«Han» ser ut til å være skapt for å starte en samtale

4

DRAMA

«Han»

Regi: Guro Bruusgaard

Norge - 2021

Det er kanskje litt svulstig å påstå at Guro Bruusgaard sier noe definitivt om den moderne mannsrollen i «Han», men disse tre filmnovellene er nøstet tettere sammen enn vi først aner. De følger mannlige menneskeskjebner (to vokse og et barn) i løpet av en lang dag i Oslo by. De tilhører forskjellige aldersgrupper, sosiale sfærer og livssituasjoner, men alle har til felles at de sliter - og er så ute av stand til å sette ord på vonde følelser at de står i fare for å selvdestruere.

«Han» kunne ha blitt tungt og «viktig» stoff, men er velsignet lett på foten og effektivt fortalt på åtti minutter. Velspilt, velobservert og velregissert; i en nøytralt observerende stil som ser ut til å ha trukket mye inspirasjon fra svenske Ruben Östlunds mer åpenbart satiriske og syrlige prisvinnere (han var angivelig Bruusgaards lærer under filmstudiene på Göteborgs universitet). Forskjellen er at Guro Bruusgaard skildrer alle autoritetsfigurer som velmenende, hjelpsomme og rettferdige, mens problemene skyldes urimelige reaksjoner fra enkeltindivider. Så en veldig norsk vinkling.

[ En djevelsk underholdende Cruella ]

Ok, dette er mannlige svakheter skildret fra et spesifikt kvinnelig perspektiv; der hovedpersonene stadig settes opp mot kvinnelige autoriteter som presser frem mindreverdighetskomplekser, selvforakt og impotent raseri. «Han» lokker samtidig frem noen skikkelig interessante nyanser, som understreker at Bruusgaard er mest opptatt av forsoning og forståelse enn fordømmelse.

På Tøyen er arbeidsledige Eirik (Emil Johnsen) i ferd med å miste dagpengene, og eneste valget nå er sosialhjelp, jobb eller mer skolering. Eirik forteller mamma (Sigrid Huun) løgnhistorier om at han driver med spillutvikling, og prøver uten hell å låne mer penger. Han er veldig tett skrudd sammen, går fort til angrep når han føler seg krenket og bobler over av et retningsløst raseri som er vanskelig å skille fra ren selvsabotasje. Under overflaten aner vi konturene av en desperat ensom sjel, som bærer på skjulte lengsler som er så dypt begravet at de bare manifesterer seg som aggresjon. Konflikter har nærmest blitt hans måte å kommunisere på, noe som leder Eirik til å fiksere på en hendelse som blir hans kamp mot «systemet».

[ En annerledes komedie om voksesmerter og det å gå på trynet (+) ]

Etter hvert begynner vi å frykte at han vil gjøre noen noe vondt. I mellomtiden planlegger den middelaldrende manusforfatteren Petter Rønning (Johannes Joner) en storfilm om Fridtjof Nansen, men prosjektet når ikke opp i støttesystemet. Produsenten (Vegar Hoel) klager over at de er «kvotert ut» på grunn av et prosjekt skapt av kvinnelige filmskapere. Sånt tærer skrekkelig på selvfølelsen til en pompøs herremann som er vant til å være en respektert suksess. På vei fra jobbmøte kjører Petter ved et uhell på en bil i garasjehuset, og stikker av fremfor å gi beskjed til eieren. Det tar ikke lang tid før han blir ringt opp av et anonymt vitne som hevder å ha sett alt sammen, og presser en allerede hardt presset Petter inn i et hjørne. Så neppe den beste dagen å invitere en gjeng intellektuelle venner til middag, mens frustrasjonene bobler opp i Petter - og nervene til den yngre samboeren Janne (Ylva Gallon) blir stadig mer tynnslitte. Spritmarinert munnhuggeri er garantert.

Denne historietråden er såpass velobservert at den bare må være selvopplevd. Samtidig sliter elleveåringen Harald (Frank Werner Laug) med å holde foredrag på skolen. Klasseforstanderen Mona (Marta Magnusdotter Solem) prøver å veilede Harald, men hun får ikke kontakt og gjør bare guttungen mer frustrert. Han går inn i seg selv, blir taus, unnvikende og trassig når han møter motstand. At læreren spør om hvordan Harald har det hjemme provoserer den enslige moren hans (Laila Goody), som tropper opp på foreldremøte, og umiddelbart går i angrepsmodus. Fremfor å bry seg om sønnen, er hun bare opptatt av seg selv og sitt renomme.

[ De store pengene går fortsatt til mennene i norsk film ]

Vi aner at Haralds problembarn-oppførsel er et resultat av å ha vokst opp med en narsissistisk mor, og en fraværende far som har startet ny familie med en yngre kone. Denne historietråden har noen ubehagelige (og trolig tilsiktede) likhetstrekk med oppveksten til Norges mest kjente massemorder, og Breivik manes opp igjen under noen øyeblikk i historien om Eiriks utenforskap – så det er åpenbart at Guro Bruusgaard (og hennes med-manusforfatter Fijona Jonuzi) er interessert i å utforske hvordan forgiftet maskulinitet drev vårt verste nasjonaltraume. Konklusjonene mangler, siden vi bare følger hovedpersonene gjennom noen timer under en særdeles dårlig dag. Så hvordan det går med dem får vi ikke vite her og nå. Det gjør at «Han» ender litt antiklimaktisk og konturløst, der ingenting forløses og alt etterlates i limbo. Men det er samtidig sånt som starter interessante diskusjoner etter kinovisningen, og det er akkurat hva «Han» ser ut til å være skapt for: å starte en samtale.

Filmen vises på Oslo Pix, ordinær kinopremiere fredag 4. juni.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen