«Full dekning»: Klam stemning rundt middagsbordet er garantert

---

4

FILM

«Full dekning»

Regi: Arild Andresen

Norge, 2022

---

Film-gjettelek! Hva har blant annet kinesiske «Kill Mobile» (2018), indiske «Loudspeaker» (2018), tyrkiske «Stranger in My Pocket» (2018), koreanske «Intimate Strangers» (2018), ungarske «BUEK» (2018), armenske «Unknown Subscriber» (2019), vietnamesiske «Blood Moon Party» (2020) og nå norske «Full dekning» til felles? Riktig svar: alle forteller akkurat den samme historien. For «Full dekning» er en nyinnspilling av den italienske dramakomedien «Perfetti sconosciuti» (2016), en publikumssuksess som i løpet av de siste seks årene har blitt nyinnspilt over tjue ganger. En stor seier for regissør/manusforfatter Paolo Genovese, som forhåpentligvis har kjøpt seg et fint sommerhus eller en lystbåt for royalty-inntektene.

«Full dekning» er den hittil siste i rekken (opptakene av en islandsk variant er i full gang), bearbeidet til norske forhold av manusforfatter Lars Gudmestad og stødig regissert av Arild Andresen («Hjertestart», «Kompani Orheim»). Så filmen følger omtrent samme fremgangsmåte som den norske floppen «Swingers» (2019), som opprinnelig var en latvisk sexkomedie før den ble nyinnspilt og lokalisert i et halvt dusin land. I det tilfellet hadde vi imidlertid ikke sett den latviske originalen på kino her hjemme. «Full dekning» er på alle måter et bedre håndverk, relativt som det måtte være, men lider av et stort handikapp: Den italienske originalversjonen ble vist på norske kinoer i 2016 under tittelen «Perfekte fremmede». Filmen fikk publikumsprisen under Haugesund-festivalen, og gode greier. En fransk variant ble dessuten sluppet på Netflix i 2019 (med tittelen «Nothing to Hide»), så dette er en historie som burde være velkjent for mange. Nylig ble også en teaterversjon spilt i Oslo.

[ Dette er best på teaterscenene i Oslo akkurat nå (+) ]

Den norske utgaven forteller uansett denne historien på en solid måte, la gå at jeg personlig ikke var så skrekkelig imponert av «Perfekte fremmede» i utgangspunktet. Under en sjelden måneformørkelse inviterer ekteparet Truls (Nicolai Cleve Broch) og Heidi (Ellen Birgitte Winther) den faste vennegjengen til en bedre middag i deres arkitektdesignede enebolig på Hamar. På menyen står selvskutte ryper i kantarellsaus, med pikante hemmeligheter i sur saus til dessert. Det godt etablerte ekteparet Tor Anders (Torbjørn Harr) og Ingvild (Agnes Kittelsen) tropper først opp, og det er åpenbart at futten for lengst har gått ut av ekteskapet deres. Ingvil selvmedisinerer med smugdrikking av pappvin rett fra kjøleskapet, mens Tor Anders er unnvikende og mer interessert i mobilen sin. Også på plass er budbilsjåføren Jørgen (Kyrre Hellum) og hans ni år yngre kjæreste Mina (Sara Khorami), som fremdeles er i den tidlige, uskyldige fasen av forholdet der alt føles bra – mens Mina håper på å bli gravid.

[ Eventyret om Prinsesse Diana fortalt som gotisk mareritt ]

Sistemann er Vegard (Jan Gunnar Røise), som til alles skuffelse tropper opp uten sin nye kjæreste. En felles bekjent står midt oppe i en skilsmisse fordi kona oppdaget en tekstmelding fra hans yngre elskerinne, og i løpet av forretten foreslår Heidi at de alle legger mobilene på bordet. En «morsom lek» der enhver tekstmelding og samtale skal deles i fellesskap for å bevise at ingen har noe å skjule. Muligens et selvdestruktivt forsøk på å puste liv i et døende ekteskap, og lufte ut sine egne frustrasjoner. Det sier seg selv at dette er en skikkelig dritt ide, som i løpet av kvelden snur livene til alle sammen på hodet – mens pikante hemmeligheter om utroskap, nettflørting, nakenbilder, familiekonflikter, bedrag og seksuelle legninger avsløres. Klam stemning rundt middagsbordet er garantert.

Er man en kritisk surpomp kan man kanskje avskrive «Full dekning» som et tegn på idetørken som preger norsk film, og den prekære mangelen på gode originalmanus. Men det er allikevel lett å skjønne hvorfor dette konseptet har skapt en strøm av nyinnspillinger: «Perfekte fremmede» har et allmenngyldig, dialogdrevet og veldig budsjettvennlig konsept, som fungerer verden rundt. Et filmet teaterstykke som utspiller seg i en leilighet, og tilbyr skuespillerne saftige roller å bite i. Dessuten et veldig smittevernvennlig opplegg, som kan spilles inn helt avsondret fra pandemiverden utenfor. Det kunne være interessant (og sikkert skikkelig utmattende) å se alle de forskjellige nyinnspillingene av «Perfekte fremmede» på rekke og rad, for å finne ut hvor mye de skiller seg fra hverandre, og hvor mange forskjellige måter det er mulig å fortelle den samme historien. «Full dekning» fikser uansett det norske særpreget, og bærer seg bra på et ensemble av dyktige skuespillere som puster liv i dette velkjente materialet.

[ «Drive My Car» er full av gripende øyeblikk ]

Plottet følger originalen høvelig trofast og ender opp på samme sted, men dialogen er betydelig bearbeidet – og replikkene sklir mer naturlig og uanstrengt enn vi ofte er vant til i norsk film. Jeg vil faktisk påstå at «Full dekning» fungerer minst like bra som den italienske originalversjonen, selv om dette ville ha fungert minst like bra på en teaterscene som på kino. Har du ikke sett noen andre variantene av denne historien fortjener «Full dekning» en varsom anbefaling, selv om man skulle ønske at ressursene ikke ble brukt til å resirkulere historier som er fortalt på film tjue ganger tidligere.

Ordinær kinopremiere 25. februar.