Gary Brooker fra Procol Harum er død – han var enda mer enn «A Whiter Shade Of Pale»

– Folk er helt besatt av «A White Shade Of Pale». Men mange tror vi forsvant etterpå, sukket Gary Brooker en gang vi snakket med ham. Gruppa hans fortsatte å gi ut flotte plater, fulle av fine sanger sunget med Brookers sjelfulle stemme, men denne første suksessen ruvet over alt de foretok seg i årenes løp. Så var det en storartet sang også.

«A Whiter Shade Of Pale» er allment anerkjent som en av tidenes mest udødelige sanger. En sang som liksom svever over hele pophistorien, og som gir alle som husker så langt tilbake en instant følelse av å være tilbake i «the summer of love». Sangen er blitt et symbol på både denne tida, på hele tidsånden.

«A Whiter Shade Of Pale» lå på topp i Storbritannia i seks uker sommeren 1967. Ikke hvilke som helst uker heller. The Først og fremst var det «Waterloo Sunset» med The Kinks som ble holdt nede fra førsteplassen, men dette var også sommeren for popmagi som «Paper Sun» med Traffic, «See Emily Play» med Pink Floyd, «The Wind Cries Mary» med Jimi Hendrix Experience, «Alternate Title» med The Monkees og «Groovin’» med The Young Rascals, som alle ble satt litt i skyggen av Procol Harum. Bare den samtidige utgivelsen av «Sgt. Pepper»-albumet med The Beatles var like sensasjonell som Procol Harum.

[ Sgt. Pepper med The Beatles: Fortsatt garantert å få fram smilet ]

«A Whiter Shade Of Pale» er først et storslått forspill på Matthew Fishers hammondorgel, sterk inspirert av opptil flere komposisjoner av Johann Sebastian Bach. Sangen videre er ikke så rent lite av «When A Man Loves A Woman» av Percy Sledge. Gary Brooker høres jo ofte ut som en ordentlig soulsanger. Orgelet blir til et slags jubelbrus i refrenget, og hever sangen enda noen hakk.

Procol Harum hadde et bandmedlem som ikke spilte i det hele tatt, men bare sto for lyrikken: Keith Reid. «Ein av dei fremste ekspertane på vakre og meininglause tekstar», for å sitere Ragnar Hovland i «Dr. Munks popleksikon», med konkret referanse til dette med «one of sixteen vestal virgins/who were leaving for the coast». – Sangen kan handle om hva du vil. Den er en rekke abstrakte bilder du ikke bør tenke for mye over, sa Gary Brooker en gang vi snakket med ham.

«Orgelet, derimot, var ikke til å misforstå, og likevel gåtefullt og majestetisk», skrev Lars Saabye Christensen i boka «Den beste låten», der norske forfattere fortalte om sine favorittsanger. I popleksikonet til Dr. Munk forteller Ragnar Hovland om sitt første møte med singelen, da en klassekamerat hadde den med på skolen: «Straks blei det heilt stilt i klasserommet. Og eg fekk ei kjensle av at dette var ein song som alltid hadde vore der.»

[ 1967: Det store spranget ]

Bare tre av medlemmene av Procol Harum var med på innspillingen av «A Whiter Shade Of Pale». Gary Brooker, sang og piano, Matthew Fisher, orgel og David Knights, bass. Ikke fordi den egentlige besetningen var udugelig, gitaristen i bandet var Robin Trower, som senere ble en av de store britiske gitarheltene på 70-tallet. Han gir forresten ut et nytt album i vår. Men kjemien mellom Brooker og Fisher ble selve lyden av Procol Harum, en orgel/piano-kombinasjon som ikke har vært vanlig verken før eller etter.

Etter mange år bestemte Matthew Fisher seg for å fremme et krav om å bli anerkjent som medkomponist, siden introen er en betydelig del av det ferdige verket. Dette slo dårlig an hos Gary Brooker, og Fisher sluttet i gruppa. Etter å ha vært gjennom tre rettsinstanser ble han tilkjent sin del av framtidige komponistinntekter i 2006, men ikke med tilbakevirkende kraft.

Det mest bemerkelsesverdige i historien om Procol Harum er at de fulgte opp denne sagnomsuste kandidaten til tidenes beste sang med en som var enda bedre: «Homburg» kom ut høsten 1967, nådde ikke like høyt på listene, men er helt ubeskrivelig vakker med sine melankolske, sørgmodige toneganger, enda en gang med en ganske uutgrunnelig tekst, et refreng om skitne buksebretter, dårlig knyttede sko og en for lang frakk.

Procol Harum og Gary Brooker hadde kanskje ikke akkurat vondt av å lage den formidable «A Whiter Shade Of Pale» i 1967, men medaljen hadde en bakside. Til tross for en rekke fine singler og album etterpå kan det være vanskelig å overbevise folk om at de hadde mer å by på enn denne ene sangen. Gruppas første album inneholdt verken «A Whiter Shade of Pale» eller «Homburg», men var likevel mer enn godt nok. Det var det første i en rekke fine album, der «A Salty Dog» fra 1969 kan være mesterverket.

Procol Harum var også tidlig ute med å stille i full symfoni, da de ga ut «In Concert with The Edmonton Symphony Orchestra» i 1972, og faktisk fikk en ny hit med en fullt orkestrert «Conquistador». I 1974 kom en av gruppas fineste stunder, med albumet «Exotic Birds And Fruit», der spesielt side 1 er en parade av fine låter. Gary Brooker har fortalt oss at «Beyond The Pale» her ble inspirert av fjord og fjell under en liten norgesturné tidlig på 70-tallet. Året etter ble «Procols 9th» produsert av legendene Jerry Leiber og Mike Stoller. Procol Harum var jo alltid mer soul og rock’n’roll enn progressiv rock.

[ The Hollywood Brats: En glitrende fiasko ]

Procol Harum har inspirert flere enn man skulle tro. Eldar Vågan har laget sangen «En spiss millimeter grammofonstift» om den første gangen han kjøpte plate og grammofon, i 1973. Albumet som «snudde opp ned på alt inni huggu mitt» var «Grand Hotel» med Procol Harum. Sangen til Vågan begynner med noen toner fra den mektige introen til «Fires (Which Burned Brightly) «, og fortsetter å vise inspirasjonen i tre minutter til. Plata står i hylla med falmet cover og slitte riller, synger Vågan. Det står nok flere gamle Procol Harum-plater rundt omkring enn mange tror. I «Hver gang vi møtes» var det denne sangen Åse Kleveland valgte seg fra Eldar Vågans store repertoar.

Gary Brooker ble også medlem av de stjernespekkede besetningene i Ringo Starrs All Star Band og Bill Wyman’s Rhythm Kings. Kate Bush ville ha ham med på albumene «The Red Shoe» og «Aerial» . Samtidig holdt han Procol Harum gående hele veien. Så sent som i 2017 kom de med det nye albumet «Novum». Det presenterte gruppa i kjent stil, selv om tekstene for første gang ikke var skrevet av Keith Reid, men morsomt nok av Pete Brown, som fylte den samme rollen som lyriker i Cream i 1967.

Procol Harum fortsatte å gjøre konserter fram til 2019. De var pent nødt til å fortsette å framføre «A Whiter Shade Of Pale», som Gary Brooker forsikret oss foran et av deres norgesbesøk for noen år siden: – Den er spennende å gjøre. Fordi teksten er så god finner jeg noe nytt i den hver eneste gang, sa han. Han framførte ofte den store klassikeren med et ekstra vers. – En gang vi spilte et sted i Skottland sto en fyr der og ropte på den sangen hele kvelden. Da vi endelig hadde gjort den brølte han PLAY IT AGAIN. Jeg tror jeg ga ham noen takter til, bare for moro skyld.