Teatersamarbeid trigget av 22. juli

HANNOVER (Dagsavisen): «Einer von uns – Spurensuche nach dem 22. juli 2011» blir ikke blir en fråtsing i en nasjonal tragedie. Det er både regissør Erik Ulfsby og bildekunstner Lars Ø. Ramberg, som sammen med Ditteke Waidelich har ansvar for scenografi og kostymer, klare på før premieren i Hannover senere denne måneden.

Dypest sett handler ikke den kommende forestillingen først og fremst om 22. juli, mener Ulfsby, og understreker at han hele tida har hatt en god dialog med Åsne Seierstad rundt hennes utgivelse «En av oss». Det var aldri snakk om å lage en dramatisering av boka, men de har lånt tekster og tittelen «En av oss» («Einer von uns» på tysk), på samme måte som man har lånt tekster fra andre forfattere, filosofer og dagspressen.

– Vi ønsker å lage en forestilling som tematiserer veldig mye mer enn 22. juli, selv om tragedien har trigget oss til å sette i gang debatten. Derfor er undertittelen så viktig – både på norsk og tysk. Det handler om en tilnærming til ulike forståelser. Jeg tror det etter hvert er klart at svaret på hvorfor «en av oss» kunne bli til den han ble, er veldig sammensatt. Det er ikke én forklaring; å ja, han spilte computer games, derfor ble han slik. Eller: han hadde en fraværende far eller han bodde på Oslo vest, og der var det viktig å lykkes. Det er en hel haug med årsaker. Det interessante i vår sammenheng er jo at Tyskland også har hatt sin «en av oss», sier Ulfsby om forestillingen som har premiere i Hannover 20. mars, og norsk premiere i november.

Les også: «Dottera»: Knivskarp disseksjon av den moderne familien

Paralleller

Han mener å se flere berøringspunkter mellom det tyske og det norske som gjør forestillingen relevant.

– Etter hvert begynte vi også å snakke om denne tyske «En av oss»-historien, som endte opp i en stor kollektivt katastrofe. Plasserte den ved siden av den individuelle katastrofen, som ble en nasjonal tragedie, i Norge. Vi snakket om linkene mellom disse. Hvordan Norge, det nordiske, det rene og det høye, på en eller annen pervers måte har stått fram som et ideal for høyreekstreme og fortsatt gjør det. Hvordan Himmler reiste til folkemuseet i Norge. Det er noen interessante paralleller her. Så vi landet på at det å begynne å nærme seg stoffet kunne være interessant for begge parter, sier Ulfsby.

Det er tredje gang han og Det Norske Teatret samarbeider med teatret i Hannover. Ulfsby ble hentet som regissør for «The Shockheaded Peter» i 2015. «Abrahams Kinder», den tyske versjonen av Svein Tindbergs «Abrahams barn», er inne i sitt tredje kalenderår ved teatret.

Den kommende forestillingen baserer seg altså på både norsk og tysk deltakelse. I tillegg til regissør Erik Ulfsby er nevnte Lars Ø. Ramberg og Ditteke Waidelich hentet inn med ansvar for kunst, scenografi og kostyme. Skuespillerne er både tyske og norske – to fra hvert land – og Det Norske Teatrets egen Carl Morten Amundsen har, sammen med Judith Gerstenberg, det dramaturgiske ansvaret.

Les også: Teatersjefer raser mot Frp-forslag: – Uakseptabelt

Artikkelen fortsetter under bildet.

Erik Ulfsby. Foto: Petter Haakon Pettersson.

Dekadent krigskos

Ulfsby og Ramberg har samarbeidet én gang tidligere. Et samarbeid ikke minst Lars Ø. Ramberg synes å tenke tilbake på med entusiasme.

– Tidligere har vi gjort «Natt i verda» sammen – et andre verdenskrigsprosjekt, forteller Ramberg. Det endte med en nesten åtte timer lang forestilling. Erik og jeg har ofte, på et kunstnerisk plan, diskutert hvor teatret slutter og hvor bildekunsten begynner. Som bildekunstner arbeider jeg kontekstuelt og har en kritisk analytisk tilnærming. Derfor er jeg også kritisk til teatrets måte å fortelle på. Jeg savner at samtidskunsten har en stemme i teatret – ikke bare som pynt i form av utsmykning og direktørportretter. Samtidskunsten har evnen til å formidle komplekse samfunnsdebatter på lik linje med teatret, mener bildekunstneren.

– Så forrige gang vi samarbeidet måtte jeg altså be Lars om å ødelegge teatret, skyter Ulfsby inn, før Ramberg setter oss nærmere inn i hva som skjedde.

– Vi utviklet prosjektet HEIL – HEIM som en totalinstallasjon i hele teatret, slik at ubehaget i stykket som ble spilt på scenen skulle kunne oppleves i alle rom og på alle steder. Installasjonen brukte helnorske ord, men kunne assosieres til det tredje riket. Hadde det virkelig vært krig så hadde ikke direktørportretter og byster i foajeen fått stå. Alt av skulpturer og malerier av verdi, ville blitt kasset inn og sendt HEIM. Resten av kunsten ville vært «Entartete kunst» og blitt kastet og brent. Så vi gjorde det slik, da. Publikum kom til teatret, det var blendingsgardiner på alle glassvinduene og gamle madrasser lå der hvor loungen hadde vært, og alle direktørportrettene var borte. 6.000 destruerte bøker lå på paller i garderoben. Billettluka var gjennomstreket med HEIL. Kosen ble erstattet med ubehag, forklarer Ramberg.

Les også: Diktator i det offentlige rom

Lars Ø. Ramberg (til venstre) og Erik Ulfsby. Foto: Petter Haakon Petterson.

Kunstverk som scenografi

Ramberg og Waidelichs scenografi består denne gangen i all hovedsak av nærmere 500 trekasser og er like mye et kunstverk eller en installasjon, som en scenografi. Hver av trekassene får et ord brent inn i treverket. Positive ord. Negative ord. Identitet – Freiheit – Sensur – Demokrati – Hevn – Migrant. Blant annet. Ramberg forteller at de fikk spørsmål om de kunne lage en kunstinstallasjon som kunne brukes i teater, og også fungere som et hovedelement for en scene.

– Vi valgte å lage treskulpturer formet som kasser eller boxes, à la Speaker`s Corner i Hyde Park. Opprinnelsen til Speaker`s Corner er at det inntil 1783 var et offentlig rettersted hvor dødsdømte fikk lov å utføre en «last dying speech», før de ble hengt. Praksisen døde ut, men Speaker`s Corner overlevde. Borgerne utviklet det til et sted for frie ytringer, forteller Ramberg, og reflekterer; – Etter 22. juli svarte man med at man skal ha mer demokrati, mer åpenhet. Spørsmålet er om vi er kommet dit. Jeg er i tvil. Og hvordan skal man løse et uttrykk uten å gå i en felle hvor man illustrerer galskapen på terroren, slik at terroristen føler seg enda mer bekreftet? Hvordan unngå det? Det er veldig fristende å ta i bruk de sterke elementene, men da kan man bli offer for sin egen kritikk og det vil virke mot sin hensikt. Jeg tenkte at det interessante er å gjøre det motsatte. Heller stresse og insistere på at de som var på Utøya, hver av dem, er en speaker, en ambassadør for det motsatte. Multiplisere opp det motsatte av verdiene til terroristen og ikke snakke så mye om han i kunstverket. Heller gi mikrofonen til de som har viktigere ting på hjertet. Koblingen til Speaker`s Corner ble naturlig siden bestillingen var «vi skal svare med mer demokrati, mer ytringsfrihet». Boksene blir talerstoler og transformerer ofrene for terroren til talere. De er brennmerket for livet, og har en del ting å si, forklarer Ramberg.

Les også: «Oslo»: Fortettet politisk teater

Artikkelen fortsetter under bildet.

En pall med treskulpturer formet som og av kasser er klar for avireise til Hannover. Foto: Lars Ø. Ramberg

To språk

Et innsyn i prøvene avslører at stykket språklig sett vil ha omtrent like mye norsk tekst som tysk. Det som blir sagt på norsk, blir også sagt på tysk, og omvendt. Et grep som synes å fungere bra på to språk som tonalt og melodisk står godt til hverandre. Erik Ulfsby er fornøyd med hvordan det fungerer.

– På denne måten blir det mulig for dem som ikke forstår begge språkene å følge teksten. Forestillingen skal spilles her i Tyskland og senere i Norge, og det vil nok kunne være ulike lesemåter av den. I Norge har vi et nærmere forhold til 22. juli-delen av forestillingen, mens tyskerne har et mer intimt forhold til sin del av historien. Jeg synes i det hele tatt dette er en interessant estetisk tilleggsdimensjon, avslutter han.

Les også: «Utøya 22. juli»: Til ungdommen