Kultur

Roald Helgheim er død. Han var både Formann og hedersmann i norsk jazz

Dagsavisens mangeårige jazzskribent Roald Helgheim døde mandag, 78 år gammel. Hele jazznorge er samlet i savnet av mannen som ble en legende i sin egen levetid.

Roald Helgheim da han fylte 75 år i 2017, fortsatt på byen på jakt etter nye musikkopplevelser

Meldingen om Roald Helgheims bortgang kom tilfeldigvis samtidig med starten på Oslo Jazzfestival mandag. Det var på denne festivalen han i 2003 fikk Ella-prisen for sin innsats for jazzlivet i Oslo. Denne innsatsen kan godt utvides til å omfatte hele det norske jazzlivet, for ikke å snakke om hele jazzhistorien. I begrunnelsen het det at prisen «går til en person som har meninger om jazz. Ikke fordi vedkommende har disse meningene, men fordi de springer ut av en felles integritet, er saklige, og vel begrunnete. Den går til en person som skriver om jazz. Ikke fordi han skriver, men måten vedkommende skriver på. Slik at vi føler at vi er der, deler hans opplevelse og føler at vi kan stole på ham.»

Mens andre begynte å høre på Elvis foretrakk Roald Helgheim Louis Armstrong og Ella Fitzgerald, som han oppdaget på jukeboksen på Rutebilkafeen på Sandane, der han gikk på gymnaset på slutten av 50-tallet. Han hadde vokst opp i Jølster i Sunnfjord, og flyttet til Oslo for å studere i 1962. Han flyttet nok også for å få høre mer jazz, og ble en gjenganger på Oslos jazzklubber. I et langt større lokale fikk han sin første store åpenbaring: «John Coltrane (var) mannen som i 1963 gav dette gudsordet frå landet ei sjokkarta oppleving i Njårdhallen, denne idrettshangaren som eg med ei kjensle av Kafka avla mine førebuande universitetseksamener i, og om eg ikkje forstod så mykje av kva som hende denne Coltrane-kvelden i november det året, så visste eg at etter dette ville ingenting bli som før, verken med det eine eller med det andre», som han selv formulerte det her i avisa i 2002.

Roald ble også politisk engasjert godt ute på venstresiden i AKP ml, og har sagt at musikken og politikken gikk hand i hand i disse årene. Disse sympatiene tok ham inn i Klassekampen, der han var redaksjonssekretær på 70-tallet. Noen av dem som jobbet der åå denne tida mener at han i praksis fungerte som redaktør i turbulente tider. Hans egne skriverier i denne avisa startet for alvor på 80-tallet, da han fort etablerte seg som en av landets skarpeste penner.

Roald sluttet i Klassekampen etter en opphetet redaksjonell konflikt i 1997. Han begynte å skrive i Dag og Tid, og ble samtidig hentet inn i Dagsavisen som jazzskribent. Så ønsket var han i våre spalter at han kunne stille sine egne harde, men rettferdige krav. Han skulle selvfølgelig fortsette å skrive på nynorsk. Og han skulle ikke ha karakterer på anmeldelsene sine.

Roalds jazzinteresse var komplett. Han omfavnet like gjerne utagerende frijazzere som smektende sangere. Han var heller ikke bare en eksklusiv musikkjournalist, men skrev engasjert om andre kulturuttrykk, og om store samfunnsspørsmål. Han var også en spaltist i særklasse, med en egen evne til å knytte aktuelle kulturelle uttrykk til større begivenheter i verdensbildet. Roald var kompromissløs og kunnskapsrik, og kunne formulere seg mer poengtert enn de aller fleste andre.

Det hendte vi tok den samme nattbussen til Sunnfjord «heim til jul», og det var alltid en glede å lese hans faste rapporter fra «Jul på Jølster» i Klassekampen etterpå. For et eksempel på hans virksomhet kan vi anbefale å søke opp artikkelen «Sonja i jazzlag» fra festivalavisa Fire Flate i Molde. Her forteller han om da Dronning Sonja besøkte jazzfestivalen i 1985, og ville bli tatt bilde av sammen med Scott Hamilton og Newport Festival All Stars. Nå var resten av pressekorpset omdirigert til en låvebrann i nærheten, men sånne trivialiteter interesserte ikke denne mannen. Klassekampens utsendte fikk derfor en nervøs forespørsel fra festivalledelsen om han kanskje kunne hjelpe til: «Trass alt kom eg frå ei revolusjonær avis, som det ikkje var opplagt ville ta på seg eit så tvers gjennom borgarleg oppdrag».

Musikalsk toppmøte: Roald Helgheim intervjuer Herbie Hancock før Oslo Jazzfestival i 2015.

Blant sine nærmeste venner var Roald Helgheim kjent som «Formann». Det var aldri noen tvil om hvem som bestemte. For andre kunne han være vanskelig å bli kjent med. Det krevde en viss tilvenning å forstå den brå, knappe tonen hans. Her var det ikke noe “hei” eller “ha det bra”, heller ikke noe utenomsnakk, slik den journalistiske stilen hans også var. Bak dette lå det ofte en uforlignelig lun humor. Det er derfor musikere fra alle generasjoner i norsk jazz nå snakker varmt om sine møter med mannen. I sosiale medier (som han holdt seg langt unna selv) har lovprisningene kommet tett etter at nyheten om hans bortgang ble kjent.

Selv om den store jazzhistorien sto ham nært prioriterte Roald alltid høyt å høre på nye lokale talenter. «Merk deg like godt dette bandet» skrev han om Jaga Jazzist, i en av sine første spalter i Dagsavisen i 1998. «Ingen har hørt flere konserter på Victoria enn ham», skrev Nasjonal Jazzscene i en twittermelding tirsdag. Og dette er et konsertsted som startet da Helgheim var 65 år! Kanskje hadde det vært fint å samles til en ordentlig minnekonsert en kveld, når forholdene forhåpentligvis snart gjør det mulig å få plass til alle dem som sitter igjen med gode minner om Roald Helgheims betydning for norsk jazz.

Geir Rakvaag

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen