Bøker

Hennes pedofile «elsker» skrev bøker om henne. Nå har Vanessa fått hevn

Pedofili må anerkjennes som en seksuell preferanse på linje med homofili, mente den franske åndseliten. Vanessa Springoras historie om overgrepene en forfatter utsatte henne for da hun var tenåring, sendte sjokkbølger gjennom Frankrike.

Vanessa Springora. Forfatter av Samtykket.

– Jeg hadde ikke makt. Jeg var tretten år og søkte en farsfigur, sier Vanessa Springora til Dagsavisen.

Den franske forfatteren er i Norge for å snakke om sin selvbiografiske roman «Samtykket», som skaket Frankrike med sin skildring av pedofili.

Vi må slutte å late som det er makt jenter har, når voksne menn tillater seg å gi etter for egne lyster.

—  Vanessa Springora

Muse uten makt

I boka forteller Springora om hvordan hun som trettenåring ble en nær femti år gammel forfatters «elskerinne».

– Han var berømt og beundret, og visste å spille på de rette strengene overfor usikre barn som meg. All makta lå hos ham. Og han misbrukte den, med den intellektuelle eliten i ryggen. Behendig lurte han unge og uerfarne meg til å tro at jeg hadde makt over ham. At jeg var hans muse, noe han var avhengig av for å skape Stor Litteratur. Men egentlig kledde han meg naken og sårbar, konkret og overført. Vi må slutte å late som det er makt jenter har, når voksne menn tillater seg å gi etter for egne lyster. Menn som ham begår overgrep. Det er de som handler, ikke de mektige ungjentene som liksom lokker, sier Springora.

Litterært misbruk

«Forholdet» mellom den usikre tenåringen Vanessa og den feirede middelaldrende forfatteren hun i boka kaller «G.» var ikke «bare» seksuelt.

Gabriel Matzneff, i «Samtykket» bare omtalt som «G.»

Overgrepene skjedde også litterært. Forfatteren «G.», som egentlig heter Gabriel Matzneff, skrev nemlig om erobringen sin, altså Vanessa, i flere av bøkene sine. Han skrev også andre bøker om seksuelle overgrep mot gutter og jenter helt ned i åtteårsalderen. Disse gjennomførte han på reiser i utlandet.

Det er dette som gjør «Samtykket» virkelig rystende: Den viser hvordan den intellektuelle eliten ikke bare visste om overgrepene, men til og med anerkjente dem som eksempler på «fri seksuell utfoldelse».

– Matzneff stengte meg inne i et dobbelt misbruk. Det seksuelle og det litterære. Han lukket meg inne i bøkene, mens folk rundt ham heiet. De slukte hans versjon av historien rått. Derfor ble det viktig for meg å svare med samme mynt. Jeg ville bruke litteraturen, og grepene man har i litteraturen, for å gjøre historien så tydelig og sterk jeg kunne. Jeg visste at det er et språk Matzneff og folk rundt ham ville forstå, sier Springora.

Tidsånden

«Samtykket» slo ned som en bombe i den franske offentligheten da den kom i januar 2020.

– Egentlig forventet jeg at boka skulle møtes med en slags beklemt taushet. Så jeg er faktisk veldig overraska over hvilket gjennomslag den har hatt. Det jeg skriver om, skjedde for over tretti år siden. Matzneff er godt over åtti år nå, og ikke lenger på moten som forfatter. Men gjennomslaget viser helt tydelig at jeg traff tidsånden. Samtalen om samtykke føyde seg inn i #metoo-diskusjonen. En epoke er over, sier Springora.

Flere kvinner

Hun har åpenbart vært med på å avslutte epoken selv. Som følge av «Samtykket», pluss andre bøker der andre forfattere har skildret pedofili og incest og seksuelle overgrep, har den seksuelle lavalderen i Frankrike nå blitt satt til femten år. Samtidig har #metoo omsider nådd Frankrike.

Det har skjedd det vi kan kalle en slags positiv form for feminisering av samfunnet, også i Frankrike. Forlagsverdenen og media er to tydelige eksempler. Det har alltid vært mange kvinner i forlagene. Men nå er de også ledere, toneangivende og mektige på en helt annen måte. Det samme gjelder i media. Før var det kun menn på toppen, blant eierne og redaksjonssjefene. Nå er det flere kvinner der. Jeg tror det gjør noe med debattklimaet, og med hvilke historier som blir fortalt. En mor ville kanskje reagert på bøkene Matzneff skrev. I stedet ble han heiet fram av gutteklubben rundt seg, sier Springora.

Anmeldt

I kjølvannet av «Samtykket» ble Gabriel Matzneff ble anmeldt for overgrepene mot Vanessa Springora og flere andre. Rettssaken mot ham ble henlagt på grunn av bevisets stilling. Men i offentlighetens øyne ble han funnet skyldig, og nyter på ingen måte anseelsen han en gang gjorde. Han har dessuten mistet statsstipendet han tidligere mottok, og bøkene hans er trukket fra markedet.

Det har en åpenbar kostnad, dette at «hele verden» nå vet hva jeg har opplevd.

—  Vanessa Springora

– Jeg har ikke egentlig noen spesielt stor tro på det terapeutiske i litteraturen. Jeg skrev ikke «Samtykket» for å redde meg selv. Jeg skrev den da jeg var sterk nok til allerede å ha reddet meg. Men det at så mange identifiserte seg med innholdet, og følte seg sett, har faktisk vært nyttig også for meg. Jeg er egentlig en ganske introvert, diskret person. Det enorme mediekjøret rundt boka, hjemme og internasjonalt, har vært voldsomt. Det har en åpenbar kostnad, dette at «hele verden» nå vet hva jeg har opplevd. At så mange kjenner mine traumer. Men det har vært verdt det, sier Springora.

Åndsaristokrati

For lesere utenfor den franske intellektuelle bobla, er det likevel sjokkerende at overgrepene kunne skje. Gabriel Matzneff skrev jo om dem! I flere bøker!

I «Samtykket» bruker Vanessa Springora god plass på å forklare hvordan den franske intellektuelle eliten, inkludert antatte åndsbautaer som Simone de Beauvoir, Jean-Paul Sartre og Roland Barthes, argumenterte for at seksualiteten først og fremst måtte være fri. Barnet samtykker jo, mente åndseliten.

– Jeg ser at en del lesere i utlandet tror at hele det franske samfunnet på 1980-tallet støttet opp om pedofili. Slik var det ikke. Det var en ganske liten, men svært mektig, intellektuell klikk av den såkalte åndseliten som forsvarte pedofile. De mente at pedofili var en akseptabel seksuell legning, omtrent som homofili. At en forfatter tok seg en elsker på tretten-fjorten år, var liksom bare kult, très chic, sier Springora, og sier seg enig i at denne lille klikken kan sammenlignes med et slags aristokrati, med andre regler for seg enn for bermen.

Utagerende tenåring

Men kan en tretten-fjortenåring samtykke til sex med en tre-fire ganger så gammel mann? Som tittelen røper, er det det virkelig store spørsmålet Vanessa Springora stiller i den selvbiografiske romanen. Svaret hun kommer fram til, er et rungende NEI.

Vanessa Springora. Forfatter av Samtykket.

Jeg var et barn som ønsket beskyttelse. At noen skulle se meg.

—  Vanessa Springora

– Jeg gjør ingen forsøk på skjule at jeg som trettenåring var tiltrukket av Gabriel Matzneff. Jeg var forelska, og villig til å gjøre mye for å være med mannen jeg – og alle rundt meg – idoliserte. Unge mennesker gjør jo sånt. De utsetter seg for risiko. Seksuelt, ved bruk av rusmidler, eller annen utagering – uten oversikt over konsekvensene. Jeg var et barn som ønsket beskyttelse. At noen skulle se meg. En farsfigur. Matzneff så lengselen min, og spilte på den. Ansvaret ligger alltid hos den voksne, ikke hos barnet eller ungdommen, sier Vanessa Springora, forfatteren av «Samtykket».


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---


---