Amerikas 
fineste er død

Mannen som kunne gi de tristeste rollene et helt uvanlig skjær av storhet, ble ifølge amerikanske medier funnet død i en leilighet på Manhattan i dag ettermiddag, norsk tid. Ifølge New York Times døde han sannsynligvis av en overdose.

Han var birollekongen som skulle bli en av amerikansk films aller fineste skuespillere, med hjerteskjærende og minneverdige roller i filmer som «Happiness», «The Big Lebowski», «Magnolia», «Boogie Nights» og «Den talentfulle Mr. Ripley». I «Almost Famous» spilte han den notoriske journalisten Lester Bangs, mens han i 2005 fikk Oscar for tolkningen av en annen virkelig person, Truman Capote i «Capote». Takketalen hans under Oscar-utdelingen, da han roste moren for å ha oppdratt fire barn alene og gitt Hoffman lidenskapen for teater og skuespill, har gått inn i historien som en av de beste pristakketalene noensinne. Den sa mye om Hoffman selv også, en mann som i virkeligheten bar følelsene utenpå skjorten, og den var gjerne like krøllete som hans upretensiøse væremåte. Rollene hans var breddfulle av emosjonelle svingninger, og han hadde en metodeskuespillers evne til innlevelse. «Jeg måtte gjøre jobben innenfra, enkelt og greit», forklarte han til undertegnede etter skuespillerbragden «Capote».

Han spilte enhver rolle som om den var hans siste, og i perioder levde han også som om hver dag kunne være det samme. Han har vært åpen om avhengighet, behandling og rehabilitering, og senest i fjor la seg selv inn for en intensiv behandlingsperiode etter å sprukket etter mange år som nykter.

Philip Seymour Hoffman var en kraft innen amerikansk film. En høyt utdannet skuespiller som alle la merke til og kommenterte, selv om de ikke kjente navnet hans. Men han skulle bli favorittskuespilleren til Paul Thomas Anderson og gå veien fra de virkelig minneverdige birollene til å bli en skuespiller som alene bar hele filmer. Han spilte blant annet scientologikirkens grunnlegger i «The Master» med like stor innlevelse som mindre roller i store filmer som «Mission Impossible III» og den andre «Hunger Games»-filmen.

Ikke minst var han en kraft innen teatermiljøet i New York, og ga det seriøse Broadway-teatret en ny giv med annerledes tolkninger av Sam Shephard- og Eugene O‘Neill-stykker. Han var også medeier i LAByrinth Theater Company. Enten det var på scenen eller på filmsettet søkte han ifølge seg selv den sårbarheten i mennesker som ligger mellom det gode og det onde. Han etterlater seg mange store rolleprestasjoner, men han etterlater seg enda flere roller som vi aldri fikk gleden av å se han i.