Kunstsamlerens kaotiske tempel - Stenersen samlet i Munch

---

KUNST

«Kan hende er det vakkert, kunstsamleren Rolf Stenersen»

Munchmuseet

Til 14. august

---

Hva er det som skjer med norsk kunstliv? Vet ikke våre presumptivt fremste kunsteksperter lenger hva som er bra og dårlig? Det som får meg til å lure er titlene på to viktige utstillinger: Om kort tid åpner Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design med samtidskunstutstillingen «Jeg kaller det kunst». Munchmuseet åpnet nylig «Kan hende er det vakkert» om kunstsamleren Rolf Stenersen.

Hva er dette for noe? Jeg kaller…? Kan hende…? Har museene mistet troen på kunsten?

Én ting er i hvert fall sikkert: Det er mye bra kunst i denne utstillingen. Den er laget i samarbeid med Kode i Bergen, der den skal vises neste år. Kode disponerer den andre delen av Stenersens samling, og dermed er dette første gang på flerfoldige tiår at den vises i sin helhet. Nesten. For selv ikke på Munchmuseet har de plass til å vise de to samlingenes mer enn 1000 kunstverk. Museet har funnet plass til 164 verk.

Før andre verdenskrig, i 1936, donerte den da 37 år gamle Rolf Stenersen (1899 – 1978) kunstsamlingen sin til Aker kommune. Da Aker ble slått sammen med Oslo i 1948 hadde kommunen fortsatt ikke fått bygd et museum til samlingen. Så da han hadde passert 70 år, i 1971, donerte han resten av samlingen til Bergen.

[ Tone Sinding Steinsvik passert 80 år, og er klar for sesongåpning på Blaafarveværket (+) ]

Den bestod hovedsakelig av europeiske modernister som Sonia Delaunay, Paul Klee og Pablo Picasso. Oslo-samlingen inneholder, i tillegg til et stort antall Munch-verk, et bredt utvalg (da) unge, norske modernister. Mange av dem er fortsatt sentrale i vår kanon.

Rolf Stenersen hadde slått seg opp som aksjemegler i mellomkrigstiden. Den slags forstår de i Bergen, så de bygde et bygg for samlingen ved Lille Lungegårdsvann. Det stod ferdig syv år etter donasjonen, i 1978, i Sverre Lieds fine, brutalistiske arkitektur. Dagen etter åpningen i Bergen, døde Stenersen. I Oslo skulle det gå enda 16 år før kommunen åpnet Stenersenmuseet i 1994. Det fikk uhensiktsmessige lokaler etter Club 7 ved Konserthuset (der Røverstaden er nå). Museet ble nedlagt i desember 2015, og samlingen ble lagt inn under Munchmuseet. Ved åpningen i Bjørvika kritiserte jeg og andre museet for ikke å ha gitt Stenersen-samlingen den oppmerksomheten den fortjener. Denne utstillingen retter opp dette, men det gjenstår å se hva den nye direktøren, Tone Hansen, gjør når utstillingen er ferdig i Bergen.

[ «Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke (+) ]

Utstillingen har et interessant biografisk tilsnitt. Den viser blant annet til Stenersens eksperimentelle villa fra 1938, tegnet av vår fremste funksjonalistiske arkitekt, Arne Korsmo. Villaen ble testamentert til staten som statsministerbolig. I dag administreres den av Nasjonalmuseet. Innslaget om Munch-kunsten som ble plassert på Sogn studentby etter krigen, (med påfølgende tyverier og forsvinningssaker) vitner om et sosialt sinnelag som kan virke overraskende for en mann med hans bakgrunn.

Samtidig er det liten tvil om at han var svært så progressiv. I samlingen inngår sosialt bevisste og venstreradikale kunstnere som Käthe Kollwitz og Reidar Aulie, og autodidakten, outsiderkunstneren Johan Berner Jacobsen I tillegg til Munch-biografien «Nærbilde av et geni» (1945) hadde han et betydelig forfatterskap influert av surrealisme og Freuds psykoanalyse. Og selv om han var gift med Inger Johanne, eller «Annie» (1900 – 1985) fra 1924 til sin død i 1978, var han svært så opptatt av skjønnhet, både hos andre kvinner og i kunsten.

[ Colson Whitehead: Folk og røvere i Harlems underverden  ]

Denne fascinasjonen vises i en hel vegg med aktmalerier av nakne kvinner. Veldig mye bra kunst, men politisk ukorrekt i våre dager. Stenersens interesse for undertrykt seksualitet, underbevisstheten og fantasiens bevissthetsutvidende potensial gis et tydelig uttrykk allerede i starten av utstillingen. I Haltenbankens utfordrende design har det første rommet fått preg av et budoar med rødt lys og seksuelt ladede kunstverk. Selv om kurator Kari J. Brandtzæg har tatt et dristig valg med de første rommene, står denne problematiseringen av Stenersens (og hans samtids) kvinnesyn sterkt. Hun går dypere inn i temaet i katalogen, der hun forklarer at han ikke forstod seg på 1970-tallets kvinnefrigjøring. Katalogen inneholder flere gode tekster, blant andre av hennes medkurator i Bergen, Frode Sandvik.

Til slutt er det tid for å ta kverken på min innledende klagesang. Utstillingstittelen «Kan hende er det vakkert» viser seg å være høyst relevant. Utstillingen viser kunstverk som ble kjøpt som berømte kunstneres verk, men som høyst sannsynlig er forfalskninger. Det hører også med at samlingen og utstillingen inkluderer malerier av forfatteren Arnulf Øverland, som ikke kan sies å være spesielt kjent som billedkunstner. Disse og andre eksempler med relativt ukjente kunstnere, viser at Rolf Stenersen hadde et unikt blikk for skjønnhet og kunstnerisk utfordrende nyskapinger.

[ Teaterversjonen av Karl Ove Knausgårds «Morgenstjernen» er blitt et fascinerende puslespill av skjønnhet og horror (+) ]

Slik jeg ser det, finnes det ikke ett eneste uinteressant verk i denne utstillingen. Stenersen fremstår som en visjonær seer, en herremann i datidens virkelighet som balanserte ytterst på knivseggen i et landskap av moralske fordommer. Der viste han seg å være en forløper for et sett av ideer, tanker og følelser vi i dag tar for gitt. Og som delvis fortsatt er omstridt. Vi trenger slike mennesker, særlig når de viser seg å ha sosial samvittighet. At vi også blir klar over Rolf Stenersens mindre flatterende sider, inkludert et fortidig og patriarkalsk kvinnesyn, er et pluss i sammenhengen. Munchmuseet viser oss et menneske, komplisert og sammensatt, men av kjøtt og blod. Intet menneske er ufeilbarlig. Det er ikke rart at han kalte Edvard Munchs kunst «et tempel for de seende».