Anmeldelse «Furia»: Legger seg på et høyt europeisk nivå

4

TV-DRAMA

«Furia»

Regi: Magnus Martens & Lars Kraume

Viaplay

«Mammon»-skaperen Gjermund Stenberg Eriksen er tilbake, med en storsatsning som har et romslig budsjett på over hundre millioner kroner. Og det lokale førsteinntrykket viser seg å være en konspiratorisk thriller om internasjonal storpolitikk, terrorisme og høyreekstrem fanatisme. Målet her ser ut til å skape en skandinavisk variant av «Homeland», men dette minner mer om de første sesongene av «24». Med den vesentlige forskjellen at «Furia» er drevet av et politisk engasjement som befinner seg på stikk motsatt side av den reaksjonære vinklingen «24» i sin tid hadde.

«Furia» er en velkonstruert kvalitetsserie som forteller en sammenhengende historie i åtte kapitler, med åpenbare intensjoner om å nå et internasjonalt publikum. En betydelig del av dialogen foregår på tysk og engelsk, mens mesteparten av historien utspiller seg utenfor Norges grenser. Dette kan kanskje ikke måle seg med mye av det som produseres for strømmemarkedet i USA, til det er dialogen litt for preget av tørr eksposisjon og plottstrukturen litt for mekanisk – men «Furia» legger seg på et høyt europeisk nivå. Det hjelper veldig at serien er sentralstyrt av en dyktig, rutinert regissør. Magnus Martens har de siste årene stått bak episoder av en rekke internasjonale storserier, inklusive (min personlige favoritt) «Banshee», «Power» og «Fear the Walking Dead». Han har regien på fem av episodene i «Furia», mens italiensk-tyske Lars Kraume («Jakten på Adolf Eichmann» , «Et minutts stillhet…») har regissert de resterende tre.

[ «Furia»s Ine Marie Wilmann: - Jeg håper at serien kan sette i gang diskusjoner om ordets makt, skape tanker om hvordan radikalisering skjer ]

Akkurat hvorfor en tysk regissør ble rekruttert blir mer åpenbart etter hvert som historien utvikler seg, og handlingen forflyttes til Berlin. Men alt starter i Romsdalen, der politimannen Asgeir Eng (Pål Sverre Hagen) ankommer sammen med sin sju år gamle datter Michelle (Isabella Beatrice Lunda). Han er en reservert, behersket mann som ikke sier mer enn han må. Lensmannen Siem (Henrik Mestad) stusser på at Asgeirs CV er full av svarte, hemmeligstemplede hull, og betviler at han bare er en «politimann av den kjedelige typen». Asgeir er en mann med veldig spesifikke ferdigheter, som har vært på flukt med datteren i lang tid - med dekknavn og hemmelig adresse som skal holde dem skjult fra den russiske mafiaen. Det smarteste ville være å holde en lav profil, men Asgeir har knapt rukket å flytte inn før bygda opplever sitt første mord.

Tenåringen Stein blir funnet brutalt slått i hjel langt inne i skogen, etter å ha kommet i søkelyset for et angrep på det lokale asylmottaket. Faren Kjetil Vang (Fridtjov Såheim) er en rasistisk hissigpropp, og del av et høyreekstremt miljø. som inkluderer den lokale entreprenøren Bjørn (Trond Espen Seim), hans lillebror Ole (Preben Hodneland) og kokken Ragna (Ine Marie Wilmann). Sistnevnte viser seg å være en Fjordmann-aktig blogger under dekknavnet «Furia», som har fått mye oppmerksomhet i høyreekstreme miljøer langt utenfor landegrensene. I en normal serie ville hele handlingen ha utspilt seg i Romsdalen (som melkes maksimalt for sin vakre natur og ruvende fjell), men «Furia» har større ambisjoner og forflytter seg snart til et globalt perspektiv.

[ Hvordan hadde verden blitt hvis alle menn (unntatt en) på jorda ble borte? Helsvart, dystert og deprimerende, skal vi tro Disneys nye dystopi—drama ]

Situasjonen eskalerer allerede mot slutten av første episode, som inkluderer en sentral overraskelse jeg har blitt anmodet om å ikke avsløre her. Men i grove trekk: en høyreekstrem lederfigur kalt Cato pønsker på et massivt terrorangrep av 11. september-format, som kan forandre hele maktstrukturen i Europa. Politimannen Asgeir vikles inn i denne konspirasjonen fra den ene kanten, mens Ole og Ragna deltar aktivt i den andre enden. Etter hvert introduseres også lederen for den tyske antiterroravdelingen: Kathi Falke (Nina Kunzendorf), noe som forsterker «24»-følelsen mens statsbyråkrater bjeffer ordre mens de går fort i kliniske korridorer, stirrer intenst på PC-skjermer som dekrypterer datafiler og jakter etter de uunngåelige muldvarpene.

Til tider får man følelsen av manusforfatterne (som inkluderer Nikolaj Frobenius og Dagsavisens Hege Ulstein) strever litt for iherdig med å presse inn flest mulig referanser til «Bitcoin», «deep web», «8chan», «red pill» og «Pegida».

[ Utsetter innspillingen av Gro-drama - storsatsing for NRK ]

[ Bent Hamers «The Middle Man» er en lummer kommentar til et samfunn i forvitring (+) ]

På et tidspunkt forventet jeg nesten at noen ville si at terroraksjonene er finansiert med NFT-salg av Pepe the Frog-coins, eller noe sånt. Det skjuler seg allikevel et oppriktig politisk engasjement under alle thriller-konvensjonene og moteordene, som plugger seg rett inn i dagsaktuelle temaer rundt oppblomstringen av høyreekstrem terrorisme. «Furia» er tett fortalt, dynamisk iscenesatt og holder seg sjeldent lenge på hvert sted.

At serien er så plotdrevet går samtidig litt på bekostning av den psykologiske dybden, og forhindrer at vi blir godt kjent med flere av disse rollefigurene. Ine Marie Wilmann bemerker seg mest her, og gjør en skikkelig sterk prestasjon med noen interessante grånyanser. Alt bygger seg opp til et oppriktig spennende klimaks som avslutter historien, mens vi blir fortalt at «dette er langt fra over». Så det vil forbause meg veldig om vi ikke får en «Furia: sesong 2».

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein er en av manusforfatterne på TV-serien «Furia». Denne anmeldelsen er innkjøpt av en av Dagsavisens eksterne anmeldere.