Enda et drap i reggaeland

The Mighty Diamonds er dessverre ikke blant de mest kjente reggaeartistene i ettertid, men i gullalderen på 70-tallet var de et av de aller fremste nye håpene fra Jamaica. Trioen besto av Donald «Tabby» Shaw, Lloyd «Judge» Ferguson og Fitzroy «Bunny» Simpson. Når de nå er i nyhetene igjen er det av helt gale grunner: 29. mars ble Shaw skutt og drept utenfor en butikk i Kingston, 66 år gammel. Politiet har en teori om at drapet kan ha vært en hevnaksjon, siden hans sønn er under etterforskning for drap i et gjengoppgjør. To dager etter døde Fitzroy Simpson av naturlige årsaker, etter lengre tids sykdom. De to foreløpig siste av en lang rekke reggaehelter som har gått bort altfor tidlig.

Den aller største legenden av dem alle, Bob Marley døde av kreft i 1981. Da var det fem år siden han så vidt overlevde et attentat i sitt hjem og studio i 56 Hope Road i Kingston. Denne harde virkeligheten har gått spesielt ut over flere fra Bob Marleys omgangskrets.

[ Bob Marley: Sanger om frihet igjen ]

Carlton Barrett, trommeslager i The Upsetters og senere i The Wailers-bandet, ble skutt og drept av konas ekskjæreste i 1987, 36 år gammel. Senere i 1987 ble Peter Tosh, en annen av de opprinnelige Wailers, skutt og drept i sitt hjem. Han hadde nettopp kommet hjem fra en godt betalt europaturné, og det antas at drapet var et ransforsøk. Ti dager etter kom albumet «No Nuclear War», som ble belønnet med Grammprisen for beste reggaealbum. Junior Braithwaite var også en av de opprinnelige Wailers i noen år fra starten i 1963. Han ble skutt og drept i 1999, 49 år gammel, sammen med en av sine musikere, Lawrence Scott.

Alle disse tragiske hendelsene er imidlertid ikke en indikasjon på at reggaemusikere har et spesielt utsatt yrke. Jamaica er bare generelt et av verdens mest voldelige land. Vi som har vært opptatt av reggaemusikken blir til stadighet blitt minnet om dette. Jamaica har halvparten så mange innbyggere som Norge. I 2021 ble 29 personer drept her i landet. På Jamaica, 1.463. Dette gir landet den sjette verste mordraten i hele verden.

Det utfordrende livet i Kingstons fattige bydeler ble godt skildret av Bob Marley i en rekke sanger, som «Concrete Jungle», «Burning And Looting» og særlig i «Johnny Was» fra «Rastaman Vibration» – den seneste plata Marley hadde utgitt før attentatforsøket. Dette er bakgrunnen for romanen «A Brief History Of Seven Killings», som fikk Bookerprisen i 2015. Forfatteren Marlon James vokste selv opp på Jamaica i årene han forteller om. Her gir han et skremmende godt bilde av landets mørkeste stunder.

[ Jamaicas mørke hjerte: "A Brief History Of Seven Killings" av Marlon James ]

«A Brief History Of Seven Killings» er ekstremt voldelig. Tittelen kan være misvisende, for vi kommer fort ut av tellingen over hvor mange som må bøte med livet i løpet av handlingen. En fortelling som er så full av drap, vold, konflikter og dramatikk, helt opp til geopolitisk nivå, at det er rart den ikke er blitt en TV-serie for lengst. Disse tendensene kunne man ane allerede i filmen som tok reggaemusikken ut til et større publikum, «The Harder They Come» fra 1973, med Jimmy Cliff i hovedrollen. Cliff er 77 i dag, en av de heldige som har fått leve et fullt liv.

Flere sentrale skikkelser i reggaehistorien er derimot blitt borte altfor tidlig. Hugh Mundell, talentfull sanger, og stemmen bak «Africa Must Be Free By 1983», ble skutt og drept i 1983, 21 år gammel. Hans passasjer, sangeren Junior Reid overlevde. I 1983 ble Prince Far I skutt og drept, 39 år gammel, i en krangel om penger. Michael James Williams, som han egentlig het, var toasteren med stemme av torden, og den av de fremste dubprodusenene (hør gjerne serien «Cry Tuff Dub Encounter»). Den legendariske produsenten King Tubby ble skutt og drept i 1989, under uklare omstendigheter. Han var en av dem som fant opp dub-teknikken, og er udødeliggjort i klassikeren «King Tubby Meets The Rockers Uptown» med Augustus Pablo.

Ikke alle reggaeartistene som har vært involvert i drapssaker var ofre. En av landets største stjerner i den nyere dancehall-kategorien er Vybz Kartel, som soner en livstidsdom for et drap begått i 2014. Han gir ut et stort antall innspillinger fra fengselet.

I tillegg til denne sørgelige statistikken har frafallet i reggaekretser også vært høyt av mer naturlige årsaker, som ofte kan tilskrives livsstilssykdommer. De fleste store legendene fra gullalderen er borte: Den siste gjenlevende av The Wailers, Bunny Wailer, Toots Hibbert fra Toots & the Maytals, produsenten Lee Perry, Desmond Dekker, bassisten Robbie Shakespeare, Gregory Isaacs, toasterne I Roy og U Roy, Augustus Pablo, Keith Hudson, Dennis Brown, Prince Buster, lista bare fortsetter og fortsetter. Noen få av disse fikk et relativt langt og forhåpentligvis godt liv, men reggaemusikken har vært hardt rammet.

[ Bunny Wailer: En av reggaemusikkens beste legender er gått bort ]

La oss heller snakke litt om de gode minnene om The Mighty Diamonds, en av de store vokalgruppene som kom fram midt på 70-tallet. Plateselskapet Virgin så suksessen konkurrenten Island hadde med Bob Marley & the Wailers og flere andre, og ville bygge opp sin egen stall på Jamaica. The Mighty Diamonds var de første som fikk prøve seg, og ga ut albumet «Right Time» i 1976. Albumet var produsert av Joseph Hoo Kim i Channel One-studioet, med de nye rytmeyndlingene Sly Dunbar og Robbie Shakespeare på trommer og bass. En klassiker av ypperste sort, med sanger som «Go Seek Your Rights» og «Gnashing of Teeth». Sistnevnte ble veldig mye senere grunnlaget for mestermøtet mellom Peps Persson og Timuktu på «Dynamit». Spørsmålet i «Why Me Black Brother Why» kom fram i neste linje, «why this looting and shooting», og det hadde de altså god grunn til å undre seg over.

[ Peps Persson: Vad fan är høg standard ]

The Diamonds ble et tidlig offer for forsøk på å tilpasse reggaemusikken til et nytt publikum da de ble send til New Orleans for å lage albumet «Ice On Fire» med Allen Toussaint som produsent. Summen ble dessverre betraktelig mindre enn partene i seg selv, så det var betryggende å høre The Diamonds tilbake i Channel One i 1979, med «Deeper Roots». Et album som kom ut komplett med dub-LP.

Den mest kjente sangen til The Mighty Diamonds kom med «Pass The Kouchie» i 1981. En sang som handler om å sende rundt pipa med marihuana («kouchie»), helt utilslørt røykeromantikk, som selvfølgelig ikke kunne spilles på anstendige radiostasjoner. I hjemlandet deres gikk til og med statsministeren Edward Seaga ut mot sangen. Pipa fikk en annen lyd da den i 1982 ble spilt inn av det engelske familieforetaket Musical Youth som «Pass The Dutchie», som handlet om å dele på matskåla. Denne ble en massiv hit i Europa og USA, og spilte forhåpentligvis også inn noen kroner til opphavsmennene i The Mighty Diamonds. De fortsatte å lage nye plater og gjøre konserter langt inn i det nye århundret, og fortjener å bli husker for mer enn deres sørgelige skjebne.