Knapt nok smuler igjen

---

2

TEATER

«Kakefabrikken»

Av Christian Lollike

Regi: Runar Hodne

Med Olav Waastad, Marian Saastad Ottesen, Ole Johan Skjelbred, Maria Kristine Hildonen, Peiman Azizpour, Birgitte Larsen

Nationaltheatret, Torshovteatret

---

Det er nok tanken at man skal sette latteren i halsen av samfunnssatiren i «Kakefabrikken», men skal man gjøre det må man først ha noe å le av. Det eneste aktørene i pastellklær og brede åttitallssnitt setter i halsen er tørre kakestykker som de prøver å ta sitt eget liv med, mens smuler, mørdeig og kaffe spruter ut over hele gulvet på Torshovteatret. Den tradisjonsrike fyrstekakefabrikken er i ferd med å gå konkurs fordi ingen lenger vil spise mat full av fett og sukker. En omstillingskonsulent overtaler den tafatte ledelsen til å endre kurs og bli en slankekakefabrikk. Arbeiderne blir også tvunget til å slanke seg for å gå foran som et godt eksempel, og inn som merkevarebyggere kommer både kreatøren Zeinab med nikab og hellige kaker og en lattercouch med standup-bakgrunn. Det er et tankekors i seg selv, at en farse det er svært vanskelig å finne noe særlig lattervekkende med, bryter illusjonen midtveis for å lære publikum å le.

Når vi kommer dit har den absurd negative galskapen for lengst tatt overhånd, og det som måtte være igjen av brodd og mørke i teksten eltes bort i en deig av fysiske og uttrykksmessige regipåfunn og et skuespillerensemble som virkelig legger sjela si det outrerte. Så mye at i overdrivelsene og det selvsentrerte forsvinner så vel konsistens som helhetlige tankesprang.

[ «Lazarus» på Den Nationale Scene er en åpenbaring av en musikal, like uutgrunnelig som David Bowie selv var (+) ]

Christian Lollikes turbotrimmede farse om New Public Management og fremmedfrykt har funnet veien til Torshovteatret ti år etter at dramatikeren skrev den på oppdrag fra Det kongelige Teater i København. Lollike er en av Nordens skarpeste samfunnskritikere, som ikke er redd for virkemidler som både utfordrer og provoserer. Her hjemme er han mest kjent for «Manifest 2083», basert på 22. juli-terroristens manifest, og sist nytolkningen av Holbergs «Erasmus Montanus» på Den Nationale Scene. Rene farser er vanligvis ikke hans førstevalg, så når han først får i oppdrag å skrive en tar han også den sjangeren ut i det ekstreme. Imidlertid er utfordringen med tidsspesifikk samtidssatire at den etter hvert framstår som kakeboksen fra jula i fjor.

[ Henrik Ibsens «Sancthansnatten» er det bedre og morsommere enn sitt rykte, 170 år etter fiaskopremieren (+) ]

I «Kakefabrikken» harseleres det med effektiviseringsreformen, såkalt «New Public Management», med fremmedfrykt og fordommer knyttet til religion og religiøse plagg, som i dette tilfellet en nikab. Og av slanke- og fedmeproblematikken. Dette er fortsatt elementer i dagens debatt, men det er utrolig hvor utdatert tematiske innfallsvinkler og forsøksvise provokasjoner kan bli på bare ti år. Her virker tekstens manisk perforerende utfall både irrelevante og uten argumenterende kraft. Det er et paradoks at samme scene bare for et drøyt halvår siden huset Camara Lundestad Joofs «De må føde oss eller pule oss for å elske oss». Uten sammenligning for øvrig handlet også Joofs drama om at det private og intime er politisk, om krenkelser, rasisme og kulturell identitet, men på et vis som var så aktualiserende og framtidsrettet at stykket satte umiddelbar dagsorden. Lollikes samfunnssatire har andre innfallsvinkler, men er dessverre langt unna dagsorden. For øvrig er det Joof som har oversatt danske Lollikes «Kakefabrikken» til norsk i denne sammenhengen, men problemet med forestillingen ligger ikke i språkdrakten.

Farsens form er dessuten lunefull. Dens primære oppgave er å underholde, og ispedd politisk isenkram går det ofte en hårfin linje mellom genialitet og plump tomhet. Runar Hodne har farsens spissfindighet under huden som regissør, men her sliter han med å samle trådene. Det er lett å se hvordan han forsøker å fyre opp under noe udefinerbart kontroversielt ved muslimske Zeinab, spilt av Ole Johan Skjelbred i åletrang kjole og lett gjenkjennelig og maniert bak nikab og juvelbesatte solbriller. Zeinab kommer inn med en «hellig» kakeoppskrift hun har arvet fra sin imam, men å gjenskape den i en kakefabrikk er ikke like lett. Og kollegenes aversjon mot å opprette bønnerom eller at de får beskjed om å «dekke» seg til med hårnett, gjør det ikke enklere, alt mens noe eser faretruende i Alice Tomolas scenografi.

[ Pia Tjelta gjør en av sine beste roller noensinne i «Made In Oslo», om barnløshetens besettende intensitet (+) ]

En ting er sikkert, skuespillerne skal ikke lastes for tilbakeholdenhet. Med Olav Waastad og Marian Saastad Ottesen i spissen som fabrikkeierparet Niels og Else dyrkes hysteriet fram. Det gjør det ikke mindre preget av fordums prakt at skuespillerne har funnet fram Harald Eia-tullespråket igjen og blåst det opp til en kakofoni av rent babbel, med ulike dialekter innenfor en og samme tirade. Innimellom aner man en hommage til for eksempel «Wesensteen», uten at det blir annet enn nostalgiske gløtt tilbake på norske byggeklosser av komisk timing.

Her er kakemonstre i både Crocks, høye hæler og lakksko, som stabber langs gulvet, trøster og bærer seg, bæljer på stadig skiftende dialekter og toneleier og kveles av fyrstekakestykker så smulene spruter utover gulvet, om da ikke kakene er av krem og de smører dem i hverandres ansikter. Peiman Azizpour spiller både lattercouch og den trøstespisende Connie med nakkekrave, mens Sigurd Myhre gjør det beste ut av den sleipe konsulenten Faxholm. På hvert sitt vis framstiller Birgitte Larsen og Maria Kristine Hildonen – nærmest ugjenkjennelige i all sin bravur – to typer fabrikkslitere som står opp for egen sak, enten det er underlivets privatliv eller lojalitet til fabrikken. Leter man etter humor i det aller enkleste vil man nok finne øyeblikk her også, men som politisk aktuell og satirisk farse klapper det hele sammen som suffle på vei ut av ovnen.