Michael Krohn: Ny fest med gamle Raga-sanger

5

Michael Krohn

Party

Drabant

Michael Krohn kom i vår med albumet «Psycho», med nye opptak av sanger han laget under pseudonymet Mickey Faust. Samtidig begynte Taylor Swift å gi ut sine gamle sanger om igjen, album for album. I Krohns tilfelle ligger det neppe noen Swift-hevn overfor tidligere plateselskap bak påfunnet, bare et ønske om å perfeksjonere og redefinere sin egen fortid.

Denne gangen har han tatt for seg hele «Rock’n’roll Party» med Raga Rockers, fra 1990. Mange var skuffet over dette da det kom, siden gruppa ikke viste seg fra sin beste side sammenlignet med det de hadde levert på 80-tallet. Så ble de også midlertidig oppløst etterpå, og det gikk fem år til neste gang vi hørte dem igjen. Tre av sangene fra «Rock’n’roll Party» var med da Michael Krohn startet sin personlige fornyelse med albumet «Idiot Rock» i 2012. De høres betraktelig mye tøffere ut med erfaringen han har opparbeidet seg i 2021.

[ "Toy": Den eneste gangen David Bowie så seg tilbake ]

Albumet heter bare «Party» nå, men rockromantikken er likevel til å ta og føle på. Åpningssangen som før var kjent som «Intro» er omdøpt til «Oppvekst», men forteller fortsatt om tomheten i tilværelsen «helt til rock’n’roll en dag treffer deg i øret» og «du skjønner der og da hva du må gjøre».

Her er Michael Krohn for det meste alene i studio, med full kontroll over sine egne sanger. Han får hjelp av nåværende Raga-gitarist Eivind Staxrud på fem låter, ellers gjør han alt selv. Dette er egentlig en hån mot ideen om rock’n’roll-bandet som en egen organisme, som Raga Rockers har vært en manifestasjon av, som buldrer og braker med musikerne som egger hverandre til nye høyder. Nyinnspillinger 30 år etter ville vanligvis tatt bort mye av den ungdommelige energien uansett, men her høres det råere og skitnere ut enn før, noe Krohn selv synes kler de dekadente tekstene på en bedre måte.

[ "Get Back" er åtte timer TV med The Beatles på sitt beste ]

Albumet inneholder det aller mest inntrengende øyeblikket til Raga Rockers: «Noen å hate» er den mest skremmende sangen som er laget i landet i vår tid, og høres dessverre bare mer og mer aktuell ut. Dette er kommentarfeltene som punkrock, og lyden av ord som blir omsatt i handling. Den er her blitt enda mer truende og brutal, og går gjennom marg og bein.

Alle andre sanger må stå i skyggen av denne, men det er også flott å høre «Høydepunkt» som et nytt, eh, høydepunkt på albumet, om å gli gjennom livet med «kredittkort som skjold/mot verdens vold». Spesielt tøff er også den nye lyden av gammel krautrock på «Fall bakover». I avslutningssporet «Party», tittelsangen om en stor fest i det fjerne, er fortellerstemmen nå blitt en godt voksen mann som smått resignert registrerer aktivitetene til «gutter og jenter i sin ungdoms vår», og sikkert skulle ønske at han var der igjen.

[ Michael Krohn som crooner ]

Michael Krohn har vært en av «de fire store» med Raga Rockers, og er ennå en ener i sin egen verden. Vi kan ikke anbefale alle å oppsøke sin egen fortid på denne måten, men det er noe med utenforskapet mange av disse sangene beskriver, med korte øyeblikk av hedonistisk lykke, som gjør det mulig å vise fram stadig nye sider av innholdet, som evig aktuelt for nye tider. Hadde Michael Krohn orket tanken på å slippe taket i livsverket sitt for en stakket stund kunne dette blitt en fantastisk musikal – for ikke å snakke om en film.