Tragikomisk trekantdrama

---

5

«Eks»

av Marius von Mayenburg, oversatt av Astrid Sverresdotter Dybvik

Regi: Peer Perez Øyan

Visuelt ansvarlig: Katja Ebbel Fredriksen

På rollelisten: Kirsti Stubø, Gard Skagestad og Ingeborg Sundrehagen Raustøl

Scene 3, Det Norske Teatret

---

De er et par fra den øvre middelklassen; hun er lege, han er arkitekt. Stuen deres er innredet i delikate rustrøde, mosegrønne og offwhite toner, sofaen er garantert dyr, lampen av hjortehorn sikkert enda dyrere, og den grå porselenshunden som sitter i et hjørne og bivåner alt som skjer i stuen, kostet nok aller mest. Men denne sosiale og økonomiske vellykketheten er rammen om en stor pott med ulykke; ekteskapet mellom Sibylle (Kirsti Stubø) og Daniel (Gard Skagestad). Og det blir ikke bedre når Daniels ekskjæreste Franziska (Ingeborg S. Raustøl) en sen kveld ringer på døren og trenger et sted å sove.

Marius von Mayenburgs teatertekst «Eks» er et stykke som skriver seg inn i en ganske solid tradisjon av dramatiske fortellinger om haltende relasjoner og tredjepersoner som tilfeldigvis kommer forbi og rører noen ekstra runder rundt i det ekteskapelige trøbbelet. Strindbergs «Dødsdansen» og Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf» kan være noen av inspirasjonskildene til denne scenefortellingen, som på mange måter er både forutsigbar og klassisk i form og innhold.

[ NRK utsetter pornoserie på grunn av krigen i Ukraina ]

Men den inneholder også et refleksjonsmessig, nærmest teoretisk, element som er interessant. I Peer Perez Øyans regi har «Eks» blitt en velspilt og til tider kjempemorsom forestilling på Det Norske Teatret, der skuespillerne får folde seg ut på aller beste vis. Særlig Kirsti Stubø er ubetalelig i forestillingens avsluttende del når hun kroner hele den ekteskapelige tragedien med en glitrende monolog om klassemotsetninger og kjærlighet, iført undertøy, kimono og noen heller smakløse og upraktiske sko. (Merk at høy utdannelse og penger er ikke nødvendigvis det samme som god smak.)

[ Filmen fra skyttergravene i Ukraina er laget før Russlands invasjon, et dokument om stillheten før stormen (+) ]

Det er heldigvis ikke hverdagskost at folk får eksen på døren nattestid, men skjer det, er det kanskje ikke så rart om det som allerede skurrer i et ekteskap, tar litt ekstra fyr. Vi skjønner tidlig i dette stykket at forholdet mellom Sibylle og Daniel er preget av en maktkonkurranse, men også av sårhet og avvisning, og Franziskas inntreden i situasjonen gjør at vi i publikum kan forstå mer av hva det er som kan ha gått galt.

[ Klam stemning rundt bordet? Mer av det her  ]

Allikevel er det noe statisk over temperaturen i spillet, og man får egentlig ikke inntrykk av at situasjonen er dramatisk endret mellom ekteparet når stykket er over. Om åpningen hadde vært gjort mer subtil og tvetydig, ville det bidratt til mer spenning i fortellingen. Når vi aldri er i tvil om hvor vi har karakterene, skapes en unødig flathet i et drama som har rom for utallige tolkninger og undertekster.

Men dette er egentlig bare detaljer. For humoren fikser de tre skuespillerne på scenen fra første øyeblikk, og stykket rommer også mange interessante refleksjoner og spørsmål. Den nevnte klasseproblematikken er et åpenbart tema, og det samme er dette med kjærlighetsrelasjoner som en del av vår egenutvikling og selvrealisering. En veldig typisk 2000-talls fremstilling av kjærligheten, må man kunne si, og den personlige utviklingen stilles også stadig opp mot det Daniel kaller «den fatale planen»; den evige reproduksjonen av ulykkelige familier som samfunnet presser folk inn i. For hvor stor del av et forhold er vårt eget valg, og hvor stor del av det handler om å oppfylle samfunnets forventninger? Er det vi selv eller samfunnet vi er en del av som gjør at vi velger å være sammen med én person fremfor en annen?

[ Fem år gammel ble hun skadet i skibakken. Først seks år senere fikk hun hjelp til å leve med smertene (+) ]

Man skulle kanskje tro at dramatikkens oppgjør med ekteskapet som institusjon var ferdig med Ibsen, men Marius von Mayenburg har valgt å gå en runde til med det. Og det er kanskje ikke så dumt, siden vi tross alt lever i en verden der kjærlighetsforhold betraktes som en del av det å lykkes i livet, og der kjærlighet og ønsket om sosial status iblant tvinnes sammen slik at man ikke helt kan se hva som er hva.

Alle i dette teaterstykket vil bli sett og elsket, men ingen oppnår det de ønsker og ingen av karakterene er egentlig vinnere i von Mayenburgs stykke. Det er på et vis trist, men samtidig er det heller ingenting vi ler så godt av som en skikkelig morsom tragedie. Og akkurat det er «Eks».

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]