På utsiden av den amerikanske drømmen

5

DRAMA

«Minari»

Regi: Lee Isaac Chung.

USA - 2021

Denne selvbiografiske oppvekstskildringen sanket seks Oscar-nominasjoner (for blant annet beste film, manus og regi), og stadfestet at dette var året akademiet satset hardt på beskjedne indie-produksjoner med et snev av politisk bevissthet. Trolig mer på grunn av filmtørke i pandemitider enn et oppriktig ønske om å modernisere prisutvalget, men uansett lovende. Regissør/manusforfatter Lee Isaac Chung utforsker sin egen oppvekst på åttitallet, som hjertesyk sønn av sørkoreanske immigranter. Hans alter ego er seksåringen David (Alan Kim), som vi først møter i 1983. Etter en tid under fattigdomsgrensen i California har pappa Jacob (Steven Yeun) fulgt den amerikanske drømmen til rurale Arkansas, der han har kjøpt et hus som på godt norsk kan beskrives som en «fixer upper».

[ «Han» ser ut til å være skapt for å starte en samtale (+) ]

Kona Monica (Yeri Hen) ser gradvis mer urolig ut under kjøreturen til deres nye hjem, og når de kommer frem er reaksjonen hennes en bra blanding av fortvilelse, dyp skuffelse og undertrykket raseri. Så det var dette de forlot sivilisasjonen i California for? En falleferdig, mobil enhet med digre hjul og interiør i beiset furu, plassert midt på et jorde på ødeste Ozark-bondelandet. Monica har så liten tro på dette prosjektet at hun ikke engang føler at det er noen vits at datteren Anne (Noel Kate Cho) pakker ut familiebildene. De vil jo uansett ikke bli boende her så lenge. Pappa er full av påtatt pågangsmot og anstrengt optimisme, men virkeligheten tærer. Han og kona får seg jobb på et deprimerende klekkeri, der nusselige kyllinger blir bryskt sjekket for kjønn og slengt i plastbeholdere. De mannlige kyllingene blir kastet som søppel og brent, for de kan jo ikke legge egg og smaker ikke særlig godt.

Jacob forteller sønnen at dette er en viktig lærepenge: som menn må de jobbe ekstra hardt for å bevise at de er verdt noe. Jacob jobber døgnet rundt for å forvandle eiendommen sin til dyrkbar mark, og slår seg sammen med den smårare naboen Paul (Will Patton) for å dyrke koreanske grønnsaker som kan selges til den stadig økende gruppen av immigranter som dem. Paul har søkt tilflukt i manisk religiøsitet; han taler i tunger, prøver å gi gården en spontan-eksorsisme og tilbringer søndagene med å drasse rundt på et digert kors for å føle Jesus’ lidelser på kroppen. En ganske annen versjon av kristendom enn den Monica klamrer seg til mens hun mistrives, sturer og planlegger fluktruter.

Ekteskapet er preget av mange år i oppoverbakke, og at Jacob slett ikke deler Monicas religiøsitet bare øker avstanden mellom dem. Kranglene deres blir stadig bitrere, og ungene har ingen steder å søke dekning når skrikekampene starter. Som en kompromiss avtaler de at Monicas pensjonerte mamma Soonja (Oscar-vinneren Yuh-Jung Youn) skal flytte hjem til dem fra Sør-Korea. Offisielt for å avlaste som barnevakt, mindre offisielt for å sørge for at Monica føler seg mindre ensom. Lille David setter ikke særlig pris på at Soonja presses inn på rommet hans; hun snorker, lukter koreansk og oppfører seg slett ikke som en normal bestemor. En eksentrisk kinaputt som elsker å spille kort i underbuksa og har munnen full av grove ord. Det er samtidig bestemor som oppfordrer David til å være mer aktiv, og hun dyrker tittelens symbolske Minari-vannselleri ved en liten innsjø på eiendommen.

Vi forventer at det bare er et tidsspørsmål før familien blir utsatt for rasisme, men de lever så isolert at fordommer aldri blir et tema. De har nok med seg selv, og kampen for å overleve. Jacob jobber seg halvt ihjel, men utfordringene tårner opp og han taper mer penger enn han tjener. For alle oss som har mistet deler av levebrødet under pandemikrisen er det lett å kjenne igjen den økende fortvilelsen. Så dette er ikke en typisk immigranthistorie om en familie som prøver å tilpasse seg den amerikanske væremåten, men mer en oppvekstskildring om å finne sin plass i et fremmed miljø og hvordan det tærer å måtte leve med konstant økonomisk usikkerhet. Selv om «Minari» er en amerikansk produksjon føles den hundre prosent sørkoreansk, og kan minne mye om de varsomme, intime familiedramaene til japanske Hirokazu Koreeda. En skikkelig fin, liten film drevet av empati, skarpe observasjoner og naturlige skuespillerprestasjoner, bygget opp av barndomsminner og gode intensjoner. Som slentrer av gårde i sitt eget tempo, mens vi får en sjelden sjanse til å ta del i en families sorger, gleder og skuffelser.

[ Bob Odenkirk i «Nobody»: En hypervoldsom hardhaus (+) ]