5
FILM
Regi: Siân Heder
«CODA»
USA/Fr. 2021
Kombinasjonen av familiesamhold, unge drømmer, forelskelse og utenforskap er en sikker vinner i denne sjangerfilmen, som handler om Ruby Rossi. Gjennom noen hektiske uker må hun takle både egne tenåringsutfordringer og en familie som sårt behøver hennes ører, bokstavelig talt. Den som lot seg sjarmere av «Familien Bélier», en av tidenes franske kinosuksesser regissert av Eric Lartigau, vil derfor smelte av «CODA» også.
I bunn og grunn er «CODA» den samme filmen, men med noen vesentlige forskjeller. Mens den franske tenåringen Paula melket kyr og vokste opp i en familie av osteprodusenter, har den amerikanske regissøren Siân Heder flyttet handlingen i denne versjonen til en liten fiskerlandsby på den amerikanske østkysten (i virkeligheten Gloucester, Massachusetts). Nå heter hovedpersonen Ruby, og hun tilbringer all fritid utenfor skolen på farens fiskeskøyte og på fiskemarkedet.
Det som ikke er endret, er at Ruby er den eneste som kan høre i Rossi-familien på fire. Hun er også en outsider på skolen, en som lukter fisk og som blir ertet på grunn av en familie som uten å ville det selv tar mye plass i lokalmiljøet. Og hun er et sangtalent av de sjeldne, noe hennes døve foreldre og storebroren ikke skjønner noe av.
[ Paul Shrader stokker kortene på nytt ]
Tittelen på filmen minner i utgangspunktet om en dårlig thriller, men gir mening når man vet at CODA er en forkortelse for Child Of Deaf Adult – barn av foreldre eller verger som er døve. I dette tilfellet er nettopp familiekonstellasjonen en kime til konflikt. Ruby går siste år på den lokale skolen, og muligheten til å jage en personlig drøm på college blir plutselig et reelt alternativ til å bli værende i familiebedriften. Men det er lettere sagt for de fleste andre å forlate redet enn for Ruby.
Hun har hele livet sitt vært familiens bindeledd i så vel sosiale som offentlige sammenhenger, og ingen skjønner hvordan de skal klare hverdag og jobb uten henne. Hun oversetter med tegnspråk, sørger for at kommunikasjonen mellom familien og de hørende og snakkende går begge veier, og er også den som gjør at faren og broren kan være på sjøen i et fiskefartøy hvor man plikter å svare på radioanrop eller høre skipsfløyter fra annen trafikk.
Filmskaper Siân Heder, en av hovedforfatterne på TV-serien «Orange Is the New Black», har skrevet manuset på «CODA» selv. Her er hun nærmere stemningen i sin egen Netflix-film «Tallulah», og har originalt nok laget en amerikansk «remake» av «Familien Bélier» kun basert på en gangs gjennomsyn av den franske filmen, og ikke det franske manuset i seg selv. «CODA» er til forveksling sammenfallende med «Familien Bélier», men framstår langt friskere og med større egenart og selvstendig fortellernerve i dialog og miljøskildringer enn de fleste andre remakes. Blant annet har hun i motsetning til hva tilfellet var med den franske filmen, bevisst valgt å bruke hørselshemmede skuespillere i rollene som foreldrene Jackie og Frank, samt broren Leo. Jackie spilles av ingen ringere enn Marlee Matlin, som vant Oscar for «Kjærligheten trenger ingen ord» og mange kjenner fra serier som «The L Word» og «West Wing».
Veteranen Troy Kotsur er strålende som den skjeggfrikete brumlebassen Frank, som elsker datteren nesten like høyt som seg selv, mens Daniel Durant spiller broren Leo, en smått livsfrustrert fyr som Rubys få venninner ligger langflat etter. Emilia Jones er den som bærer det hele som Ruby. Ikke bare måtte den britiske skuespilleren kjent fra serien «Locke & Key» dykke ned i den amerikanske sangarven som sto fjernt fra de få musikalrollene hun som 17-åring hadde hatt tidligere, men hun måtte også lære seg et svært overbevisende tegnspråk. At hun klarte det viser de intense scenene der hun ikke bare kommuniserer enkelt rundt et middagsbord, men også når hun krangler som heftigst med foreldrene om hvordan framtida skal bli.
[ Tittelen lyver ikke. Dette er virkelig en fortelling om kjærlighet og begjær (+) ]
Hun besegler den egentlig selv allerede i begynnelsen av denne historien, da hun i starten av et nytt skolesemester tar korsang som valgfag, mest fordi hun er avstandsforelsket i Miles (Ferdia Walsh-Peelo) som hun overhører at melder seg opp i kor. At hun synger hele tiden, lytter til aparte popmusikk som The Shaggs «My Pal Foot Foot» og er omgitt av de store låtene i den amerikanske sangboken betyr mindre. Men det er før sanglæreren, nydelig blasert framstilt av Eugenio Derbes, får henne til å innse hvilket talent hun er og tilbyr seg å hjelpe henne til en audition for Berklee College of Music i Boston. Det er også han som setter henne og Miles sammen til en duett, og dermed er det duket for både forelskelser og forviklinger. Rubys iver møter nemlig motbør på hjemmebane. «Hva! Vil du synge? Hvis vi hadde vært blinde, hadde du vel villet bli kunstmaler også!» er det bitende svaret fra moren Jackie, som i bunn og grunn ikke har så mye til overs for folk som kan høre. Å venne seg til at datteren hører og ikke kan oppdras som en døv, har vært vanskelig nok.
Heder slipper aldri det oppskriftsmessige i løpet av produksjonen, og legger ikke skjul på at hun vil underholde og skape godstemning gjennom en gitt dramaturgisk oppbygning hvor de små krisene og tilbakeslagene er en del av helheten. Men hun vil også noe mer rent kunstnerisk. Hun dyrker autentisiteten i miljøbeskrivelsene, og lar den litt rå sjargongen i befolkningen komme til syne blant annet gjennom foreldrenes ganske så lidderlige oppførsel. Og hun skaper også noen utrolige fine scener hvor hun klarer å få to verdener til å «klikke» sammen, hvor hun smelter det å være hørende sammen med de døves oppfattelse av for eksempel hva sang kan være. I det hele tatt viser hun en utrolig smart bruk av lyd generelt, som kontrastene mellom den totale stillheten og tegnspråk, kroppslyder fra pust, organer og hud. Ikke minst løftes filmen av måten sang og musikk og nyskrevne komposisjoner settes sammen på av Marius de Vries («La La Land», «Moulin Rouge»).
[ Astrid S fyller Askepott-skoene og vel så det (+) ]
Likevel er det det menneskelige spillet som overbeviser, både det i handlingen og det skuespillerne presenterer. Den gjennomgående sjarmerende tonen holdes høyt gjennom beskrivelsene av familien Rossi, som sørger for dynamikk og nerve. Heder skjuler aldri intensjonene sine. Men noen ganger, som det også er tilfelle med denne filmens franske forbilder enten det er «Familien Bélier» eller for den saks skyld «De urørlige», er det akkurat det man trenger.
