Kultur

The Hollywood Brats: En glitrende fiasko

Som bestilt til Casino Steels 70-årsdag: Hans gamle venn Andrew Mathesons elleville bok om deres første band kommer nå på norsk.

---

Andrew Matheson

The Hollywood Brats – den katastrofale historien om det største bandet du aldri har hørt om

Oversatt av Thor Arvid Dyrerud

Press

---

Stein Groven, bedre kjent som Casino Steel, er blitt et så sentralt navn i norsk pophistorie at han i fjor ble innlemmet i Rockheims Hall of Fame. En av høydepunktene i seremonien var et gjensyn med noen av hans kolleger fra The Hollywood Brats som var med i en medley av noen av hans gamle glansnummer. De kommer igjen når Casino Steels 70-årsdag feires i Olavshallen lørdag.

The Hollywood Brats ville snu opp ned på britisk rock i 1971. Slik gikk det ikke. Gruppas eneste suksess er faktisk blitt biografien om gruppa, ført i pennen av deres frontmann, Andrew Matheson. Her forteller han om strålende fiaskoer med stor humor og godt utviklet selvironi. Nå er boka oversatt til norsk. Dette skjer ellers bare med biografier om stjerner som Keith Richards, Elton John og Rod Stewart. Denne boka er likevel like morsom og spennende, selv om du aldri har hørt om The Hollywood Brats. Og det har jo de færreste, som boktittelen allerede har antydet.

Det som skiller denne selvbiografien fra de fleste andre er altså at vi på forhånd vet at The Hollywood Brats ikke kommer til å drive det til noe som helst. Vi er likevel gladelig med på deres anstrengelser for å nå toppen, en historie full av sex og drugs og rock’n’roll, men også mindre glamorøse boforhold, elendig ernæring, og ikke minst gjentatte tilfeller av vold, enten de banker opp hverandre, eller får juling av andre.

Andrew Matheson hadde en kort karriere som gruvearbeider bak seg da han som 18-åring forlot Canada med 1.000 dollar i lomma og kom til et svingende London i 1971. Byen han hadde lengtet etter lenge. «Jeg skal si det som det er, den er pokker så fantastisk. Den er glorete, smakløs, møkkete og forsøpla, og innsausa i en eim av kvelende diesel», skriver han om ankomsten. Men musikken syntes han var forferdelig. For dem som leste disse Lydhørt-sidene i forrige uke kan følgende tidsbilde være passende: «Chirpy Chirpy Cheep Cheep» av Middle of the Road seiler inn som nummer én på listene, og blir værende der, en låt som får deg til å ville kjøre nagler gjennom ørene for å korsfeste hjernen«.

Middle Of The Road trenger ikke å bli lei seg for dette, for omtrent det samme syntes Andrew Matheson om det mest musikken fra 70-tallet. Ingen var bra. «Min store plan er å skape et band som kan bøte på alt dette. Gjøre rent bord og starte på nytt», skriver han.

Litt etter litt danner det seg et band rundt ham. Først og sist er det Stein Groven, trønderen som har slått seg ned i London for å gjøre lykken i rock’n’roll. De to skriver sanger sammen, men spiller også gammel rock, blues og rhythm and blues. Det er Andrew Matheson som gir Stein Groven navnet Casino Steel, etter at han hører feil da Groven selv har foreslått Steve Casino.

Andrew Matheson tilbake 50 år etter, for å hylle Casino Steel på Rockheim, med medlemmer av The Hollywood Brats, The Boys og lokale helter som Petter Baarli og Petter Wavold.

Den rå essensen av det Hollywood Brats handler om er det Matheson kaller «et nøye skreddersydd kaos». På dette området fikk de uventet konkurranse fra The New York Dolls, som hadde funnet på mye av det samme i USA, og hadde et lite forsprang. Nå ble heller ikke New York Dolls veldig berømte. Men Hollywood Brats ble knapt nok nevnt utenfor sin egen krets. Selv vi som slukte det meste som sto i engelske musikkaviser hørte aldri om dem.

Gruppa var dessuten ute av stand til å ta opportunistiske avgjørelser som kunne sikret dem en bedre fremtid. En henvendelse fra det store plateselskapet Polydor ble uhøflig avslått, fordi gruppa selv ikke var fornøyde med demoen som har gjort selskapet interessert. Når de siden var villige til å signere kontrakter med nær sagt hvem som helst, var det ingen som lenger var interesserte.

Gruppa kalte seg en stund The Queen, men syntes egentlig det hørtes litt teit ut. Da de fikk konkurranse fra ei gruppe som bare kalte seg Queen var valget lett – selv om en konfrontasjon rundt navnet fikk fysiske konsekvenser for Freddie Mercury. De tok i stedet navnet Hollywood Brats. Ikke får å ta opp kampen med New York Dolls, men inspirert av ei linje i «Celluloid Heroes» med The Kinks. «Det har en dæsj av noe både lugubert og dekadent ved seg», syntes Matheson. Sånn skulle det være.

The Hollywood Brats kommer et par skitt oppover, nederst på karrierestigen. De får kontrakt med pengesterke bransjefolk, som viser seg å ikke å ha plateselskap å gi dem ut på, men derimot har sterke forbindelser til organisert kriminalitet. I en periode gjør dette gruppa i stand til å leve et liv i sus og rockedus, og de lar seg ikke be to ganger. For leseren går an å bli litt matt av alle disse guttestrekene, men Matheson og Groven er tenåringer når boka begynner, og bare så vidt i begynnelsen av 20-årene når det går aller fortest unna. Boka har sine paralleller til selvbiografien til Kjell «Kjaperud» Asperud som kom i høst, bare at hans gruppe ble berømt på ordentlig. Enden på visa for Hollywood Brats er at plata deres kommer ut i Norge, der den lokale bransjelegenden Audun Tylden har forbarmet seg over dem. Albumet «Grown Up Wrong» solgte 563 eksemplar.

Stein Groven, alias Casino Steel, innlemmet Jokke & Valentinerne under den første Hall of Fame-seremonien på Rockheim i 2011. Nå blir han selv med i det gode selskapet.

Det skal sies at The Hollywood Brats kan ha vært litt forut for sin tid, der de kom punkrocken noen år i forkjøpet. I en epilog viser det seg at de hadde fått litt oppmerksomhet i kretser som skulle sette dagsordenen i andre halvdel av tiåret. Blant annet at den senere The Clash-gitaristen Mick Jones en stund ga seg ut for å være den ikke alltid tilstedeværende bassisten Eunon Brady, og at Malcolm McLaren, ex manager for The New York Dolls, nå manager for The Sex Pistols, gjerne ville ta seg av forretningene deres. Problemet var bare at de da ikke lenger var et fungerende band.

Andrew Matheson lagde noen soloplater senere, men har fått mer anerkjennelse for denne boka enn noe annet av det han har vært med på. Casino Steel tok med seg et par av sangene videre til sitt punkband The Boys. Et par år etterpå ble han superstjerne i Norge sammen med Gary Holton, en veteran fra Heavy Metal Kids, ei gruppe som uten å lage de største bølgene også hadde vært med på å sette Hollywood Brats litt i skyggen. Etter dette igjen dannet Steel en trio med Claudia Scott og Ottar «Big Hand» Johansen, og var med på å sette det som senere ble kjent som americana på det norske kartet.

Lørdag 19. februar er Andrew Matheson The Hollywood Brats sammen igjen, for å feire Casino Steels 70-årsdag i Olavshallen i Trondheim. Her er hans også med The Boys, trioen med Claudia Scott og Ottar «Big Hand» Johansen. Vi kan ta det for gitt at det kommer til å gå bedre enn konsertene vi med skrekkblandet fryd har lest om i denne boka.

Andrew Matheson:



Mer fra Dagsavisen