6
Satyricon
«Deep calleth upon Deep»
Napalm Death
Dette er den første dagen av et helt nytt kapittel, proklamerer vokalist og gitarist Sigurd «Satyr» Wongraven om Satyricons nye album «Deep calleth upon Deep». En standarduttalelse som hvilket som helst band kunne liret av seg, men når det kommer fra Wongraven gjør man klokt i å lytte, både til det han sier og selve verket. På ett vis kan man muligens lese en bekjennelse inn i en slik setning – og i plateomslagets evigauktuelle tematikk, hentet fra et av Edvard Munchs dødsdansbilder – når man vet at han for snart to år siden ble diagnostisert med hjernesvulst, noe han åpent har snakket om. En ny plate kan selvsagt ses og høres i lys av en slik oppdagelse.
Allerede første låt, «Midnight Serpent», vitner om at Wongraven har sine ord i behold også musikalsk. Det er et valhallaritt der klovene hamrer tungt og knuser gamle steinformasjoner som relikvier alt mens Satyrs vokal kverner ut visjoner vi ikke er ukjente med fra Satyricons ideologiske sfære. På denne platen gir det seg uttrykk i hint om gamle skoger, dype historiske brønner av visdom og ritualer og menneskers forgjengelighet, og vind og vann og gamle gravsteder, om fedre og sønner og brutte løfter og lenker og fandens oldemor. Det er kaos fortalt gjennom eldgamle metaforer, men det truende mørket er like brennende aktuelt i dagens virkelighet som det var i de gamle overleveringene, enten man leser det på et personlig plan eller åpner øynene for dagens globale tilstand. Dette kommer godt fram i for eksempel låten «To Your Brethren In The Dark», der historien om oss selv og verden lyser opp i mørket.
«Deep calleth upon Deep» er musikalsk skåret ned til beinet, hvilende på Satyrs strenger og Kjetil «Frost» Haraldstads trommer. Selv om det på ingen måte framstår slik når man hører gjennom den de første gangene, er «Deep calleth upon Deep» et minimalistisk storverk i kjerne og sjel, men musikken fargelegges av en vitalitet som er unik, forsterket med strykere og blåsere fra Oslo-Filharmonien. Og selve tittelkuttet er kanskje det beste de har laget, selv om gamle blodfans vil fnyse av påstanden siden låtens medrivende omdreininger er så virilt forføreriske at mange vil se den som for kommersiell til å komme inn i Satyricons æreshall. Likevel er det der den tilhører, et naturlig element fra den første dagen av det nye kapitlet i historien om Satyricon, men også et naturlig element i bandets utvikling, fra å være en av norsk svartmetalls mest kompromissløse grunnleggere til å bli et kunstnerisk kraftsenter i fullformat med røttene plantet i tradisjonene de selv skapte. Det har ikke skjedd uten at det også er en vilje til nytenkning, og til å sette varige spor etter seg, som er betydelig også i musikkens utforming. Som «The Ghost Of Rom», en låt som i likhet med tittelkuttet farges av Håkon Kornstads vakre tenor som ligger som et skimrende slør over Satyrs kontante, glefsende og likevel velartikulerte vokal, taggete og skarp som en forreven fjellkjede. Det er utrolig vakkert, fullt av kontraster og uventet i all sin framtoning. Likevel føles hele albumet, variert og mangsidig, som en naturlig del av den utviklingen Satyricon har vært gjennom de siste årene. De har blant annet opptrådt i Operaen med spesiallagde arrangementer sammen med Operakoret, og Sivert Høyem har vært en av bidragsyterne på vokalsiden. Nå er det Kornstad som gir Satyricons musikk en ny hvelving.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Innspillingen har funnet sted i Oslo og Canada sammen med Mark Fraser som også sto for den lydmessige ferdigstillelsen av «Now, Diabolical» i 2006. Over ti år etter er det lite annet enn Fraser selv som danner direkte likhetspunkter mellom da og nå. «Deep calleth upon Deep» er en tittel hentet fra Salmenes bok, en bønn og et verk som på norsk utdyper det altomsluttende og endelige som det gammelbibelske tittelekstraktet skjuler: «Dyp roper til dyp/i drønnet av dine/fossefall/Alle dine bølger og brenninger/skyller over meg». Det er apokalyptisk, det er kaos og det er det store altet som preger Satyricons musikk på dette albumet, som nettopp kraftige, svarte brenninger og farlige mørke strømninger som trekker deg ned. Ut fra dette har Satyr og Frost skapt en blytung sfærisk letthet, som frosset i tid, sted og stemning. Likevel er materien levende som det beistet bandet er i hele sitt virke, et monumentalt verk som sjangeren tatt i betraktning garantert vil gi dem et større publikum.
