Han dedikerte livet til én strek

Alle elsket Jan Groth. Han var et sjenerøst og inkluderende menneske som så sine medmennesker. Var du så heldig at du fikk kontakt med ham, hadde du hans fulle oppmerksomhet. Akkurat det kunne være en utfordring, for på de siste årenes utstillingsåpninger i hjemlandet var han så omsvermet at folk måtte stå som sild i tønne, spesielt i hans faste galleri i Oslo, Galleri Riis.

Slik har det ikke alltid vært. Groths karakteristiske strek ble anerkjent og berømmet med utstillinger i kunstverdenens mest prestisjetunge gallerier og museer. Her hjemme hadde vi lenge vanskelig for å forstå betydningen av å «bare tegne en strek». Selv godt inn i det nye årtusenet var det en populær øvelse å stille morsomme spørsmål til den feterte kunstneren.

Jan Groth ble født 13. november 1938 i Stavanger. Allerede som fireåring visste «alle» at han måtte bli kunstner. Han debuterte som maler i 1958, på Charlottenborg i København. Men gjennombruddet kom som tekstilkunstner, etter at han hadde reist til Amsterdam for å utdanne seg i faget. Der traff han Ida Benedikte Herlufsdatter Hansen (1933–2015). De to var så samstemte i forståelsen av hvordan de sorte gobelengene skulle lages, at det nærmest må kunne kalles en symbiose. Jan vevde han også, men det er Benedikte Groth vi kan takke for at Jan har etterlatt seg 101 (eller 102) tepper. I dag omsettes de for millionbeløp. Det viktigste er sceneteppet han laget til Det norske teatret, til åpningen av nybygget i Oslo i 1985. Det er ren magi når lyset senkes og den hvite streken skinner i teatersalens mørke.

[ Henie Onstads aids-utstilling: En påminnelse om at frykt er en fundamental følelse (+) ]

Det var også gobelengene som ga ham det store gjennombruddet. I 1971 inntok han Kunstindustrimuseet i København, og dit kom galleristen Betty Parsons (1900–1982). Hun var en legende i New Yorks kunstliv, og hadde spilt en avgjørende rolle i gjennombruddet for den abstrakte ekspresjonismen på 1940- og 50-tallet. Hun var gallerist for de modernistiske pionerene Barnett Newman, Jackson Pollock og Mark Rothko. De ble etterfulgt av Jasper Johns, Agnes Martin og Robert Rauschenberg. Tidlig på 1970-tallet ga hun plass til en ny generasjon kunstnere. Jan Groth debuterte hos henne i 1972. Utstillingen med 16 tegninger og syv tepper ble en stor suksess, og den ble sendt på turné i USA. Grunnlaget for berømmelsen var lagt.

Jan Groth bosatte seg i «the big apple», der han ble en gentlemannaktig vert for utallige gjestende nordmenn. Det finnes mange historier om hjertelige møter og en talestrøm som varte til langt på natt. I 1982 ble han professor ved New York School of Visual Arts, der han underviste i tolv år. Det er verdt å merke seg at undervisningen ikke resulterte i flere «Grother». Som lærer var han først og fremst lyttende. I 1994 flyttet han hjem til Norge og Oslo. Gjennom årene i utlendighet hadde gården i Dagali vært hans holdepunkt, og nå ble den et fristed der han kunne dyrke den «lyriske, ubotelige ensomheten» – som han uttrykte det i NRK TVs «Ikon»-portrett i 2015. I Dagali mener de, for øvrig, at han «tegnet stråene på vollen».

[ Nasjonalmuseet tar internasjonal sats (+) ]

Høydepunktet i karrieren kom med den store separatutstillingen ved Guggenheim-museet i New York i 1986. Han fylte hele rotunden i den ikoniske, spiralformede bygningen. Tallet på hans suksessfulle utstillinger i internasjonale prestisjemuseer er så høyt, at han på den norske kunstscenen antagelig bare blir slått av Edvard Munch. De to er de eneste nordmennene som har hatt separatutstilling på Guggenheim.

I 2017 ble Jan Groth endelig invitert som Festspillutstiller i Bergen Kunsthall, den mest prestisjetunge separatutstillingen du kan få i Norge. Det føltes som det var på overtid, og det sier sitt om hvor sent anerkjennelsen kom til ham på hjemmebane. Men han hadde separatutstilling på Museet for samtidskunst i Oslo 2001, og i 2002 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Allerede på slutten av 1960-tallet ble Jan Groth sammen med den danske museumsmannen Steingrim Laursen (1931–2007). Sammen donerte de sin kunstsamling til Stavanger Kunstmuseum, i to omganger.

Jan Groth var ingen minimalist. Tvert imot, han anså seg selv for å være ekspresjonist. Han uttalte at han ikke eksperimenterer, men han «utdyper, rendyrker, konsentrerer og komprimerer». Men hva var det som gjorde at jeg var, og er, så fascinert av disse strekene? Jeg funderte på det da jeg anmeldte Festspillutstillingen i 2017. Jeg hadde ikke et enkelt svar, men jeg skrev at «(…) jeg har skjønt at det må være en blanding av en kunstnerisk dristighet og komprimering. Det å sette en strek på et hvitt ark er en avgjørende handling. Når du først har begynt er det ingen vei tilbake. Den første streken definerer et rom selv om den er et individ som står alene. Jan Groth gir streken liv. Ved å variere tempo, trykk og intensitet gir han den et forløp. Den blir levende selv om den er statisk.» Så enkelt kan det sies.