Film

«Benedetta»: Tro, tvil og tredildoer

Filmen «Benedetta» er et erotisk melodrama om lesbisk begjær, religiøs fanatisme og galskap i pestens tid, skapt av provokatøren Paul Verhoeven.

---

4

FILM

«Benedetta»

Regi: Paul Verhoeven

Fra./Be./It. 2021

---

At regissøren bak «Robocop» (1987), «Basic Instinct» (1992) og «Showgirls» (1995) lager en film som utspiller seg i et nonnekloster setter fantasien i sving, selv om Gullpalme-nominerte «Benedetta» minner mer dramaene Paul Verhoeven regisserte hjemme i Nederland før hans amerikanske gjennombrudd. Da først og fremst hans middelalder-eventyr «Flesh+Blood» (1985). «Benedetta» vil neppe få to tomler opp av Vatikanet, og inneholder de fleste elementene som er forbundet med den såkalte «nunsploitation»-sjangeren. Inklusive noen saftige sexscener, religiøs sadisme, selvpisking, nakne piker på strekkbenk og nonner som tilfredsstiller hverandre med håndspikkede tredildoer. Jeg har sett min del av filmer i denne snuskete sjangeren, og «Benedetta» er nærmere flere av dem enn Verhoeven trolig er villig til å innrømme.

Han har samlet det kreative teamet fra sin kontroversielle prisvinner «Elle» (2016), men når ikke det samme intense nivået av hysteri som Ken Russels omstridte «The Devils» (1971) og heller ikke den samme graden av provokativ sadisme og avsky for Den katolske kirkes overgrep som Jesus Francos «The Demons» (1973) og «Love Letters of a Portuguese Nun» (1977) - som i sin tid sørget for at Vatikanet stemplet ham som «den farligste filmskaperen noensinne». Det er liten sjanse for at «Benedetta» vil dukke opp på topplisten over Pavens favorittfilmer, men Paul Verhoeven kunne ha gått så mye, mye lengre hvis målet var å aktivt egle med katolske aktivister. Noe som naturligvis ikke har forhindret at «Benedetta» provoserte frem protester og demonstrasjoner foran kinoer i USA, mens den katolsk-konservative organisasjonen «American Society for the Defence of Tradition, Family and Property» stemplet filmen som blasfemisk, pornografisk søppel. Og det er jo en bra anbefaling.

Charlotte Rampling og Virginie Efira

«Benedetta» ble dessuten totalforbudt i Indonesia og Russland, for hva det er verdt. Mye oppstyr for et biografisk drama basert på Judith C. Browns faktabok «Immodest Acts: The Life of a Lesbian Nun in Renaissance Italy» fra 1986, som Verhoeven har planlagt i nærmere 35 år. Benedetta Carlini er bare en ungpike da hun ankommer nonneklosteret i Pescia, Firenze på begynnelsen av 1600-tallet. Som datter av dypt religiøse foreldre er Benedetta helt overbevist om at hun er i direktekontakt med høyere makter, og skjebnebestemt til å være «Kristi brud». Ingen stor overraskelse at den pragmatiske abbedissen Felicia (Charlotte Rampling) er mest opptatt av den betydelige medgiften faren hennes betaler for å sikre datteren plass i klosteret.

«Benedetta»

Atten år senere har Benedetta (Virginie Efira) vokst opp til å bli en kvinne hjemsøkt av ekstatiske visjoner, til forveksling lik seksuelle fantasier. Hun blir stadig «besøkt» av en barsk, kjønnsløs Jesus Kristus (Jonathan Couzinie), som dreper truende menn med sverd og forsikrer Benedetta om at hun er hans brud. Disse anfallene blir stadig mer intense etter at klosteret får et nytt tilskudd i den troskyldige bondejenta Bartolomea (Daphne Patakia), som er preget av mishandling, misbruk og incest. Hun gjør seg umiddelbart seksuelt tilgjengelig for Benedetta, noe som vekker ukjente følelser i henne. Snart rammes Benedetta av stigmata-sår, et «mirakel» som kan plassere Pescia på kartet, tiltrekke seg besøkende og bli en lukrativ inntektskilde for klosteret. Utenfor herjer pesten, mens Newtons komet farger himmelen purpurrød.

Inspirasjon fra Jeanne d’Arc

Prosten Cecchi (Olivier Rabourdin) ser en gyllen mulighet til å sikre seg en stilling som kardinal, så han dytter søster Felicia til side og utnevner Benedetta til ny abbedisse. Noe som endelig gir henne muligheten til å fullbyrde forholdet til søster Bartolomea, og samtidig tiltrekke seg mektige fiender. Dette utspiller seg i en tidsalder der det var ansett som skammelig å la en kvinne snakke høyt i kirken, og lesbiske forhold var helt utenkelig: kvinner ble ansett som mindreverdige skapninger underkastet menn, og sex mellom kvinner må være et resultat av demonisk innflytelse. Det bør straffes hardt. Fortrinnsvis på bålet.

Benedetta

«Benedetta» bygger seg sakte opp, blir gradvis mer melodramatisk, men skygger unna noen av de mer sensasjonelle elementene i livshistorien til Benedetta Carlini - som faktisk var enda villere enn noe Paul Verhoeven iscenesetter her. Hennes historie endte imidlertid med et stor antiklimaks, så Verhoeven har diktet opp sin egen finale, og lirker inn elementer fra hans skrinlagte filmprosjekt om Jeanne d’Arc. Så mye her er fri fantasi.

Benedetta

Verhoeven er en ateist med stor fascinasjon for den kristne mytologien, som ser den symbolske kraften i disse sagnene selv om han ikke personlig tror på dem. Fyren har for eksempel skrevet en bok om livet til Jesus Kristus, som etter planen også skal filmatiseres (og sikkert vil bli en like stor hitt blant religiøse fanatikere). Så for Verhoevens del spiller det marginal rolle at Benedetta etter alt å dømme fabrikkerer disse «miraklene» selv. Hun er fortsatt er offer for en tidsalder der kvinner er fratatt sin egenverdi, og religiøsiteten tilbyr den eneste muligheten til å bli sett og hørt.

«Benedetta» er imidlertid ikke en fabel der seksualiteten representerer et opprør mot den religiøse undertrykkelsen. Verhoeven skildrer dette klosteret som et forholdsvis åpent og vennlig sted, et idyllisk fristed i forhold til hva som skjer i det nådeløse samfunnet utenfor portene. Han trekker noen interessant paralleller mellom sadomasochisme og pietisme, forknytt seksualitet og religiøs ekstase, men har stor sympati for de fleste her. «Benedetta» er til tider preget av begrensede ressurser og et forholdvis beskjedent format. Ikke helt den skandaløse provokasjonen mange av oss forventet og ingen uforbeholden triumf, men nok en interessant film fra en regissør som selv i en alder av 83 år har evnen til å overraske og engasjere sterke følelser.


Mer fra Dagsavisen