Teateranmeldelse «Macrofobia»: Åtte personer søker en scene

4

TEATER

«Macrofobia»

Av Ilene Sørbøe og de medvirkende

Regi: Ilene Sørbøe

Med: Petter Vermeli, Mari Dahl Sæther, Modou Bah, Emilie Mordal, Johannes Joner, Helle Haugen, Kari-Ann Grønsund, Andreas Stoltenberg Granerud

Oslo Nye Teater

«Er det bare jeg som ser verden slik den virkelig er?», raser Helle Haugens rollefigur etter at hun har raljert over lidelsene de overvektige og de anorektiske belemrer helsevesenet med, slik at hvis hun må ha trygd en dag, er statskassa tom. De egosentriske tankebanene tar noen ekstra runder når Oslo Nye Teater lar kreativiteten gro innenfor rammene av en isolasjonstilstand, og med mye humor og surrealisme leverer de en rapport fra en krisetid der selv den minste tanke blir overveldende.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du se på teaterscenen i høst

Pandemien har rammet teatrene hardt. Da den ene produksjonen etter den andre ble skrinlagt som følge av at samfunnet lukket ned, ble en rekke skuespillere sittende uvirksomme og vente. De venter fortsatt når et ugjestmildt og hardt «teppe» går opp for forestillingen «Macrofobia - frykten for lang ventetid». Apatiske sitter åtte i utgangspunktet svært ulike personene i like ulike stoler som på et forsoffent venteværelse, og de har sittet der så lenge at de nærmest er blitt sin egen organisme, en fellesnevner for en unntakstilstand.

Sammen med dramaturg og regissør Ilene Sørbøe, som for øvrig hadde regien på lytteteatret «Til ettertiden (sammen hver for seg)» som ble produsert av Oslo Nye bare noen uker etter at teatrene lukket i midten av mars, har skuespillerne på kort tid eltet «Macrofobia» fra bunnen av. Petter Vermeli, Mari Dahl Sæther, Modou Bah, Emilie Mordal, Johannes Joner, Helle Haugen, Kari-Ann Grønsund og Andreas Stoltenberg Granerud har hentet inspirasjon fra den tida vi alle er inne i, prisgitt uvissheten, tvilen og fantasien.

Les også: Alan Lucien Øyen advarer: Norsk scenekunst kan forsvinne ut av Norge

Det er blitt en oppsetning spekket med absurditeter og den typen tanker man tumler med når man har altfor mye tid, med få impulser utenfra og for mange ting som fester seg i hjernebarken og blir gående i loop. For mye frykt, for mange gjentakelser, for lite fysisk kontakt med andre. Da dukker alt fra bedehussanger til «forbudte» barneviser opp, alfabetleker og Disney-filmer.

Resultatet er et absurd lappeteppe av innfall og gjentakelser, menneskelige reaksjonsmønstre og famling etter ord, stemmer og samhold. Inger Christensens alfabetdikt og Inger Hagerups enkle barneviser får tida til å fly.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Modou Bah og resten av ensemblet. Foto: Lars Opstad

Les også: Anmeldelse «Antipodene»: Nye talenter tar ordet tilbake

Det er nærliggende å tenke at «Macrofobia» har noen løse idétråder fra Luigi Pirandellos skuespill «Seks personer søker en forfatter», skrevet i 1921, da som et oppsiktsvekkende brudd med det naturalistiske, lineære teatret. Her har vi åtte skuespillere som søker et prosjekt og en scene, uten en sammenhengende, tradisjonell historie å fortelle. Men Ilene Sørbøe gjør et nydelig regiarbeid som løfter fram de små detaljene, rydder i rekkene og lar skuespillerne bære helheten gjennom individuelle friløp og forstørrede personlighetstrekk. Her blir for eksempel Johannes Joners numne fortvilelse og stemme et slags mimikkens mantra tvers igjennom.

Noen innfall får større boltreplass, som når Petter Vermeli med store doser naiv ironi «gjenforteller» en kjent Disney-film, og når Modou Bah kaster seg ut i en gjentakende deklamasjon av Thorbjørn Egner-visa «Vesle Hoa». Slik blir «Macrofobia» også en kommentar til hvordan samfunnet utvikler seg på flere plan, også utover den situasjonsbestemte, om ordenes og begrepenes makt og betydning, om en større bevisstgjøring rundt språk, identitet og individualitet. Helle Haugens utbrudd er derfor med på å understreke hvordan stykket lett sprenger mot vedtatte forestillinger og utfordrer vår kollektive etiske refleks.

Les også: Anmeldelse «Mysterier»: En hallusinering over verkebyllen Hamsun

Det er likevel avmakten i det å vente, hvor den ene ukedagen er den andre lik, når helgefølelsen uteblir, alt går i ett og kaffemaskinen ikke lenger er, som angir grunntonen. Mer spesifikt blir Peder Varkøys musikalske teppe, fra det lullende til det enerverende, en viktig medspiller fra bakerst på scenen. Ikke minst blir det sentralt i en tilpasset kollektivversjon av sangen som om å kaste «alle sorger bakom min rygg». Både Frelsesarmeen og Sputnik gjør hevd på denne sangen som i virkeligheten starter med en telefon til Gud, og hvor insisteringen på lykken fordi «Jag kastar alla sorger bakom min rygg» er like «falsk» som den spinnville avslutningen av «Macrofobia». Den skal vise seg å bli, et perfekt bilde på hvor lut lei vi er av å insistere på at alt er bra mens vi i realiteten er underlagt en uvisshet vi ikke ser enden på.

Slik også Rolf Jacobsens undrende svir «Til jorden» blir en bønn om å gjenvinne balansen og likevekten. Om det er stor teaterkunst? Ikke nødvendigvis, men som fornøyelig og absurd avbrekk i en for mange monoton periode er det tidvis ubetalelig.