Bob Odenkirk i «Nobody»: En hypervoldsom hardhaus

4

DRAMA

«Nobody»

Regi: Ilya Naishuller

USA/Japan - 2021

Etter en start som sketsjkomiker har Bob Odenkirk utviklet seg til å bli en skikkelig dyktig karakterskuespiller, som har imponert stort med glansrollen som Saul Goodman/Jimmy McGill i «Breaking Bad» og «Better Call Saul». Det er imidlertid fint lite som antyder at fyren i en alder av snart seksti skulle bli en overbevisende actionhelt, men her er vi altså. Odenkirk tok selv initiativet til «Nobody»: han kom opp med ideen til filmen etter å ha hamlet opp med noen innbruddstyver hjemme, og begynte å fantasere om hva han kunne ha gjort hvis han var en skikkelig badass. Så ja, «Nobody» har den velkjente eimen av maktfantasi for gråstenkte familiefedre, men er først og fremst en frydefullt hypervoldsom hardhaus som vipper på kanten mellom kledelig absurd action-satire og straight actionthriller. Sløyt underspilt av alltid severdige Bob Odenkirk, som bærer preg av å ha tilbragt mye mer tid på helsestudio enn resten av oss har fått sjansen til å gjøre det siste året.

Likhetstrekkene med f.eks. David Cronenbergs «A History of Violence» og Denzel Washingtons «The Equalizer»-filmer skyldes nok mest det erketypiske utgangspunktet, men parallellene til «John Wick» er definitivt ingen tilfeldighet. Manuset er skrevet av den norskættede «John Wick»-skaperen Derek Kolstad, filmen er produsert av «John Wick»-regissør David Leitch og actionscenene iscenesatt av stuntteamet fra denne serien.

[ Disney går til punken når Cruella de Vil får nytt liv i «Cruella» ]

Hutch Mansell (Bob Odenkirk) er kjedelig. En deprimert, anonym familiemann i kommunegrå parkas, med knusktørr jobb som bokholder på et mekanisk verksted eid av svigerfaren Eddie (Michael Ironside). Hutch tar bussen til kontoret, jogger, lager mat til barna og blir konstant påminnet av kona Becca (Connie Nielsen) om at han glemte å gå ut med søppelet. Sånn går dagene, helt til han en natt hører innbruddstyver romstere i huset. Den tenårige sønnen Blake (Gage Munroe) angriper en av tyvene, men Hutch besinner seg og lar tyvene stikke av. Sønnen mister den lille respekten han hadde for pappa, og avstanden til kona blir enda større. Men noe ulmer langt inne i Hutch, et raseri som bobler under den resignerte overflaten.

En dragkamp mellom den mannen Hutch prøver å være nå, og den mannen han pleide å være. Selvfølgelig en mann med veldig spesialiserte ferdigheter, som man slett ikke bør kødde med. Snart trer Hutch på seg en semsket skinnjakke, tyvlåner FBI-skiltet til sin pensjonerte pappa David (Christopher Lloyd), og sporer opp forbryterne som stakk av med datterens pusekatt-armbånd. Etterpå blåser han ut flere år med opparbeidet damp ved å grisebanke et halvt dusin bøllete busspassasjerer. En brutal, blodig, lang slåsskamp der en rusten Hutch får nesten like mye juling som han deler ut, før han kvester en av skurkene så nådeløst at han ender opp i koma. Denne skurken viser seg tilfeldigvis å være lillebroren til den russiske gangsterbossen Yulian (Aleksey Serebryakov), som naturligvis sverger sin søte hevn. Hutch får tilbake livsgnisten, sexlysten og spenst i skrittet etter basketaket, men plasserer samtidig familien sin i livsfare.

[ Storfilmene står i kø når kinoene nå åpner i Oslo ]

Yulian har ansvaret for å vokte et varelager fylt opp med kontanter som tilhører et russisk mafiafond, og vi vet akkurat hva Hutch kommer til å gjøre med dem. Ingen vil bli særlig overrasket over at klimakset utspiller seg i svigerfarens mekaniske verksted, som er rigget med sadistisk-kreative «Hjemme alene»-feller designet for å kveste en hær av russiske fotsoldater. Alt dette ser ut til å utspille seg i omtrent samme univers som «John Wick», der nok en pensjonert rumpesparker med mytisk renomme begir seg tilbake inn i en underverden full av profesjonelle drapsmenn med hemmelige koder og kryptiske ritualer. «Nobody» mangler litt av den visuelle elegansen, vidtspennende mytologien og grasiøse våpenballetten vi forbinder med «John Wick»-serien. Formatet er mer beskjedent, budsjettet åpenbart lavere.

Til gjengjeld er actionscenene minst like nådeløse, og Bob Odenkirk har noen veldig underholdende badass-øyeblikk som er desto morsommere fordi han er… vel, Bob Odenkirk. Uten ham kunne «Nobody» stått i fare for å bli en tradisjonell pappafilm i nittitallsstil, fremfor en frisk lek med hele sjangeren. Tett og effektivt regissert av den russiske musikkvideoskaperen Ilya Naisfuller, som også sto bak den frenetiske førsteperson-actionfesten «Hardcore» (2015). Han demper tempoet den første halvtimen, før tingene eskalerer gradvis til stadig mer usannsynlige høyder. Slutten (og en ekstra bonusscene midtveis i rulleteksten) legger klart opp til en fortsettelse, og jeg tror ikke noen av oss vil protestere hvis Odenkirk velger å vie de neste årene til en sidekarriere som sadistisk-sosiopatisk actionhelt. En «Nobody: Chapter 2» iscenesatt i større skala virker på sin plass!

[ Blockbusterne vender tilbake til kinoene ]