Nat «King» Cole - julesangenes konge

Nat «King» Cole

«Christmas Past & Present»,

Capitol/UMG

Vi kan trygt kalle Nat King Cole en helårsartist, men julesangene hans har fått en særskilt plass i pophistorien. Spesielt høyt verdsatt er hans versjon av Bob Wells og Mel Tormes «The Christmas Song (Merry Christmas To You)», også kjent for åpningslinjen «chestnuts roasting on an open fire», som først ble spilt inn med jazztrioen hans i 1946. Utvidet med et lite strykearrangement ble den en stor hit det samme året. Han gjorde den samme sangen igjen i 1953 med et større orkester, og enda en gang i 1961, i versjonen som er den som har vært mest spilt siden. I skrivende stund er den nr. 20 på Billboards Hot 100.

Nat «King» Cole var i begynnelsen en jazzpianist, men ga etter for oppfordringer om å ta en trall på klubbene der gruppa hans opptrådte. Dette til stor glede for publikum, som sørget for at ryktet om stemmen hans spredte seg fort. Kjælenavnet kom da gruppa brukte det gamle barnerimet «Old King Cole» i et av de mer løsslupne scenenumrene sine. Cole ble også kjent for eviggrønne sanger som «Route 66», «Mona Lisa», «Too Young» og «When I Fall In Love», som gjorde ham til en av verdens mest populære artister før rocken tok over mot slutten av 50-tallet. Kanskje med Frank Sinatra som eneste mulige konkurrent. Men mange jazzentusiaster skulle komme til å beklage at slagerne tok overhånd, en velkjent problemstilling i populærmusikkens historie.

[ Roald Helgheim: 100 år med Frank Sinatra ]

Han ut sitt første album med The King Cole trio i 1945, og gikk til førsteplassen på Billboards første albumliste. Dette var album i sin opprinnelige form, fire 78-plater innbundet i et ordentlig – album! Det fikk 12 uker på topp i løpet av året, de første av dem i skarp konkurranse med operetten «Song Of Norway», basert på livet til Edvard Grieg. Suksessen var enorm, og skulle vare i nærmere 20 år. Da plateselskapet Capitol oppførte sitt ikoniske hovedkvarter i Hollywood i 1955 ble det kalt «huset som Nat bygde».

Siden vi har mye å gjøre før jul går vi til arkivene for en nærmere omtale av artisten. I 1954 kom Nat «King» Cole til Oslo for to fullsatte konserter for et entusiastisk publikum på Eldorado Kino i Storgata i Oslo. Vi siterer fra forhåndsomtalen i Arbeiderbladet: «Gjennom en lang rekke grammofoninnspillinger er King Cole blitt kjent over hele verden, og både gjennom sin sang og sitt pianospill har han vist at han er en musiker med meget kresen kunstnerisk smak, og en nesten utømmelig idérikdom. Hans improvisasjoner på pianoet er elegante og velformede, og hans sang er uttrykksfull og vitner om en dyp innlevelse i musikkens verden».

Det var vanskelig å avgjøre på hvilket område «King» Cole var størst, enten som pianist eller vokalist, meldte Aftenposten etter konserten, og slo fast at «han serverte sine ting på en måte som røpet en overveldende musikalitet».

[ Charleston i Grukkedalen - da jazzen kom til Norge ]

Etter gjennombruddet var Nat «King» Cole en svart mann i en hvit verden. I 1948 hadde han tjent godt nok til å flytte inn i et fint nabolag i Los Angeles. Der kom det lokale Ku Klux Klan på besøk, og brente et kors på plenen hans. Han fikk beskjed av beboerforeningen at de ikke ville ha uønskede på sitt territorium. Her sa Cole seg enig. – Hvis jeg får øye på noen som er uønsket skal jeg klage umiddelbart, var svaret hans.

Cole gjorde likevel ikke noe stort poeng av denne problemstillingen i utgangspunktet. Han spilte for et segregert hvitt publikum der de ble krevet, og 1948 ble han fysisk overfalt under en konsert i Birmingham, Alabama. Han beklaget seg over dette, og syntes det var spesielt urettferdig siden han aldri hadde markert seg i rasespørsmål. Dette ble ikke godt mottatt i organisasjonen for borgerrettigheter, NAACP. De ba ham gå en runde med seg selv, og begynne å markere seg. Cole tenkte seg ordentlig om, og ble en engasjert støttespiller for borgerrettighetsbevegelsen i årene som fulgte.

I 1946 ble Nat «King» Cole den første afroamerikaneren som fikk et eget reklamefinansiert radioprogram. I 1956 ble han den første med et riksdekkende TV-show, riktignok kortvarig siden sponsorene ikke var udelt begeistret for svarte artister i beste sendetid.

Nat «King» Cole hadde over 150 singler inne på Billboards forskjellige lister, for pop, r&b og country. Allsidigheten hans var svært stor. I 1956, etter flere år som slagerartist, kom det rene jazzalbumet «After Midnight». «Cole Espagnol» har latinamerikansk takt og tone, og ble spilt inn på Cuba i 1958. «Ramblin’ Rose» fra 1962 er et rent countryalbum. Det er vel verdt å fordype seg i disse platene, men for en ren hitparade er «The World Of Nat «King» Cole» et fint sammendrag. Her får vi selvfølgelig høre signatursangen «Nature Boy». Før en konsert i 1947 ble den levert til garderoben hans av komponisten, naturtalentet Eden Ahbez, en skjeggete barbeint mann, som ikke fikk møte sangeren. Han fikk heldigvis sett notearket etter hvert. Han hadde et svare strev med å finne igjen Ahbez, men sangen ble spilt inn, og ble et definitivt gjennombrudd for Nat «King» Cole.

[ Roald Helgheim: Den eineståande Ella Fitzgerald  ]

Det opprinnelige julealbumet til Nat King Cole er «The Magic of Christmas» fra 1960, nyutgitt som «The Christmas Song» i 1963, med tittelsangen som nytt innslag. Det er den siste utgaven av disse som er alminnelig tilgjengelig på strømmetjenestene. Det er også mange av sangene derfra som nå kommer ut på albumet «Christmas Past And Present», i nye orkesterarrangementer. Her er også «virtuelle duetter», spilt inn med kjente sangere som Gloria Estefan, Johnny Mathis og John Legend.

Nat «King» Coles datter Nathalie ble en stor stjerne på 80-tallet, med nydelige «Miss You Like Crazy» fra 1989 som sin største suksess. I 1991 ble det produsert en «virtuell duett» av far og datter med «Unforgettable», som også ble en stor hit. Da hun ga ut et julealbum i 1999 ble det også laget en tilsvarende duett av «The Christmas Song».

Nat «King» Cole har fortsatt å inspirere nye artister gjennom musikkhistorien. Allerede et halvt år etter at Cole døde kom Marvin Gaye med albumet «A Tribute to The Great Nat «King» Cole». Diana Krall fikk et gjennombrudd i 1996 med albumet «All For You», med undertittelen, «A Dedication To The Nat «King» Cole Trio». Gregory Porter, en av vår tids største jazzsangere, ga ut albumet «Nat King Cole & Me» i 2017. Og en av de fineste sangene på det nye albumet til Alicia Keys heter bare «Nat «King» Cole». Dette er en hyllest til å strekke seg til etter storhet, og «be unforgettable/Like Nat «King» Cole».

Nat «King» Cole døde av lungekreft i 1965, bare 45 år gammel. «Med Nat «King» Cole har populærmusikken mistet en av sine mest betydelige utøvere. Så vel som pianist og sanger vil hans kunster sent bli glemt», sto det i Arbeiderbladet. 56 år etter kan vi slå fast at denne påstanden holder seg godt.

---