Gjenforent i mørkt TV-drama

BERLIN (Dagsavisen): - Det å få være en del av «Piano» og en del av Janes liv er og blir et privilegium, sier Holly Hunter om det nære vennskapet mellom henne og filmskaper Jane Campion, som nå har resultert i nok en fortelling - TV-serien «Top Of The Lake».

- Serien var en følelse som bare dukket opp i kroppen, og som jeg måtte få ut på et vis, sier Campion.

Når Dagsavisen møter Hunter og Campion i Berlin i forbindelse med serien som startet på TV 2 i går kveld, får regissøren «Top Of The Lake» til å høres ut som en sykdom. Og det mangler ikke på «syke» detaljer i serien, som sendes på TV 2 hver kveld denne uka. Den begynner med at en 12 år gammel jente forsøker å drukne seg i en innsjø i et tilbaketrukket samfunn på New Zealand, innspilt ved den pittoreske landsbyen Glenorchy i et fjellområde der Campion har hatt hytte i årevis.

- Jenta er gravid, men hvem gjorde det? Hele kroppen hennes er et åsted, og hva som skjedde er motoren i serien. Men jenta representerer også villskapen i dette landskapet, som har en helt spesiell atmosfære, sier Campion.

Derfra brygger det opp til en psykologisk maktkamp mellom etterforskeren Robin («Mad Men»s Elisabeth Moss), incestuøse narkosmåkonger (bl.a. «Trainspotting»s Peter Mullan), hillbillies og en leir for skadeskutte kvinner ledet av den karismatiske GJ (Holly Hunter). Hunter er i serien en tro kopi av virkelighetens Jane Campion, med sølvhvitt hår flommende nedover ryggen.

- Jane selv var attraksjonen for meg denne gangen. Jeg setter ellers alltid manus høyest, men da jeg hadde lest «Top Of The Lake» på oppfordring av Jane ringte jeg henne og sa: «Jeg skjønner ikke det døyt! Hvorfor spør du ikke Ben Kingsley om å gjøre dette?». Hun forklarte at GJ-figuren har alt å si for historien, og da vi begynte innspillingen skjønte jeg at selvsagt har hun rett. Det å utvikle en figur i et TV-drama er noe helt annet enn i en spillefilm, sier Holly Hunter på sin slepne Georgia-aksent.

Menn og kvinner

Det var Jane Campion som gjorde henne til stjerne etter «Piano». I «Top Of The Lake» spiller Hunter en av flere usedvanlige kvinneroller.

- Sterke kvinnelige personligheter på film har vi sett mange av i det siste, og de skapes ikke bare av kvinner. Lisbeth Salander er skapt av en mann, og Stieg Larsson var virkelig en feminist. Det er naturlig for meg å være interessert i kvinner, og veie deres kvaliteter på en annen måte enn menn i utgangspunktet gjør. En mann er ikke en mann før han har kjent en kvinnes påvirkningskraft, sier Campion og ler.

- Ja, jeg ler. Men jeg finner det interessant. Det er ikke så mye en kamp mellom kjønnene som å forsone seg med at dette skaper gjensidig tillit. Kvinner er en inspirasjon for hvordan menn tenker, og jeg liker å mikse personligheter og forestillinger, hvor menn utkjemper en kamp på kvinnenes premisser, sier Campion.

Forbrytelsen

I tillegg til Hunter har Campion med seg Elisabeth Moss i selve hovedrollen som etterforskeren Robin.

- Elisabeth Moss-figuren var den vanskeligste å finne. Hun skal ha bagasje som gjør henne flerdimensjonal, men hun skal heller aldri gi opp jakten på hva som skjedde med denne jenta. Koste hva det koste vil av mørke og faenskap. Elisabeth er en utrolig spennende skuespiller, sier Campion som mener at TV-publikum akkurat nå er langt mer eventyrlystne enn filmpublikummet.

Hun får støtte fra Holly Hunter.

- TV utgjør svaret på et fravær av en arena innen filmen der folk kan være kreative og nyskapende. Det seriøse, sofistikerte voksne publikummet går dessuten ikke på kino like ofte som før, men de sitter hjemme og ser på TV. Når Martin Scorsese produserer «Boardwalk Empire», når Jane lager «Top Of The Lake», da vet du at noe er i ferd med å skje på et høyere nivå. Og «Forbrytelsen», og «Broen»! Det er en manifestasjon av noe nytt, sier Hunter.

Selv har hun alltid vekslet mellom formatene i mye større grad enn hva vanlige Hollywood-skuespillere gjør.

- Jeg har valgt å ikke tenke på hva man «skal» og «ikke skal» gjøre. Men det å spille i TV-serien «Saving Grace» er noe jeg aldri får oppleve igjen, sier hun om TV-serien hun hadde hovedrollen i fra 2007 til 2010.

- Den var som en 10-retters meny på den best tenkelige restauranten. Jeg spilte en figur jeg aldri ville funnet i en spillefilm.

- «Piano» har 20-årsjubileum i år. Hva betydde filmen og møtet med Jane Campion for deg og din karriere?

- Det kan bare betegnes som et grunnleggende sammenstøt. Jeg elsker filmen og jeg elsket å spille den inn. Og Jane og jeg er forblitt venner siden. Det er også eksepsjonelt, for hvor mange virkelig nære venner får du i løpet av et voksent liv? Ikke mange. Når du i tillegg blir overrakt Oscar-statuett av Al Pacino, da kommer du knapt lenger som skuespiller.

Historiefortellere

Med «Piano» og gjennombruddsserien «An Angel At My Table» ble Jane Campion et forbilde for kvinnelige filmskapere. I dag mener hun mulighetene for kvinnelige filmskapere er bedre enn noensinne.

- Kathryn Bigelow vant Oscar for «The Hurt Locker», som er en fantastisk og kompleks krigsfilm. Jeg synes den sparket nytt liv i en nødvendig debatt. Jeg tror den viste at også kvinnelige filmskapere først og fremst vil være historiefortellere. Selvsagt har kvinner også en grunnleggende nysgjerrighet for det motsatte kjønn, og må ikke absolutt lage film om og for kvinner. Jeg savner at kvinner står fram som brede historiefortellere, sier Campion, som samtidig ser TV som det mest spennende mediet for øyeblikket.

- Jeg husker da jeg så «Deadwood» for noen år siden. Den blåste meg av banen og jeg tenkte, hvem i all verden er det som står bak dette? Det viste seg selvsagt å være HBO den gangen, selv har vi fått BBC2 med på finansieringen. Bransjen har en unik mulighet akkurat nå. TV-drama er roman i filmformat.

- Men lager filmskapere som du selv annerledes TV-drama?

- For meg er det tydelig at filmskapere og filmmiljøet ligger langt foran TV når det gjelder å levere varene både foran og bak kamera. De som jobber innen film vet at det forventes langt mer av dem enn de prestasjonene som ville passere i en gjennomsnittlig dramaproduksjon for fjernsyn. Det frustrerende for meg når det gjelder TV er at jeg ofte føler det som om vi holder på med prøvene på et tidlig stadium, og så er det det ferdige produktet som skal i boks. Jeg håper at når budsjettene blir bedre på TV-siden, så vil filmbransjen bruke sin prestisje til å skape høyere forventninger til sluttproduktet.