått to rom. Selve Munch-rommet med hovedverkene er en god gjenskaping av det tilsvarende rommet i Nasjonalgalleriet, bare litt større og enda bedre med hensyn til veggfarge og belysning. Belysningen er i det hele tatt forbilledlig: Du legger knapt nok merke til den. Malerne Harriet Backer og I.C. Dahl har også fått egne rom. Det samme gjelder arkitekt Sverre Fehn. Han presenteres bredt, inkludert den nordiske paviljongen i Venezia, som er hans viktigste verk internasjonalt.
Den internasjonale forbindelsen er rimelig godt ivaretatt også i rommene som presenterer mellomkrigstiden og de første tiårene etter andre verdenskrig. Her er det tatt interessante grep der de tidligere neglisjerte kunstnerne Hannah Ryggen og Bendik Riis er gitt god plass. I denne avdelingen er også arkitekturen trukket inn. Men i den store sammenhengen er feltet dårlig representert. Synergieffekten av sammenslåingen av de fire museene er i liten grad ivaretatt. Nasjonalmuseet fremstår som fire separate historiefortellinger: Historisk kunst frem til 1700-tallet; design og kunsthåndverk; 1800- og det tidlige 1900-tallets kunsthistorie; og til slutt samtidskunsten. Det finnes glimt av tverrkulturelle møter, men de drukner litt i mengden. Arkitekturen fremstår som taperen. Museet kunne sett til Rijksmuseum i Amsterdam, der de forteller nasjonens historie med alle disipliner godt representert i den løpende fortellingen.
Backer er den første kvinnelige kunstneren som æres med et eget rom. Det samme grepet kunne vært gjort i samtidskunstavdelingen, hvis Nasjonalmuseet hadde kjøpt inn Marianne Heskes «Gjerdeløa» i 2018. Den ble kapret av Nicolai Tangen, og vil bli vist i Kunstsiloen i Kristiansand. I Oslo vises kun fotodokumentasjonen av flyttingen fra Tafjord til Paris og tilbake igjen. Det er et stort savn at de andre aspektene ved Heskes karriere, som videoinstallasjonene, dukkehodene og de banebrytende videomaleriene glimrer med sitt fravær. Det samme gjelder andre samtidskunstnere.
Jeg er likevel begeistret for samtidskunstavdelingen. De tematiske presentasjonene peker på viktige tendenser og viser mye fin kunst. Men det er forstemmende at det store flertallet samtidskunstnere kun er presentert med ett eller to verk. Det oppleves som et svik mot publikum. Det er jo nettopp samtidens kunst som oppleves som aktuell og relevant. Det er den nære historien et bredt publikum har et forhold til.
[ Hun var kanskje den største modernisten av dem alle (+) ]
De dårlige valgene er mange: Odd Nerdrum presenteres med ett lite portrett fra 1975. Olav Christopher Jensen har også bare ett tidlig maleri. Veldig mange samtidskunstnere, inkludert noen nylig avdøde, glimrer med sitt fravær. Selv ikke Anne Katrine Dolven, som er den første, norske samtidskunstneren som får separatutstilling i Nasjonalmuseet, er det blitt plass til. På den annen side skal museet ha kreditt for å trekke frem oversette kunstnere, som Lul Krag og Berit Soot Kløvig. Og for en kunsthåndverkelsker som meg, er det som å komme til himmelrike når vandringen gjennom samtidskunsten ender i et rom med keramiske objekter av størrelser som Marit Tingleff og Torbjørn Kvasbø. Det er bare positivt at de er satt sammen med billedkunstneren Steinar Haga Kristensen keramiske utfordring.
Underveis kan du svinge innom søylesalen med internasjonal toppklassekunst lånt inn fra Fredriksen-søstrenes samling. Det er kun kvinnelige kunstnere, kunstverkene koster millioner, og flere av verkene har spektakulære kvaliteter. Men i det store og hele oppleves denne salen som en umotivert satellitt som svever i sitt eget univers. Med unntak av transavantgarden er det alt for få utenlandske innslag i avdelingen med samtidskunst. Det etableres ingen forbindelse mellom Fredriksen-kunsten og den øvrige presentasjonen. Og Per Inge Bjørlos fantastiske rominstallasjon laget til Museet for samtidskunst, som har fått plass i denne salen, oppleves som en anakronisme i sammenhengen. Hadde milliardærsøstrene gitt kunsten i gave, eller gitt museet penger til innkjøp, kunne presentasjonen forsvares. Slik det er nå fremstår museet som en servil bukke-og-skrape-mottager som bygger opp søstrenes kulturelle kapital og finansielle formue, nesten uten å få noe igjen.
[ Kunstsamlerens kaotiske tempel - Stenersen samlet i Munch (+) ]
Samtidskunsten har, i likhet med designavdelingen og arkitekturen, fått alt for liten plass i det nye museet. Dette tydeliggjør at Nasjonalmuseet ikke bare bør, men må ta Nasjonalgalleriet tilbake. I løpet av en fem til ti års periode, samtidig som det gamle bygget må rehabiliteres, bør den eldre kunsten flyttes tilbake til Tullinløkka. For én ting er sikkert: Bortsett fra noen hull i samlingen som må fylles, er omfanget av den eldre kunsten gitt. Det er enkelt å beregne hvor stor plass som trengs. Samlingen av design, arkitektur og samtidskunst kommer bare til å vokse. Det må legges en strategi for dette. På sikt må Nasjonalmuseet på Vestbanen bli et rent samtidsmuseum. Vi var tidlig ute med Museet for samtidskunst. Det er historie. Nå er det på tide at vi tar ideen på alvor og gir samtidskunsten gode vilkår.
