Kultur

Enda en av reggaemusikkens beste legender er borte

Bunny Wailer var den siste gjenlevende av de opprinnelige The Wailers. Hans død er enda en påminnelse om alle de fine sangene de spilte inn i ti år før Bob Marley ble internasjonal superstjerne.

Neville «Bunny Wailer» Livingstone døde tirsdag, 73 år gammel. Det var en stund siden vi hadde hørt ham synge, men i reggaens gullalder på 70- og 80-tallet lagde han noen av de sterkeste reggaeplatene som fantes. Før dette igjen skapte han pophistorie hjemme på Jamaica.

Bunny Wailer og Bob Marley vokste opp som stebrødre og startet The Wailers sammen med Peter Tosh i 1963. Det er en egen opplevelse å se bildene av de opprinnelige The Wailers fra 60-tallet, i smarte svarte dresser, slips eller tversoversløyfe, og spisse sko («se på mine spisse sko», som The Aller Værste sang). Senere designert The Specials plateselskapet 2-Tones logo etter et gammelt bilde av The Wailers.

På Jamaica ga The Wailers ut over 50 singler på 60-tallet, som «Simmer Down», «One Love» og «Rude Boy». Flere av disse ble nyinnspilt på albumene som gjorde Marley til superstjerne utover på 70-tallet. Spesielt repertoaret fra begynnelsen av 70-tallet er blitt allment kjente sanger. Først «Concrete Jungle», «Lively Up Yourself» og «Trench Town Rock» som trioen ga ut på sin egen Tuff Gong-etikett i 1971.

Etterpå kom de legendariske opptakene gruppa gjorde med Lee «Scratch The Upsetter» Perry som produsent. Her er det første møtet med senere høyt elskede sanger som «Small Axe», «Keep On Moving» «Satisfy My Soul», «Rock My Boat» og «Kaya». På noen av utgavene av «Kaya» er kanalseparasjonen slik at man velge bort kompet, og høre The Wailers synge den a cappella i hele sin trestemte prakt. Med den opprinnelige trioens formidable harmonier, fenomenal bass og trommer fra brødrene Aston og Carlton Barrett og Lee Perrys sparsommelige produksjon ble de omtalte sangene aldri bedre i sine mer kjente senere versjoner. Lydkvaliteten tilfredsstiller nok ikke dagens hi-fi-normer, men det som lå i de gamle platerillene kompenserer for dette, og mer til. Dette er klassiske innspillinger som i all sin sparsommelighet har tålt tidens tann veldig godt.

Originalalbumene med disse sangene het «Soul Rebels» og «Soul Revolution», men på strømmetjenestene finnes innspillingene lettest på forskjellige samlealbum, som for eksempel «The Best Of The Upsetter Years». Det er forståelig at produsenten blir trukket fram i denne tittelen. Vi trodde lenge at «Small Axe», den lille øksa som hogger ned en stor tre, handler om de undertryktes kamp mot overmakten. Vi har senere lært at Lee Perry gjennom The Wailers med denne sangen gikk til angrep på de tre ledende platestudioene på Jamaica, Federal, Dynamic og Studio 1. Han lagde også tidlige dubversjoner av noen av sangene, men foreløpig uten sine beste krumspring bak miksepulten. Hør også gjerne toasteren U-Roys vri på «Small Axe». Og følg for all del med når det britiske TV-serien «Small Axe» kommer på NRK neste uke. Selv om denne ikke handler om The Wailers er temaet rundt jamaicansk innvandring til Storbritannia sterkt beslektet.

The Wailers hadde vært med på hele utviklingen fra skamusikk via rock steady til reggae da de fikk en større kontrakt med plateselskapet Island i 1972. De ble lansert internasjonalt med albumene «Catch A Fire» og «Burnin’». Etter å ha holdt sammen i ti år begynte uoverensstemmelsene typisk nok sammen med berømmelsen. Island ville de markere Marley som frontfigur i trioen, og var samtidig skeptisk til å gi ut et soloalbum som Tosh hadde planlagt. Også Bunny Wailer hadde planer på egen hånd. Disse to valgte å gå sine egne veier. The Wailers ble heretter navnet på musikerne til Bob Marley, hovedsakelig rekruttert fra Lee Perrys studioband The Upsetters.

Mens Bob Marley og Peter Tosh fulgte rockens spilleregler og ble verdensstjerner nektet Bunny Wailer å reise fra Jamaica i det hele tatt. Han var også mer fundamentalistisk i sin praktisering av rastafari som religion, og var skeptisk til å oppsøke underholdningslivet i Babylon. I 14 år holdt han seg hjemme og lagde den ene glimrende plata etter den andre. Tilsynelatende helt uinteressert i å vise seg fram for et større publikum.

«Blackheart Man» (1976) og «Protest» (1977) hører til blant de store albumene fra gullalderen for roots reggae på 70-tallet. Det førstnevnte understreker at det ikke var sterke personlige motsetninger som førte til bruddet med The Wailers. Nå var det Marley og Tosh som koret for ham, og instrumentalkompet var av det nye Wailers-bandet. «Protest» har et tidsriktig omslag med avisoverskrifter knyttet til uroen i Afrika på denne tida, med Ugandas Idi Amin og Joshua Nkomo i det daværende Rhodesia på henholdsvis vondt og godt. Nyinnspillingen av «Get Up Stand Up» på «Protest» var helt på sin plass.

I 1980 oppsøkte han fortida med «Bunny Wailer Sings The Wailers», nå med Sly Dunbar og Robbie Shakespeare i ryggen på trommer og bass. Et av de beste albumene som kom dette året, som det skal sies var et veldig godt år for gode album. Her finner vi en av mine alle tiders favorittlåter fra reggaemusikken. «Rule This Land» het opprinnelig «Jailhouse», en sterk og overbevist hyllest til Jamaicas såkalte «rude boys», ungdommer som levde livet litt på utsiden av loven, med upåklagelig stil i klesveien og svært god musikksmak.

Han stoppet ikke der. «Bunny Wailer peker seg ut som DEN STORE for tida», skrev jeg i Nye Takter da han kom med «Rock’n’Groove» i 1982. Et høydepunkt her er oppdateringen av “Another Dance” som har spilte inn med The Wailers i ungdomstida, men egentlig er en sang av Curtis Mayfield og The Impressions. Amerikanske vokalgrupper var store forbilder for sangerne fra Jamaica. Like heldig var ikke Bunny Wailers discoutspill på «Hook, Line And Sinker» i 1984. Han mistet litt av fremdriften etterpå, men kom tilbake i fin stil med «Liberation» i 1989.

Senere vant han tre Grammy-priser for platene sine, og begynte å vise seg fram på konsertscenene rundt i verden. I 1996 kom han omsider til Oslo og gjorde en fin konsert på Rockefeller.

Bunny Wailer ble 73 år. I likhet med U-Roy som gikk bort for to uker siden var han en av reggaeartistene som opplevde å bli relativt gammel. Bob Marley døde av kreft i 1982, 36 år gammel. Peter Tosh ble myrdet i 1987, 42 år gammel. Reggaemusikkens historie har mange triste skjebner, men er samtidig full av gode minner om mange av de beste sangene som finnes.


Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen