Bøker

Anmeldelse Tore Renberg «Assalamu alaikum» (2021): Mørke takter i Teksas

Hillevågsgjengen er tilbake, med bulder og brak, porno og pine, islam og krangel og plenty of Liebe. Hekkan så løye, og sakki så sårt.

Tore Renberg på Hillevåg i Stavanger, der handlingen i hans populære romaner om Teksas-gjengen utspiller seg. September 2017

Roman

Tore Renberg

«Assalamu alaikum»: Teksas-serien, bind 4

Oktober

«Assalamu alaikum» av Tore Renberg

«ADVARSEL: EN GANG FANTES DET EN GARANTI FOR AT HISTORIER SOM DETTE, OG MENNESKENE SOM BEFOLKER DEM, OG SPRÅKET DE VELGER Å UTTRYKKE SEG I, IKKE STEG OPP TIL OVERFLATEN. [ …] SLIK ER DET IKKE LENGER. VI LEVER I ÅPENHETEN NÅ» står det å lese på andre tekstsida i Tore Renbergs fjerde bind i Teksas-serien. Det har fått den nysgjerrighetsvekkende tittelen «Assalamu alaikum» – oversatt fra arabisk betyr hilsningsfrasen «fred være med deg».

Fred? I Teksas-universet? Det har vel ikke akkurat vært freden som har dominert der i gården. Er det ikke nå heller. Fra første sides raljering over den JÆVLA HILLEVÅGSGJENGEN, via ADVARSELEN over, via en INNGANGSMARSJ i like STORE bokstaver som hele opptakten, er det bråk og lyd og språk og fryd som gjelder, her som i de tre foregående Teksas-bøkene, «Vi ses i morgen» (2013), «Angrep fra alle kanter» (2014), og «Skada gods» (2017).

Fire år etter forrige bok, som slutta med en gjeng cliffhangere, inkludert flere lik i hagen og femten kilo heroin i frysa, er Hillevågsgjengen altså tilbake, med mer «VEMMELIG VESTNORSK BAROKK», for å sitere introens allvitende forteller.

Jan Inge, alias Jani, ser seg fremdeles som gjengens store leder, Rudi er like hyper som før, og Cecilie, med kjælenavn Chessi, er fortsatt gravid med tvillinger. I tid har det kun gått noen få uker siden der «Skada gods» slutta – det er nå januar 2013 i Stavanger, verdens rikeste by.

Stemningen er ikke god. Alle sliter. Rudi og Chessi med forholdet. Hun vil bli sykepleier, han vil slippe alle gjengens drittjobber. Begge har hemmeligheter for den andre, hver sin knokkelsamling som plutselig ramler ut av skapet.

Jani sliter mest av alle. Han drømmer fæle greier. Angrer på grufulle ting han har gjort. Hillevåggjengen har jo egentlig prinsipper! Han er en kristen mann, som heier på KrF og dyrker Knut Arild Hareide! Gjengen hans skal ikke drive med narkotika, vold, grove ran, drap eller porno. Men hva skjedde, med alle de fine grunnprinsippene? Ett etter ett er de brutt.

Det med pornoen skjedde jo allerede da Jani og lillesøster Cecilie var barn, og «Videogutten» gjorde seg til hallik ved å leie henne ut som hore. Før det hadde han allerede opplevd horrible, pornorelaterte ting alle barn bør slippe, og som rulles opp i «Assalamu alaikum». Hendelser som forklarer og gir bakgrunn for Janis traumer, og funker som deilig drivstoff til hevnmotoren som kjører seg varmere og varmere gjennom romanen – til det kulminerer i et skikkelig oppgjør mot slutten. Showdown!

I forrige bok kom dessuten Hillevågsgjengen i skade for å drepe en hel haug mennesker, inkludert folk som sto dem nære, etter å ha varma opp med vold og ran i årevis. Jani vil egentlig slutte med kriminalitet. Trekke seg tilbake. Gå streit. Han må bare bli kvitt den der heroinen først. Og likene i hagen. I stedet har han et slags sammenbrudd, der han forstår at han egentlig er muslim! Vanskelige tider, radikale løsninger.

I hælene jager politiet. Pluss den helkriminelle Kvinesdalgjengen som Hillevågsgjengen stjal heroinet fra. Etter pangstart i STORE bokstaver, og et psykedelisk innblikk inn i Janis marerittmarinerte mentale tilstand, roer Tore Renberg ned fortellingen litt. Plukker opp tråder fra sist, presenterer karakterene på ny, minner om hva som foregår i Teksas-universet. Noen ligger i koma, andre er døde, resten virrer nå rundt i ymse grøfter og rennesteiner.

Så skrur han opp varmen og tempoet, knepp etter knepp, og pusher den ene romanfiguren etter den andre stadig lenger ut på galeien. Godt håndverk, med det sedvanlige hypre teksasdrivet i språket. Det går i bokmål og siddis, iblanda engelsk slang og tyske gloser, tempo tempo tempo, goe gass og møje løye. Korte kapitler med stadig skifte av synsvinkel og forteller, inkludert en viss forfatter som innimellom «stiger fram og begynner å synge». Alt krydret med eksplisitte og uuttalte referanser til høyt og lavt: her deler tekstlinjer fra heavylåter plassen med Tarjei Vesaas’ nynorskklassiker «Fuglane».

God underholdning, med andre ord. Men, akkurat som de foregående bøkene i serien, så er «Assalamu alaikum» en roman der forfatteren helt tydelig vil si noe mer, noe utover barokk språklek og gotisk gladvold.

Teksas-bøkene viser fram skyggesida av samfunnet. Folka som ikke fikk bade i olje. De som starta langt på minus, som knapt var ankommet banen idet startskuddet gikk. Ødelagte unger av foreldre som ikke fikk til, ikke fiksa, ikke klarte det minimumet som foreldre helst skal klare. Generasjoner med omsorgssvikt. Rovdyraktige andre voksne. Barn som må bygge sine egne liv, på et gebrekkelig reisverk av porno og horror og søskenskap, uten sjans på noensinne å klare å bli «skikkelige folk». De er jo der, disse folka. De fins. Se! roper Renberg.

Det er mørk materie. Tunge skjebner. Vanskelige problemstillinger. Pornoen er overalt, hva gjør vi med den? Hva skal vi, eller hva skal systemet, gjøre for å hjelpe de ungene som er skakkjørte fra starten? Renberg gir ingen svar. Dette er romaner, ikke politiske pamfletter.

Heldigvis. «Assalamu alaikum» bruker nær 600 tettskrevne sider på det, men den leverer varene. Humor og alvor, with Liebe från Hillevåg. Romanen avslutter friskt, med et par hendelser og en epilog som lover mer. Kom bare med det, Tore – gjerne før det har gått fire nye år!