California-drømmer

---

5

FILM

«Licorice Pizza»

Regi: Paul Thomas Anderson

USA/Ca. 2021

---

Paul Thomas Anderson samler familie og gode venner for et nostalgisk tilbakeblikk på oppveksten i solfylte San Fernando Valley på starten av syttitallet. La gå at Anderson selv bare var tre år gammel på den tiden «Licorice Pizza» utspiller seg, så han har basert store deler av filmen på opplevelsene til kompisen Gary Goetzman. En barneskuespiller, entreprenør og senere suksessfull Hollywood-produsent, som er et oppkomme av fargerike anekdoter. De sprøeste og mest eksentriske episodene her er tatt rett fra tenårene til Goetzman, mens miljøet og persongalleriet er basert på Andersons egen fortid. Han vokste opp som «showbiz-brat» i utkanten av Hollywood, der faren Ernie var en stemmelegger og TV-personlighet mest kjent som skrekkfilm-verten Ghoulardi. «Licorice Pizza» (som sanket Oscar-nominasjoner for beste manus, regi og film) er pakket inn i en platonisk kjærlighetshistorie som introduserer to oppsiktsvekkende skuespillertalenter: debutantene Alana Haim og Cooper Hoffman. Sistnevnte er sønnen til Philip Seymour Hoffman, som fram til sin død i 2014 var en nær venn og gjenganger i Andersons filmer.

[ «Full dekning»: Klam stemning rundt middagsbordet er garantert (+) ]

Førstnevnte er vokalist i bandet Haim, som Anderson kjenner godt og har regissert flere av musikkvideoene til. Det er kanskje lettvint å påstå at «Licorice Pizza» er Paul Thomas Andersons motsvarighet til Tarantinos «Once Upon a Time … in Hollywood», men begge er tilbakelente, særegne og dypt personlige «hang out»-filmer som utforsker regissørenes fortid mens fiksjon og fakta drømmende sklir inn i hverandre. Begge er dessuten en sann fornøyelse fra begynnelse til slutt, og gjenskaper både tidsperioden, California-atmosfæren og miljøet så overbevisende at man får lyst til å flytte rett inn i dem og bli boende der.

Året er 1973, og så fort femtenåringen Gary (Cooper Hoffman) får øye på den ti år eldre fotografassistenten Alana (Alana Haim) er løpet kjørt. Han er en selvsikker, målbevisst barneskuespiller med god økonomi og mange jern i den metaforiske ilden. Hun er retningsløs, konstant frustrert og har absolutt ingen fremtidsplaner, mens hun motvillig bor hjemme hos foreldrene og to eldre søstre (alle spilt av Alana Haims egen familie). Gary er umiddelbart overbevist om at Alana er kvinnen han en dag kommer til å gifte seg med, mens hun er veldig klar over at han er alt for ung og umoden til å tas seriøs. Men Alana er samtidig litt smigret og sjarmert. De begynner uansett å henge stadig mer sammen. To sære raringer i en gal verden, som blir dratt mot hverandre, fra hverandre og tilbake igjen. Kjemien mellom dem er alltid litt i utakt, preget av sjalusianfall, toskete oppførsel og keitete misforståelser.

[ «Benedetta»: Tro, tvil og tredildoer ]

De befinner seg på to helt forskjellige steder i livet, men nærheten som bygger seg opp mellom dem føles veldig autentisk. Gary har kommet i den alderen der han har vokst ut av barnerollene, mens han løper rundt på auditions i håp om å få roller han ikke lenger passer for. Så isteden starter han en vannsengbedrift sammen med Alana, like før oljekrisen ødelegger forretningsplanene. Paul Thomas Anderson benytter denne turbulente nesten-romansen som et bindeledd mellom en serie eksentriske episoder ofte fanget opp i lange steadycam-takninger (på god, gammeldags 35mm-film i Cinemascope-bredformat), befolket av så mange showbiz-kjenninger at man kan gjøre det til en viren selskapslek å klure ut hvem de er basert på. Alle fra Lucille Ball til Batmobilen er med.

I en av filmens mange høydepunkter dukker Sean Penn opp som en lett forkledd utgave av den alkoholiserte skuespilleren William Holden, mens Tom Waits er en tilsvarende forfylla regissør (etter alt å dømme basert på den legendariske drukkenbolten John Huston) – som overtaler ham til å improvisere et livsfarlig motorsykkelstunt på en golfbane. Bradley Cooper stikker nesten av med hele filmen i en gjesterolle som eks-frisøren Jon Peters (senere kjent for å ha produsert alt fra «Flashdance» til «Batman»), skildret som en sprøytegal, berserk villmann.

Noe som angivelig er temmelig nære virkelighetens Jon Peters, som fortsatt er i live og utrolig nok ga Paul Thomas Anderson sin velsignelse til å portrettere ham i filmen. Tittelen «Licorice Pizza» er et tidsriktig slangord for LP-plater, og navnet på en for lengst nedlagt platesjappekjede i California. Så det føles riktig at Paul Thomas Anderson teppebomber lydsporet med favoritter fra platesamlingen sin (som inkluderer Suzi Quatro, The Doors, Bowie og Donovan), i tillegg til nok et særegent soundtrack komponert av Jonny Greenwood.

[ Dette er best på teater i Oslo akkurat nå ]

Som med så mange av filmene til Anderson får man følelsen av at han har strammet inn spilletiden i overkant mye under redigeringen, og ofret en masse bra scener – inklusive flere som dukket opp i trailerne, men er fraværende i den ferdige filmen. «Licorice Pizza» spretter fra det ene temaet til det andre som en kule i et flipperspill, og er i likhet med flesteparten av Paul Thomas Andersons filmer desorienterende uforutsigbar – samt sjeldent det vi forventer. Men samtidig en av hans mest gjennomført underholdende, så vel som en av de vittigste. Man kan trekke tråder til ting han har gjort tidligere, fremfor alt «Punch-Drunk Love», «Boogie Nights» og «Inherent Vice», men i kjent stil har han skapt en eksentrisk raring-film ingen andre på kloden kunne ha laget.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen