Kunst

Nasjonalmuseet tar internasjonal sats

Fredag slapp Nasjonalmuseet sitt utstillingsprogram for de neste årene. Har de noe å stille opp med i møtet med et Munchmuseum på steroider?

Kunstpublikummet kan glede seg. Når det nye Nasjonalmuseet åpner 11. juni, vil tilbudet til Oslos og landets kunst-, arkitektur- og designinteresserte publikum bli betydelig utvidet. Oslo vil faktisk bli en av de mest attraktive kunstbyene i Europa, nesten på nivå med London, Paris og Berlin.

Samlingsutstillingen, som fordeler seg på 87 rom, er imponerende nok. Og den tre måneder lange og svært omdiskuterte åpningsutstillingen i Lyshallen, «Jeg kaller det kunst», retter søkelyset mot norsk samtidskunst. Men utstillingsprogrammet for det første året er så internasjonalt ambisiøst at det er grunn til å lure på om Nasjonalmuseet husker at de er et nasjonalt museum?

Bortsett fra en grafikkutstilling med Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen glimrer norske kunstnere, kunsthåndverkere, designere og arkitekter med sitt fravær i det første halvårets utstillingsprogram. Først våren 2023 dukker den glemte kubisten Thorvald Hellesen opp. Omtrent samtidig viser arkitekturmuseet norsk og utenlandsk samtidsarkitektur. Men før det er programmet utelukkende utenlandsk.

Kittelsen

Museet starter med Fredriksen-familiens omstridte samling av internasjonale «hot shot»-kunstnere. Så følger åpningen av International Library of Fashion Research; den italienske 1700-tallskunstneren Piranesi er neste ut; et svensk arkitektkollektiv til Oslo Arkitekturtriennale; franske Laure Prouvost og britiske Grayson Perry skal i Lyshallen fra november; og amerikanske Carroll Dunham følger Werenskiold og Kittelsen i grafikksalen. Senere kommer Louise Bourgeoi, Fra Bruegel til Rubens, Frida Kahlo, «Gothic Modern» og Mark Rothko, der Nasjonalmuseet er den eneste institusjonen i Europa som får vise utstillingen fra National Gallery i Washington DC.

Først utover i 2023 og 2024 kommer utstillingene med nasjonalt perspektiv. Separatutstillinger med Anna-Eva Bergman, Harriet Backer, Else Hagen og arkitekten Wenche Selmer markerer nye, historiske perspektiv, mens samiske Britta Marakatt-Labba og A K Dolven blir de første samtidskunstnerne med separatutstillinger i Nasjonalmuseet, i henholdsvis 2024 og 2025.

I 2024 viser Nasjonalmuseet den første større utstillingen med den amerikanske kunstneren Mark Rothko (1903–1970) i Norden.

Når vi ser på listen over norske kunstnere er det påfallende at kvinneperspektivet løftes til nye høyder. Et skeivt perspektiv ivaretas ved at Nasjonalmuseet er blant initiativtagerne til Skeivt kulturår. Samarbeidsprosjektet «Skakke folkedrakter» høres veldig interessant ut. Og i 2025 følger de opp med «Skeiv islamsk kunst». Men hvor blir det av de norske mennene? Bortsett fra den store, kollektive mønstringen med åpningsutstillingen finnes det ikke en eneste norsk, nålevende mannlig kunstner i utstillingsprogrammet.

Oslos internasjonale tetposisjon skyldes at Nasjonalmuseet må stå opp mot skarp konkurranse fra sine lokale kolleger. Munchmuseet, Astrup Fearnley-museet og Henie Onstad kunstsenter utgjør en troika med ambisiøse utstillingsprogram som vil sørge for å holde Nasjonalmuseet på offensiven. Og rundt omkring i landet har Kode i Bergen og de regionale museene benyttet museumspausen i Oslo til å ruste opp og levere severdige utstillinger over en lav sko.

Direktør Karin Hindsbo presenterte store deler av de kommende årenes program. – Vi er stolte av å kunne presentere store utstillinger med Mark Rothko og Frida Kahlo for et norsk publikum, sier Hindsbo. Foto: Beate Oma Dahle / NTB

Nasjonalmuseet har ikke tenkt å ligge på latsiden. Budsjett for i år ligger på 631 millioner kroner (ned 250 millioner fra 2021). Selv om over halvparten går til husleie og vakthold, har Nasjonalmuseets cirka 300 ansatte muskler ingen av konkurrentene kan drømme om. Karin Hindsbo, museets danske direktør, og de drøyt 80 kunstfaglige ansatte har all grunn til å føle forventningspress.

Med dagens åpning av utstillingen «I villskapens øye» om symbolisme og surrealisme, viser Munchmuseet muskler. Den har veldig lite med Edvard Munch å gjøre, og normalt er dette en utstilling som ville sognet til Nasjonalmuseet. Men grunnet sine mange utstillinger internasjonalt, er Munchmuseet kommet i en posisjon der de kan lage slike utstillinger bare fordi de har lyst til det. Astrup Fearnley har også en sterk, internasjonal profil, og Henie Onstad skal blant annet vise en stor utstilling med ikoniske Niki de Saint Phalle.

Opp mot dette kommer Nasjonalmuseet trekkende med Fredriksen-familiens samling og en lang liste med internasjonale storheter. Det vil bli veldig bra. Men konkurrentene er like skjerpet, og samlet sett løfter dette Oslo opp på et nivå vi ikke har vært vant til å se oss på. Gratulerer!

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Nyeste fra Dagsavisen.no: