Iren Reppen oppdaget at «Det e hardt å være b**ch». Nå er hun sjef på scenen

5

TEATER

«Det e hardt å være b**ch»

Av og med Iren Reppen

Regi: Nils Petter Mørland

Musikk: Svein Gundersen

Det Norske Teatret

Det blåser på toppene, og fortsatt er det nok slik at det blåser litt ekstra om man er kvinnelig leder på toppnivå i en bedrift som tidligere kun har vært styrt av menn. Iren Reppen vet hva hun har i ryggen når hun forteller sin egen personlige historie i en forestilling som også speiler en scenesuksess av de sjeldne. Da hun skrev og framførte «Det e hardt å være mainn» for 26 år siden, kombinerte hun satire og entertainerkunst med et skarpt og humoristisk blikk på en mannsrolle som da var i endring. Hun tillot seg også en aldri så liten selvransakelse på vegne av flere.

Forestillingen som også ble filmet av NRK, ble definerende for en karriere som allerede hadde god fart. Men den fikk også et par avleggere hun kanskje ikke hadde forutsett. I «Det e hardt å være b**ch» gjør hun opp regning med en av dem. I et stykke som handler om makt tar hun endelig bladet fra munnen og skaper en sekvens som med tydelighet forteller hva hun mener om hvordan komikeren Harald Eia skodde seg på Reppens bekostning i «Åpen post»-parodien av hennes «Kattekvinnen» fra «Det e hardt å være mainn». Foran en million seere hadde Eia all makt i hvordan han forvaltet og gjorde narr av en annens åndsverk, og i dag er det hans parodi som huskes og ikke Reppens nummer som Eia tok ut av sin kontekst.

[ Lars Norén vender tilbake til sin egen oppvekst i «Etter stillheten» (+) ]

Forestillingen på Det Norske Teatrets Scene 2 starter med at hun humoristisk slår fast at det er hardere å være mann i dag enn den gangen. Eller før det går hun rundt og hilser blidt og velkomment alle de 20 som har benket seg i salen, en god gest med tanke på at glissenheten skyldes restriksjoner og ikke publikums uvilje. Og dette skal da også bli en tvers gjennom fin stund i salen, selv om trøkket ville vært større hvis situasjonen hadde vært en annen. Hun er da også klar i meldingen til publikum, om at hun er «makteslaus uten dokker!». Det maktesløse har dobbelt bunn, skal det vise seg.

Bak seg har Reppen et solid mannsband i Gjermund Silset (bass), Håvar Bendiksen (gitar) Kenneth Ekornes (trommer) og Joseph Angyal (fele, fløyter), og de blir medspillere på flere vis. Ved sin side har hun den samme krakken som sist. De fleste andre rekvisitter, så nær som «maktdressen», har hun kvittet seg med. Siden premieren på «Det e hardt å være mainn» i 1994 har hun selv fått smake på den siden av kultur- og næringslivet, først og fremst som teatersjef ved Hålogaland Teater i Tromsø, som kunstnerisk leder av Peer Gynt-stevnet på Gålå, og som medlem av Norsk kulturråd. Mellom sangene, som også denne gangen er komponert av Svein Gundersen, forteller hun sin historie med like doser alvor, satire og humor. Lagt opp som en eventyrfortelling om en liten jente fra Harstad som klatrer til topps og kan lire av seg selvfølgeligheter og tomme ord skapt på hotellkonferanser med strategiarbeider og motiveringssamtaler.

[ Denne forestillingen får man en stor klump i halsen av (+) ]

De alvorligste samtalene har hun med seg selv. Er hun god nok? Hvordan påvirker makten henne som menneske? Har hun like stor kontroll som en, ja, mann? Hun er innom metoo, noe som slår begge veier, og hun tar ordet i forsamlingen og balanserer reell makt med det indre bruset av mestring og det å kunne bestemme. Hardt og brutalt. Men oppturen har også en nedtur, lukt ned i Hælvete med et band som til slutt gjør opprør og streiker når sjefen blir for høy på seg selv. Kort sagt blir en «bitch».

Det hjelper å kjenne litt av historien til Reppen og hennes sjefsperiode på Hålogaland Teater, som er den tidsperioden som vies mest plass i stykket. «Det e hardt å være mainn» og oppfølgeren «Det e hardt å være 2», som noen år senere tok for seg familielivet, dreide seg om mellommenneskelige forhold alle kan kjenne seg igjen i. Reppen er kanskje enda mer personlig «Det e hardt å være b**ch». Den underliggende tematikken er gjenkjennelig, men kanskje ikke så allmenn som utgangspunktet for de to første forestillingene. Men musikken og formidlingsbegeistringen skaper driv og nyansert humor.

[ Vitalt og viktig fra den delte byen. Anmeldelse av «Linje 5» ]

Iren Reppen er en dreven skuespiller og artist som oser av blid selvironi på en måte som gjør at satiren slår hardere enn om hun hadde framført den med gravalvor. Sangene er poengterte og gode, og Svein Gundersen kler dem inn i smittende melodier og lett rocka arrangementer som lener seg aldri så lite på den nordnorske arven fra det være seg Ragnar Olsen eller Trygve Hoff. Stykkets skarpeste brodd ligger i sangtekstene. Kanskje kunne hun generelt vært hardere mot de harde, som det heter, men seg selv sparer hun ikke der hun står og blottlegger tvil og tro på egen bekostning. Reppen har etter hvert bred erfaring som leder innen kulturbyråkratiet, men å se henne igjen med egen musikkteaterforestilling i «Det e hardt å være bitch», levner ingen tvil om hvem som er sjefen på denne scenen.

«Det e hardt å være b**ch» er et samarbeid mellom Det Norske Teatret i med Brageteatret og Hålogaland Teater.