Thåström skinner igjen

5

Thåström

«Dom som skiner»

Sony

– Jeg er jævla lei gitarer, sa Thåström denne uka, i ett av sine ytterst sjeldne intervjuer *. På sitt nye album har han droppet sitt faste band gjennom 15 år, og bare tatt med Niklas Hellberg og noen vokalgjester i studio. Og ganske riktig er det knapt noe gitar her. Så fjorårets livealbum «Klockan 2 på natten, oppet fönster» kan ha vært siste gang vi hørte fuzzgitar på en plate med mannen jeg liker å kalle Nordens eneste rockstjerne. «Det er kanskje for sent å etterlyse flere radikale gjenoppfinninger fra Thåström, nå 60» konkluderte jeg sist han ga ut album – og jommen tok jeg feil!

Men kanskje burde jeg likevel forutsett det uforutsette: Karrieren til Joachim Thåström har vært preget av brå kast. Først det eksplosive og ekstremt innflytelsesrike punkbandet Ebba Grön, så stadionrock med Imperiet, til en solokarriere som startet med industriell støy og engelske tekster, via en uventet vending mot det akustiske og selvbiografiske, før et stabilt tiår med kvernende mørk togrepsrock på plater som var jevnt gode, men etter hvert forutsigbare.

«Dom som skiner» blir dermed en positiv overraskelse, med sine skimrende elektroniske baktepper, av det uhippe slaget, der vendingen mot elektroniske instrumenter virker like mye praktisk som estetisk motivert. Det er mye bry å spille inn med band i et annet land under en pandemi, for eksempel. Effekten er uansett at Thåströms inntrengende stemme og dermed også tekster får mer plass og luft, storbyskildringen «Stora långa gatan» virker intenst levende. Dette er så nære vi kommer drømmen om å ta en øl med Thåström på en skitten fortauskafé i Berlin (der han numera bor og virker – for «Sødra korset» i åpningslåten, les Sudkreuz).

Og hvem hadde trodd at vi på en Thåström-plate skulle få høre glade soulstemmer kore blidt woo-hoo? Det skjer på singelen «Isbergen», som slettes ikke låter kaldt, men varmende entusiastisk, med et touch av New Orders «Thieves Like Us». Albumets første singel «Papperstunna väggar» har den svenske soulartisten Tityo som duettpartner, hun gir et løft til blåtonene som fortsatt er grunntonen i Thåströms låter.

Som alltid gjør Thåström det kort og konsist, ni låter, tre kvarter, og avslutter med «Mamma» som et slags motstykke til farsskildringen «Främling Överalt» (2009). Her er Thåström gripende uten å bli sentimental, når han skildrer morens møte med storbyen, dit hun kom fra utkant-Sverige for å starte et nytt liv – «jag skulle vilja sett deg då, alt det vakra og det nya», synger Thåström. En ny karriere i en ny by.

* Vanligvis gjør Thåström cirka ett intervju hvert femte år, men denne helga er han også på Skavlan, hans første tv-intervju på 21 år!