– Det er på tide å skrote tolvukersregelen

– Som samfunn har vi en del å gå på når det gjelder hvordan vi møter kvinner som spontanaborterer. Vi trenger større anerkjennelse av at for den det gjelder, så er det ofte en stor sorg, sier Stine Fuglaas Bonsaksen.

Hun debuterer som forfatter med boka «Habituell abort». Den handler om ei kvinne som ikke har problemer med å bli gravid, men som gang på gang mister fosteret. De gjentatte spontanabortene gjør det vanskelig å tenke på stort annet, og kvinna sliter med forholdet til sin egen kropp. Selv om hun har støttende ektemann, venner og familie, kjenner hun seg ensom. Tidvis ublide møter med helsevesenet hjelper ikke.

«Forventa svinn»

Boka er basert på Stine Fuglaas Bonsaksens egne erfaringer. Forfatteren er rask med å understreke at Norge har et av verdens beste helsevesener. Men legger ikke skjul på at det også kan bli bedre på en del punkter:

Det var ikke «forventa svinn». Det var et barn jeg mista.

—  Stine Fuglaas Bonsaksen

– Det man ofte blir møtt med om man spontantaborterer, er at en spontanabort liksom er «forventa svinn». Det stemmer at spontanabort er veldig vanlig – opp mot tjue prosent av påbegynte svangerskap ender slik, ofte før kvinna vet hun er gravid. Men for meg, og mange i min situasjon, var det ikke «forventa svinn». Det var et barn jeg mista, og ei framtid, sier Bonsaksen.

[ De kalte morfaren hans ond fordi han var nazist. Da Peter ville renvaske ham, støtte han kjapt på problemer (+) ]

Ensom sorg

Hun vil at vi skal snakke mer om spontantabort. Om sorgen ved å miste, og om hvordan det kan påvirke kvinnas forhold til menneskene rundt seg, og til egen kropp.

Hvorfor skal du bli gående helt alene med sorgen om du mister?

—  Stine Fuglaas Bonsaksen

– Hvorfor blir kvinner fortalt at vi ikke skal røpe en graviditet før det har gått tolv uker? Jeg hadde aldri reflektert rundt det før jeg ble gravid selv. Grunnen er jo at sjansen for å miste er mye mindre etter tolv uker. Da jeg forsto det, ble jeg så provosert! Hvorfor skal du bli gående helt alene med sorgen om du mister? Jeg forstår at noen kanskje ønsker og trenger å holde ting privat. Kvinna må selv få velge hvem hun deler både gode og dårlige nyheter med. Men for meg blir alt tyngre og vanskeligere av å bære det alene, sier Stine Fuglaas Bonsaksen.

[ Gud er en svart kvinne (+) ]

– Skrot «regel»

Så hun valgte annerledes.

Det er på tide å skrote tolvukersregelen.

—  Stine Fuglaas Bonsaksen

– Da jeg ble gravid, fortalte jeg familie og venner. Slik at om jeg mista – som jeg jo gjorde, mange ganger – så hadde jeg et støtteapparat rundt meg som visste hva jeg gikk gjennom. Jeg mener det er på tide å skrote tolvukersregelen. Vi må åpne det rommet. Jeg synes det er merkelig, nå som samfunnet er blitt så mye åpnere, at vi fortsatt henger igjen på dette punktet. Riktig nok er det ikke så lenge siden vi så vidt begynte å snakke om mensen, og vi er generelt dårlige til å snakke om kvinnehelse. Men likevel. Det er ingen grunn til at spontanabort skal være tabu, sier forfatteren.

[ De gir ut den første norske science fiction-antologien med bare kvinnelige redaktører. På tide (+) ]

Habituell abort

I «Habituell abort» forklarer hun mye av det hun ikke visste før hun selv opplevde det.

– En del av terapien for meg, var å sette meg ordentlig inn i medisinen, altså hva som faktisk skjedde i kroppen, og så skrive om det. Jeg tror mange som har prøvd å bli gravid uten å lykkes, kjenner seg igjen i hvor altoppslukende det blir. Det blir liksom alt livet handler om. Når man mister tidlig, slik jeg gjorde, kjenner man seg ofte enormt ensom i sorgen. Du er jo alene i kroppen din. Jeg er kjempeheldig, og har et utrolig godt nettverk med mann, familie og venner. Likevel føltes det voldsomt ensomt. «Habituell abort» er boka jeg ønska jeg hadde da jeg sto midt i det selv. Et slags bevis på at andre har opplevd det samme, og hatt det like vondt, sier Bonsaksen.

[ Har du fått med deg at Dagsavisen har en egen side med restaurantanmeldelser? Klikk her for deilige munnfuller ]

Missed abortion

Et særlig ondskapsfullt triks kroppen har på lager, og som Bonsaksen beskriver i «Habituell abort», er det som også på norsk kalles missed abortion. Da dør fosteret i livmoren, uten at kroppen støter det ut. Tvert om fortsetter kroppen med alle gravidsymptomer som før. Kvalme, ømme bryster, trøtthet – alt er på plass. Bare ikke fosterets hjerteslag.

– Det kom som et totalt sjokk på meg med missed abortion. Vi hadde betalt for å ta tidlig ultralyd, i uke elleve. Jeg hadde begynt å få mage, større pupper, alt var tilsynelatende helt normalt. Men fosteret var dødt, og hadde vært det lenge. Da følte jeg virkelig at kroppen hadde lurt meg. Svikta meg. Det var veldig hardt å håndtere. Jeg ante ikke at noe sånt var mulig, sier hun.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

«Hysterisk»

At den vanlige behandlingen for missed abortion ikke fungerte, gjorde situasjonen enda vondere.

– Jeg ble sendt hjem med tabletter. En såkalt medikamentell abort skal få kroppen til å kvitte seg med fosteret. Men det skjedde ikke hos meg. Jeg ringte sykehuset og sa at jeg ikke trodde tablettene hadde virka etter planen. Men sykehuset mente at «jo da, det har sikkert funka, de varierer hvor mye man blør ut». De fikk meg til å føle meg hysterisk som hadde ringt. Jeg gikk mange måneder og blødde før jeg torde å ringe igjen. Da ble jeg tatt på alvor, og fikk time for utskraping. Det hele ble en lang affære, forklarer forfatteren.

[ Vår, tralala, vår! I hvert fall i bokbransjen, med mye gøy å glede seg til i ukene som kommer (+) ]

Ukjent årsak

Hun har med vilje gitt boka en veldig konkret tittel. På legespråk betyr «Habituell abort» tre spontanaborter på rad, uten fødsel imellom. Habituell abort utløser krav om utgreiing og oppfølging fra helsevesenet. Selv om det ofte er vanskelig å finne en konkret grunn til abortene.

– I flertallet av tilfellene finner de ingenting. Heller ikke hos oss. Alle prøver så normale og fine ut. Vi fikk beskjed om å prøve en gang til. Det var mest sannsynlig bare uflaks, mente ekspertene. Men de sa også at om det forsøket ikke funka, så kunne vi få tilbud om prøverør. Så vi prøvde igjen, og mista igjen. Da fikk vi tilbud om IVF, forklarer Bonsaksen.

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]

Håp

I hennes tilfelle gikk det godt til slutt. IVF fungerte, og i mars 2021 fødte hun en sønn. «Habituell abort» ender mer åpent. Med et håp, men uten garanti for at jeg-personen vil ha like mye hell med seg som forfatteren.

– Når man går gjennom spontanabort, får man alltid høre historier der det går bra til slutt. Alle kjenner noen som mista så og så mange ganger, men som nå er foreldre. Men slike historier gir ikke nødvendigvis trøst. Det er veldig skummelt å være gravid når man har mista flere ganger. Så poenget med boka mi er ikke hvordan de ender. I stedet vil jeg at «Habituell abort» skal vise fram sorgen, og hvordan det er å stå midt oppi den. At man ikke er alene, sier Stine Fuglaas Bonsaksen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen