Nyheter

«Bohemian Rhapsody»: Homogent om Freddie Mercury

«Bohemian Rhapsody» føles mer som offisiell Queen-merchandise enn en spillefilm.

3

Drama

«Bohemian Rhapsody»

Regi: Bryan Singer

USA, 2018

Homogen er det siste i verden en film om Freddie Mercury burde være. Er du ute etter saftige historier om småfolk med sølvbrett fulle av kokain festet til hodet, sex på svette lærklubber og bandets sagnomsuste «Saturday Night In Sodom»-bakkanal? Vel, du vil ikke finne noe sånt snusk her. Dette er den offisielle historien om den flamboyante Queen-frontmannen Freddie Mercury, som døde av AIDS-komplikasjoner i 1991 bare 45 år gammel. Det er en virkelig vrien oppgave å imitere en så legendarisk, særegen skikkelse som Mercury på film uten å ende opp i parodi, men «Mr. Robot»-kjenningen Rami Malek kommer så nære det er mulig uten å ty til dataanimasjon. Han gjør et kompleks, nyansert portrett i en film som ellers foretrekker å holde seg på den trygge overflaten, og helst vil unngå kontroversielle elementer. Filmen starter og ender med bandets store vendepunkt: deres opptreden på «Live Aid»-konserten i 1985. De av oss som er gamle nok til å ha sett dette øyeblikket på direktesendt TV kan skrive under på at Queen stjal hele showet i en ren maktdemonstrasjon.

Les også: Rapsodi i rock: Queen var elsket og hatet

«Bohemian Rhapsody» ender med en gjenskapelse av nesten hele denne konserten, men før den tid må filmen krysse av de forventede elementene på lista: Hvordan en ung Freddie Mercury møtte de andre bandmedlemmene: Roger Taylor (Ben Hardy), John Deacon (Joseph Mazzallo) og Brian May (Gwilym Lee, som er nærmest en identisk replika av forbildet) mens de fortsatt kalte seg «Smile». En del tid vies også Mercurys nære forhold til kjæresten Mary Austin (Lucy Boynton), og problemene som oppsto i forholdet mens Freddie utforsket sin identitet som homofil mann. Allerede her får filmen et troverdighetsproblem, siden Mercurys legning mest presenteres som et gnagende problem som frarøver ham muligheten til å stifte en lykkelig familie.

Les også: Elvis Costello i fin form

Fremfor å utforske sangerens seksuelle oppvåkning velger «Bohemian Rhapsody» å fokusere på ensomme kvelder foran telefonen og melankolsk stakkarslighet – mens Mercury omgir seg med lugubre lærgutter og homser som utnytter ham. Den manipulative, personlige assistenten Paul Prenter (Allen Leech) skildres som en ren skurk her, noe han unektelig også var i øynene til de andre medlemmene av Queen. Filmen har et avslappet forhold til faktiske hendelser, tidsperspektivet blir stadig stokket om og flere øyeblikk er direkte diktet opp for å skape litt ekstra dramatikk. En helt ugjenkjennelig Mike Myers dukker dessuten opp som en totalt fiktiv plateselskap-sjef, bare for å ha noen som forteller dem at «Bohemian Rhapsody» aldri vil bli en hitt.

Les også: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter

Rami Malek gjør nærmest egenhendig filmen severdig og underholdningsverdien er upåklagelig for oss som har stor sans for bandet - men den konservative feigheten gjennomsyrer alle aspekter av en film som har alle kjennetegnene til en trøblete produksjon. Opprinnelig skulle Sacha Baron Cohen spille hovedrollen i en mer ærlig, humoristisk og sensasjonell versjon av livshistorien til Freddie Mercury, men han endte opp med å forlate prosjektet etter «kreative konflikter» med de gjenlevende medlemmene av Queen. De foretrakk en mer renvasket og tradisjonell filmografi. I følge Cohen ønsket de dessuten å vie halve filmen til bandets diskutable suksess etter at Mercury døde, et ønske som heldigvis ble nedstemt som en skrekkelig dårlig ide. Et stykke ut i innspillingen gikk regissør Bryan Singer gjennom en (muligens #metoo-relatert) personlig krise, og under de lange periodene han var fraværende fra settet måtte filmfotografen Newton Thomas Siegel ta over regien. Til slutt ble Singer regelrett sparket, og byttet ut med Dexter Fletcher (som snart står klar med Elton John-filmografien «Rocketman»). Alt dette kaoset er sikkert en medvirkende faktor til at «Bohemian Rhapsody» er så blottet for personlig særpreg og mangler en klar visjon.

Les også: «Ett minutts stillhet»: Det tause kampropet

Det er lett å forestille seg at de gjenlevende medlemmene av Queen har aktivt bidratt til å skrubbe bort alt snusk fra historien. Bittelitt vanskeligere å forstille seg at Brian May, Roger Deacon og Roger Taylor fortrakk en god kopp te og tidlig leggetid under de elleville festene deres. Som aldrende familiemenn med voksne barn er de trolig ikke særlig keen på en avkledd skildring om deres hedonistiske, kokaindrevne haraball på syttitallet. Så en ærlig beretning av deres tid i Queen vil vi neppe få før bandmedlemmene har lagt seg for godt.

Mer fra Dagsavisen