Film

Krigsfilmen «Natural Light» er mareritt i sakte flyt

Den ungarske krigsskildringen «Natural Light» er en langsomt brennende lunte av frykt, brutalitet og inntrengende ondskap. Og et filmatisk kunstverk av de sjeldne.

5

FILM

«Natural Light»

Regi: Dénes Nagy

Ung./Fra./Ty. – 2021

Den ungarske regissøren og dokumentaristen Dénes Nagy vant regiprisen under filmfestivalen i Berlin for «Natural Light», debutspillefilmen med handling lagt til en for oss fjern avkrok under andre verdenskrig. Med et inntrengende blikk på krigens ubønnhørlige mekanismer skaper han en atmosfære av menneskelig innsikt som fester seg som et svimerke på netthinnen. Dette gjøres uten de store faktene, snarere er det kameraets stille søken etter detaljer og det hvilende blikket på ansikter, rygger, trær, søle og kulde langt inn i margen som får dominere, og som kan gjøre filmen til en prøvelse selv for den mest tålmodige. Men dette fortellergrepet, der blikk, bevegelser og dunkel natur snarere enn ord og forklaringer dominerer, betaler seg når det får feste. Filmen vokser etter hvert som man venner seg til mørket, fuktigheten, følelsen av å stampe i vintersøla, alt som omslutter handlingen, kun skapt gjennom et stadig falmende «Natural Light» – naturlig lys.

Vi følger et kompani ungarske soldater på tokt i sovjetrepublikken Ukraina i 1943. De er tyskvennlige som jakter partisaner på den grisgrendte landsbygda, og som livnærer seg av det de beslaglegger underveis. Den lange åpningssekvensen starter helt stille med to jegere som frakter en død elv på en flåte. De beordres til bredden av soldatene, som så uten et ord begynner å flå å partere dyret. Like ordløst forsvinner de inn i skogen, i retning nye landsbyer og spredt beboelse preget av krigstrøtthet, matmangel og utstrakt fattigdom.

Dénes Nagy «Natural Light»

Filmens innfallsvinkel er det stille utenforliggende blikket mot enkeltindividet som uten å forstå konsekvensene av sine handlinger blir et tannhjul i krigsforbrytelsesmaskineriet. Kanskje ville resultatet blitt det samme om korporal István Semetka hadde handlet annerledes, men etter at kommandanten hans blir drept i et bakholdsangrep og de må trekke seg tilbake til landsbyen de nyss har raidet under hans ledelse som øverste befal fortsatt i live, er alt satt i spill. Bakholdsangrepet kan kun skyldes en angiver blant landsbybeboerne, og når baktroppen kommer under ledelse av en nær venn av Semetka, står både humanismen og landsbyen for fall.

Handlingen er ikke rikere enn som så, men det tette forløpet strekkes ut i lange, seige og malende fotosekvenser, som dveler ved vel så mye ved stemningen som ved motivene. Vi blir nærmest som kikkere når linsen smyger seg opp mot ryggen til Semetka eller andre soldater, eller når den ved en urovekkende scene sveiper over flirende og furete mannsansikter rundt et bord mens de spiser samtidig som de straffer uglesette landsbybeboere, eller når represaliene for å ha sovnet på vakt består i å bli hengt opp med plakater rundt halsen eller bli myrdet for mistanke om illojalitet alene.

I dette blir den stoiske István Semetka et symbol på nummenheten og følelsesløsheten som preger enkeltmenneskene i denne uoversiktlige veven av synlige og usynlige forbindelseslinjer. Han er også kompaniets fotograf, som dokumenterer det som skjer uten å fortrekke en mine. Det uttrykksløse ansiktet hans forteller så altfor godt hvilke redsler han har vært vitne til, hvordan han stenger både dem og alle fristelser ute for å overleve så vel følelsesmessig som fysisk. Ferenc Szabó spiller Semetka med en tilstedeværelse som ikke svekkes selv når han filmes bakfra. Han lukker øynene for det som skjer og handler uten synlig empati for omgivelsene.

Samtidig er det nettopp Semetka som bærer med seg et snev av lys inn i denne bekmørke fortellingen, når han i enkelte sekvenser uttrykksløst velger å gå forbi uten å gjøre anskrik, velger å beskytte et liv istedenfor å utføre det han har fått ordre om. Kort sagt er hans mangel på handling det eneste lyspunktet.

Dénes Nagy «Natural Light»

Dénes Nagy er en filmskaper som med sitt suggererende og personlige filmspråk allerede ved denne debuten framstår som en unik formidler av menneskelige paradokser. Med «Natural Light» knytter han et slektskapsbånd til andre filmskapere som benytter seg av det intuitive, det naturalistiske og drømmeaktig dvelende. Nærmest av dem står Andreij Trakovkij gjennom filmer som «Stalker» og særlig «Ivans barndom». Men Nagy gjemmer heller ikke bort inspirasjonen fra landsmannen Béla Tarr og filmer som den storslått ambisiøse «Sátántangó» og «The Torino Horse». I likhet med disse forbildene er også Nagy opptatt av menneskelig moral og tilfeldighetens spill, og han gransker det gjennom en drømmende fabel hvor marerittene lurer i skyggene og i de menneskelige instinktene.




Mer fra Dagsavisen