Kultur

Historien om krigen har bare såvidt begynt

Debattbøkene hagler. Men vi har bare så vidt begynt på historien om andre verdenskrig, fastslår forfatter Mattis Øybø, som har utvidet sin roman med et nytt essay.

Mattis Øybø. Forfatter og forlagsredaktør.

– Jeg har selv nylig oppdaget mine egne besteforeldres rolle i andre verdenskrig. Og plutselig åpner familiefortellingen seg på ny, forteller forfatter og forlagsredaktør Mattis Øybø.

I mai utga Øybø romanen «Den siste overlevende er død», der nåtidsmennesker i Oslo nøster opp historien om en ung jødisk mann som måtte flykte til Sverige under krigen. Et essay om holocaust og historieskriving utgjør deler av romanen. Nå har Øybø utvidet denne delen til en større sakprosatekst, «Å minnes er en politisk handling», i det nye nummeret av litteraturtidsskriftet BLA (Bokvennen Litterær Avis).

«Drapet på seks millioner jøder har inntatt det moralske sentrum i fortellingen om krigen» skriver Øybø her.

– Jeg jobbet så mye med essayet i romanen. Og når romanen var levert, ville jeg gå videre med det, sier Øybø om forholdet mellom romanen og essayet i BLA.

Øybø er redaktør i Tiden forlag, og selv skjønnlitterær forfatter, med bakgrunn som litteraturviter. «Den siste overlevende er død» er Øybøs femte roman, og det er første gang han har andre verdenskrig som tema. I både romanen og essayet skriver han om hvordan Holocaust er blitt det moralske sentrum for fortellingen om krigen. På 1990-tallet tok Øybø hovedfag i litteraturvitenskap om vitnemålslitteratur fra Auschwitz.

– Jeg har fulgt dette stoffet i snart 30 år, og det har vært interessant å se hvordan debatten har utviklet seg. Historien er bevegelig. Perspektivet endrer seg. Før prøvde vi å innbilte oss at historien om krigen lå fast. Nå går ikke det lenger, sier han.

Holocaust er den viktigste hendelsen

I Bokvennen Litterær Avis påpeker Øybø hvordan flere av det siste årets store kulturdebatter i Norge har hatt andre verdenskrig og antisemittismen som omdreiningspunkt (se egen boks) – NRK-serien «Frontkjemperne», forfatterforeningens Æresrett, Hamsun, Marte Michelet. Etter at Øybøs essay var levert, og idet «Den siste overlevende er død» var i butikkene, kom det ytterligere to bøker om de norske jødedeportasjonene: Espen Søbye «Hva vet historikerne? Om hjemmefronten og deportasjonen av jødene»» og Marte Michelets «Tilsvar: Svar til motboken til ‘Hva visste hjemmefronten’». Det førte til en ny og omfattende runde debatt om Michelet, hjemmefronten og de norske jødene.

Marte Michelet, 2021

– Disse to utgivelsene understreker poenget, at Holocaust akkurat nå er den viktigste hendelsen under krigen i Norge. Det er den hendelsen vi leser krigen gjennom. Og det er bra. Det beveger vår nasjonale selvfølelse, som krigen har vært med på å gjøre veldig sterk, sier Øybø.

– Det er en reell konflikt i bunn for debatten om jødedeportasjonene i Norge. Og det handler ikke bare om faglighet blant historikere, det handler om at den nasjonale fortellingen vår er satt i spill. Den nasjonale fortellingen har vært om en sterk norsk motstandsbevegelse som uredd og fryktløst kjempet mot okkupasjonsmakten under krigen. Og det er ikke feil. Men hvis man må legge til at den samme motstandsbevegelsen bar med seg antisemittiske holdninger, blir fortellingen en annen. Like sann, men mye mer komplisert.

– Vi vet mer om krigen enn noensinne

Øybøs essay tar blant annet for seg hvordan vi forholder oss til historien om andre verdenskrig når vi ikke lenger har tidsvitner i live, de som var der og overlevde konsentrasjonsleirene, motstandskampene og okkupasjonen.

– På den ene siden vet vi mer om krigen enn noensinne. Jo mer tiden går, jo mer vet vi. Det kommer stadig ny forskning, nye bokutgivelser, nye arkivfunn. Samtidig vet vi mindre, fordi de som var med i krigen dør. Vitnene, de levende bevisene for krigens grusomhet, blir borte. Det er et paradoks, sier Øybø.

«Vi er ennå på langt nær ferdig med denne perioden i norsk historie. Jeg mistenker at vi knapt nok har begynt» skriver Øybø i essayet.

– Er det et mål å bli ferdig med krigen?

– Nei. Snarere tvert imot, svarer Øybø.

– Det er først nå krigen virkelig er blitt historie. Det er derfor vi bare så vidt har begynt. Fordi tidsvitnene er døde, er det nå mulig å stille nye spørsmål om krigen. Når bestefar ikke lenger er i live – og uansett snakket han ikke om hva som skjedde under krigen – må familien selv finne sin fortelling om krigen. Det har dannet seg noen større fortellinger om hva krigen er, som er under kontinuerlig revurdering, sier Øybø.

Morfaren var politimann under krigen

Gjennom essayet i BLA kommer det fram at noen tanker og erfaringer fra en av romanens hovedpersoner tilsvarer Øybøs egne. Som det å sitte på gutterommet og bygge modeller av krigsfly. Elementer av romanen tangerer også hans egen familiehistorie – som funnet av brev fra andre verdenskrig.

For få år siden har Øybø oppdaget at hans morfar sto midt i det som nå er en av de hardest debatterte elementene i striden om Marte Michelets bøker: I hvilken grad deltok det norske statspolitiet aktivt i å deportere de norske jødene til tyske dødsleirer? Og i hvilken grad var det motstandsfolk i politiapparatet som varslet jødene?

– Min morfar var politimann i Oslo. Han ble arrestert i august 1943 under Aktion Polarkreis. Alle politifolk i Oslo ble avkrevd en lojalitetsed til det norske nazi-styret. 16 politimenn nektet. Morfar var en av dem. De ble straks sendt til Grini, og i desember 1943 videre til tysk konsentrasjonsleir.

– Det jeg ikke vet, er hva min morfar gjorde høsten 1942, da de norske jødene ble deportert. Det var norske politifolk som medvirket til deportasjonen av jødene. Var morfar en av dem som medvirket? Eller var han en av dem som varslet? Det har jeg prøvd å finne ut av, men det har jeg ikke klart. Kanskje er det ikke mulig å finne ut heller. Jeg har lyst til å skrive om min morfar, men jeg har ikke klart det hittil, forteller Øybø.

– Jeg har fått tilgang til brev min morfar skrev til min mormor da han satt i konsentrasjonsleir i Polen. Han var en heldig fange, siden han var norsk og fikk god forpleining. Han kunne sende brev hjem og få brev tilbake. Mormor sendte ham melketennene fra min mor. Det er en sånn detalj som gjør historien veldig levende. Det er menneskelig og nært. Samtidig bryter det med våre oppfatninger av fanger i en konsentrasjonsleir.

Mattis Øybø. Forfatter og forlagsredaktør.


– Litteraturen kan bidra med detaljene, det konkrete og spesifikke som bryter med den allmenne fortellingen, eller gir liv til det vi allerede vet. Det jeg vil gjøre, er på peke på hvor levende historien er i oss, hvor uavsluttet den er. Litteratur kan sette oss i forbindelse med historien på en annen måte enn sakprosa. Det er det jeg forsøker å vise i romanen, hvordan historien lever i oss, sier Mattis Øybø


«I fremtiden vil vi kanskje kunne se for oss følgende: At avgrensingen mellom venn og fiende under krigen ikke bare går mellom gode nordmenn og nazister, mellom studenter og hird, mellom motstandsfolk og tyskere, mellom jøssinger og quislinger, men mellom jødene og alle de andre.

Kanskje vi ikke engang trenger å vente.

Bare tenk på diskusjonene om Æresretten i Den norske forfatterforeningen og Alf Larsens jødehat, eller debatten om NRK-serien «Frontkjemperne», og hvilke holdninger de norske Waffen-SS soldatene gikk i krigen med. Ordskiftet rundt Ståle Dingstads bok «Knut Hamsun og det norske Holocaust» er også et tydelig eksempel. Bør Hamsuns forhold til jødene få oss til å revurdere hans plass i den litterære kanon? Og for ikke å snakke om debatten rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» hvor spørsmålene hun stiller, uansett hvordan man vurderer dem, er på vei til å sette nye merker i historien om okkupasjonen i Norge».

Fra Mattis Øybø: «Å minnes er en politisk handling», Bokvennen Litterær Avis 6-7/21